De fine.

De får meg til å drite i teite ting. De får meg til å smile, med hele hjertet, fordi jeg er glad. Fordi de gjør meg glad. Jeg tror de er bra. Selv om mange ville si at de har en dårlig påvirkning på livet mitt, tror jeg ikke det. Jeg tror de er bra. Jeg tror de bryr seg, jeg tror de vil ha det gøy. Jeg vil ha det gøy. Vi vil ha det gøy sammen. Og midt i all latteren og tullingen, tar vi oss tid til å snakke alvorlig. Jeg forteller om min frustrasjon. Hun forteller om sin frustrasjon, og vi tar oss tid til å være sinte og irriterte i noen minutter. Forstår hverandre. Støtter hverandre. Det er vennskap.

En spennende kveld i åtte punkter.

En. Godnatt til afrikanerne.

To. På med kjole, armebånd, øyredobber. Sko, jakke, skjerf.

Tre. Åpne døra til balkongen. På med sko, skru av lyset. Ut av døra, hoppe ned av balkongen. Løpe ut av hagen. Ingen så meg. Ingen merket noe som helst.

Fire. Tjue minutter i regnet. Afrika-kjole helt våt. Bli kjørt til russekroa. Drikke hvitvin i bilen.

Fem. Møte de andre fine folka. Frøken haremsbukse med det rosa håret. Frøken olajakke som kanin. Sigaretter i regnet. Rødvin i hjørnet. Hei og hvordan går det? og åh! det er lenge siden nå! fra folk jeg egentlig ikke vil være hyggelig mot.

Seks. Skifte mellom å være sammen med vannjenta og å være med frøken haremsbukse, frøken englandsmodell, frøken olajakke og stråhattjenta.

Sju. Å innse at jeg virkelig burde komme hjem. Å komme seg inn i en bil som kjørte så fort at vi like godt kunne ha krasja som å komme hjem.

Åtte. Klatre opp på balkongen, inn på rommet. Henge opp de våte klærne. Legge seg i senga. Sove. I tre timer. Så sto den viktige dagen for tur.

Dagens lykkestund.

Å sitte med stearinlys på bordet og Louis i ørene. På balkongen, når gjestene har gått og lagt seg. Å sitte der og se at stjernehimmelen snurrer sakte og å kjenne at prikkingen i bena beveger seg opp til fingrene. Med sin første sigarett på flere dager. Å være stolt fordi denne egen-rullede sigaretten ikke ble like ille som den første, og å sitte der og titte utover utsikten. Mørkt. Rolig. Stille. Uten bekymringer for noe som helst, i noen minutter. Alene på balkongen – det var dagens lykkestund.

Innsikt.

Det er så deilig å føle at en ikke er like avhengig. Jeg føler meg fri. Fri fra teite, dumme og unødvendige tanker. Tanker, drømmer, lengsler om han, han, han, HAN. Selvfølgelig er jeg ikke alltid sterk. Når mine beste venner snakker stygt om han er det lett. Når folk som nesten ikke har møtt han synes han virker selvgod og teit er det lett. Men når stråhattjenta begynner å fortelle om han på en måte som bare hun klarer, er det ikke lett. Tilbakeslag. De kommer, jeg må takle det. Men det er det som er så fint, sier frøken olajakke. Jeg takler det.

Og jeg innser litt etter litt at jeg hadde virkelig ekte følelser for han.

En ganske vanlig dag.

Gjemme seg på skolen med riskrem, solbærtoddy, te og kakao sammen med lattergutten, frøken olajakke, frøken haremsbukse og frøken englandsmodell. Komme bittelitt for seint til timen, men ikke så mye at læreren orker å gjøre noe med det. Munkeveska mistet, munkeveska funnet. Jeg og frøken olajakke som feiret litt, og ble avbrudt av to mormoner midt i feiringa. Spennende. Prat, latter og kos, og rekke bussen. Sitte med sløyfe-kjolen på kroppen og den nye The Beatles-cden i diskmanen.

Dette var dagens eventyr. Snipp, snapp, snute, så var denne skoledagen ute.

Opp og ned og opp igjen og litt ned igjen.

Som en berg-og-dal-bane, med store looper og skarpe svinger. Mye opp, mye ned. Livet mitt er stressende for tida. Jeg er så kjip inni meg som sjeldent før. Likevel har jeg det så himla bra når jeg har tid til det. Det er et godt tegn. Jeg kan ha det bra, det er bare at det er så mye å tenke på. Mye ansvar. I noen få dager til. Etter det skal jeg faen meg bli med på det de fine gjør og ha det morsomt med god samvittighet.

Høsten slik vi planla den.

Nå sitter jeg og drikker den etterlengtede koppen med kakao. I hula mi, med ullgenser, skjerf og Louis Armstrong. Og med sjokoladekjeks ved siden av. Og det er så bra. Livet har forandret seg massemassemasse siden vi pratet om dette sist, men det er så jævlig bra.

Og mellom alt stress tar jeg meg tid til å være lykkelig.

Jævlig frustrert.

Ikke tid. Ikke krefter. Ikke noen ting. Skulka første time i dag. Røyka i andre. Jeg røyker ikke. Det blir for dumt, sier hodet mitt. Likevel sto jeg der sammen med frøken olajakke og røyka. Ble svimmel. Det føltes godt.

Og nå sitter jeg alene i klasserommet. Med tjue andre rundt meg, men med Janis Joplin i ørene – høyt, høyt, høyt. Isolerer meg fra resten av klassen, later som det er meg verden handler om. Akkurat nå skal verden få lov til å handle om bare meg. Andre skal få sin stund senere.

So come on, come on, come on, come on, come on
and cry, cry baby, cry baby, cry baby!

Sunday morning blues.

When they left, I couldn’t stop the thought spinning around in my mind. I have to get out of here. I have to get out. So I left, grabbed the bicycle and flew down the hill. With Joni Mitchell hired as the music boss. I felt free. Not happy. Just free.

Det beste som skjedde denne veka:

Ein. At eg fekk sjå frøken olajakke og dei andre igjen etter at dei hadde vore i England, og at eg fekk føla at dei verkeleg hadde sakna meg slik som eg verkeleg hadde sakna dei.
To. Ordleiker på toget, makronar på ein heilt ny kafé og nudistcampar på kino då eg hadde ein kveld saman med verdas beste litlebror.
Tre. At han kjekkaste kom på skulen igjen sjølv om han framleis er sjuk.
Fire. Røykepause med finfolket, leke kviskreleken og sleike på døra til jentedoen i ein skuletime som vi fann ut at vi hadde fri.
Fem. Å dra på russekro, drikke eit glas raudvin, få ein røyk av ein i klassen og gå heim i tre kvarter saman med tusen stjerner.
Seks. Kake, isbitar og to bamsemums ifrå verdsrekorden saman med changemakarar.
Sju. At gitarfyren kjørte og henta meg frå frøken blomeskjørts fødselsdagsfeiring.
Åtte. Sunday morning blues med Joni Mitchell, på sykkeltur rundt omkring på Fjellhamar.

Når historielekser blir til vin, trøst og frihet.

Planen var å bli hjemme og øve til historieprøve. Planen var å være fornuftig og flink, som jeg har vært helt siden mor og far kom tilbake. Takk, livet, for at jeg fikk en mer spennende kveld enn som så. Takk, livet, for at jeg fikk oppleve noe annet.

Russekro. Jeg var vannjenta for en kveld - null problem. Men først; en måneskinnstur. Få var kommet, og kjæresteparet kranglet. Skrek, gråt, gikk fra hverandre, kysset. Jeg gikk ut, drakk litt av hvitvinen og pustet. Inn gjennom nesa, ut gjennom munnen. Akkurat som i meditasjon, men i en gående tilstand og med øynene åpne. Jeg var tilstede i den fysiske verden samtidig som fokuset var inn mot meg selv. Dette var behagelig. Deilig, frisk luft som kilte i nesa.

To timer senere var rødvinsglasset også drukket opp, dansene var danset ferdig, folket var pratet med, og det var på tide å komme seg hjem. Togene hadde lagt seg og sjåførene var dyre. En lang kveldstur sto for tur. Himmelen viste sine millioner av stjerner og månen hvilte på en stor sky. Stillhet. Det finnes ingen stillhet så behagelig som når gatelysene er skrudd av, verden sover og en vet at en har tre kvarter å gå i denne stillheten.

Til slutt kom jeg hjem. Låse meg inn i huset og gikk inn i hula mi, til en god og varm seng. En, to, tre timer til jeg skulle stå opp. Velkommen, du fine morgendag!

Vår sista dans.

Det var då eg innsåg at eg er over han. Då eg satt der i volvoen hans uten å seie eit ord. Han plystra ein jazzmelodi, eg song teksten inni meg. Eg innsåg at eg er over han, at eg faktisk ikkje er forelska i han lenger. Altså, ikkje i han, men eg er framleis forelska i minna med han, draumefyren tankane mine har laga av han og lengsla etter kjærleik og merksemd. Eg hadde ikkje sett ansiktet hans på ei veke, og hadde igjen begynt å tru at han eigentleg er som i draumene mine. Men i røyndomen er han ikkje slik i det heile tatt. I røyndomen er han kjeisam, trøtt og uengasjert. Han var så grå i dag. Blåmåndag? Nei, eg trur det berre er slik han er.

Älskling, jag tar steget ur vår sista dans.

Du er her igjen og alt er forandra.

Det var ikkje fyrste gongen du var hos meg, så du visste kor du skulle gå. Men før hadde fine kusine vore med. No var det berre deg og meg. Deg og meg og bollebaking. Eg bakte bollar, du spelte gitar. Kva anna skulle du gjere? Det er jo det einaste du verkeleg kan. Dét, å prate og å kysse. Men eg visste ikkje det då. Eg hadde aldri kjent dei myke leppene dine mot mine på ein måte som overgjekk alt anna. Ikkje før den kvelden.

Vi hadde kome oss inn på rommet mitt, og låg i senga. Du heldt rundt meg. Gjør akkurat det du vil med meg nå, sa du. Eg førte handa til halsen din. Smilte. Du såg på meg og vi kyssa kvarandre. I eit tiendedels sekund føltes det som om tusen knivar blei stukke inn i magen min. Og det var så godt. Eg hugsar det. Eg lengter tilbake til det.

Nokre månader seinare kom du ein gong til. No prata vi om biler. Eg trudde V75 var ein type Volvo, og eg fekk deg til å le. Eg hugsar det, at eg fekk deg til å le. Eg hugsar korleis eg sat på kjøkkenbenken, og du gjekk fram til meg, og kyssa meg. Du kyssa meg. Det var den fyrste gongen den kvelden. Tusen knivar i magen. Faen, du var god. Eg hugsar korleis du snudde deg i løpet av natta og korleis eg var kald medan du var varm. Eg hugsar korleis stemma di lød då du sa du var svolten, og klokka var halv fire om natta. Eg hugsar at eg stekte hamburgar til deg då.

Eg var lukkeleg og vi var midt i ein diskusjon om religion då du sa du måtte gå. Du kyssa meg ikkje, du smilte ikkje, du sa ikkje eingong at det var hyggeleg at du fekk kome. Du berre henta tinga dine, gav meg ein klem og sa at vi ses når jeg har fått av reggisen. Då eg spurde når du skulle ta han av, svarte du før sommeren en gang, og gjekk. Ut gjennom døra, ut i snøen. Ut og bort. Og var ferdig med meg. Nett slik eg hadde frykta. Vi fekk aldri prata om det, om oss. Du var ikkje interessert, og eg var så interessert som eg aldri før har vore. Du berre gjekk.

No er du her igjen og alt er forandra. No sitt du i stolen min igjen. Eg har ommøblert, legg du merke til det? Senga er flytta, gitaren er flytta. Mykje er forandra. Dine vener er òg mine vener no. Mine fester kjem du på. Du er på rommet mitt igjen no, og alt er forandra.

Et hjerte uten meninger.

Hvorfor er vi ikke ærlige mot hverandre? Hvorfor lyver vi hverandre opp i ansiktene på hverandre, og etterpå sverger på at det vi sier er sant? Hvorfor prøver vi så himla mye å ikke provosere hverandre? Ser vi ikke at det er nettopp det vi trenger? At det er nettopp det som vekker engasjement. Å provosere hverandre, å vekke følelser i hverandre.

Det er fordi vi ikke vet. Det er fordi jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva jeg mener, så jeg sier det jeg tror jeg mener. Jeg sier det jeg vet du vil høre, og det jeg tror jeg kommer fra hjertet der og da. Du tvinger på meg en mening, så der og da synes jeg du er fin på håret. Dønn seriøst. Det er fordi det egentlig ikke betyr noe hva jeg mener. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om håret ditt. Det er jo fint nok. Håret er der, og det ser bra ut. Om jeg med hånden på hjertet kan si at håret ditt er vakkert er bare et definisjonsspørsmål. Det er derfor jeg har så vide definisjoner. Fint, vakkert, “alt er vakkert til en viss grad”. Alt er ditt og alt er datt til en viss grad.

Men når jeg ikke vet hva jeg mener, når jeg ikke vet hva hjertet sier – er det da dét jeg skal si? “Jeg vet ikke hva jeg synes om håret ditt, fordi hjertet mitt mener ingenting om håret ditt? Om det er fint eller ikke klarer ikke mine øyne å se i dag”. Det er i alle fall sannheten. Er det dét jeg burdes vare? Ja, kanskje. Er det dét jeg kommer til å svare? Nei, aldri.

Jeg kommer til å fortsette å stå på mitt. “Du er fin på håret, jeg mener det.” Om jeg lyver? Jeg vet ikke.

Åleine, men ikkje einsam.

Eg er åleine, går rundt åleine og sitt åleine. Det har aldri før vore så herleg. Eg er ikkje einsam. Eg har vener, dei er berre ikkje her no. Dei er i England, i Roma, i Afrika eller ligg heime med influensa. Eg veit at dei liker meg, eg veit at dei bryr seg om meg, så eg kjenner meg ikkje einsam når eg er åleine. Dei kjem tilbake, og dei er glade i meg. Medan dei er borte, kan eg helse på nye menneske. Og faktisk ha det bra med den eine venen eg har her, og kanskje litt med han eg berre nesten kan kalle for ein ven.

Vondt i hjertet og kjærlighet på armen.

Kosemorgen med fem fine venner. Mas fra frøken blomstreskjørt og sykling til Strømmen så fort jeg bare kunne, med såpebobler og kjærlighet på pinne i veska. Jeg satt ved siden av frøken blomstreskjørt og så hvordan han formet bokstavene på armen hennes. K. Hun sa det ikke gjorde så vondt som hun trodde det ville gjøre. J. Jeg gratulerte henne ordentlig med dagen. Æ. Hun kunne egentlig ikke tro at hun gjorde dette. R. Hun var egentlig ikke sikker på om hun turte dette. L. Hun hadde ikke sagt noe til foreldrene sine. I. Og hun kom heller ikke til å si noe før hun var nødt til det. G. Da hadde de hadde prøvd å stoppe henne. H. Men så var det for sent. E. Bokstavene sto der nå. T. Og de ville aldri gå bort igjen. KJÆRLIGHET. På armen. Vi måtte feire.

Jeg kjøpte smultringer, frøken blomstreskjørt kjøpte rødvin. Amigo. Vi fant oss en benk ved elva og feiret. Hurra for livet, hurra for tatovering, hurra for vin, hurra for bursdagsbarnet! Siden det fortsatt var morgen, og vi ikke hadde spist annet enn to smultringer hver, ble vi begge både tunge i hodene og glade i hjertene av vinen. Sånt trenger man en fredagsmorgen i høstferien.


Frøken blomsterskjørt kjøpte lotto, og vant sju tusen. Jeg syklet på jobb, fortsatt litt småbrisen – men ikke så mye at andre enn meg merket noe. Gratulerer med dagen og kos deg med familiebursdag.


Etter jobb møtte jeg frøken olajakke, og vi tok buss til Oslo. Vi gikk forbi Bare Jazz, den fineste kafeen i hele Oslo, og hun fortalte at hun aldri har vært der før. Jeg dro henne i armen og snudde rundt – vi skulle inn på Bare Jazz. Der var det like fint som alltid. Like fine folk som satt med pledd, vin og stearinlys ute og like koselig musikk og mange intellektuelle samtaler inne. Vi satte oss inn, jeg kjøpte to glass vin til oss. Ingen spurte om legitimasjon, selv klokka var åtte på en lørdag. Fett. Vi prata, lo, drakk og smilte fint. Jeg tenkte at jeg dreit i at det aldri ble noen kafé med gitarfyren på dette stedet. Frøken olajakke er mye koseligere uansett. Det var da vi så på klokka. Den var kvart over åtte, og vi hadde ikke lenger så god tid til å finne konserten – som vi egentlig ikke visste hvor va. Vi knotet litt rundt, og fant den til slutt. Rockefeller. Legitimasjon, takk. Ok, velkommen. Ikke noe problem. Vannjenta er god å ha når man ikke er atten, men ligner på et sjuendeklassebilde av henne. Inne var det ikke noen folk, så etter å ha fått en cd og et håndskrevet brev av Honningbarna, gikk vi ut igjen, satte oss på en kul bar som frøken olajakke alltid hadde hatt lyst til å sitte på og drakk enda et glass rødvin. Røykte og fortalte om vår første gang. Ble overasket over hverandre. Dette var fint. Jeg fortalte hvorfor jeg ikke oppførte meg helt som jeg pleier for to-tre uker siden. Jeg fortalte om pillen bak disken. Jeg fortalte om alt, og det samme gjorde hun.


Etter glasset var drukket opp og tjue menn med naglebukser og elvishår hadde passert oss, gikk vi tilbake til konserten. Allerede før vi hadde kommet fram hørte vi hvem som sto på scenen – jentene som er så fantastiske. De som ikke kunne ha ordlagt seg bedre for hvordan jeg følte det i vår. Eg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt. Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt. Vi gikk fram og så, hørte og dansa som vi ville. Etter en konsert med fire jenter som virka helt vanlige, men som likte å skrive sanger som handler om det samme, var det pause. Vinpause. Røykepause. Ida Maria-pause. De andre tok bilder med henne, vi ga en sigarett til en tigger i stedet. Så gikk vi inn igjen, og Honningbarna kom på. Det var nesten dobbelt så mange i salen nå, og de lagde liv. Jeg ble kjent med han i helsetrøya for to år siden! ropte jeg, selv om hun nesten ikke hørte hva jeg sa. Vi dansa, de skreik, og jeg tok en titt så på alle de andre kule menneskene som dansa. Kult. Ekstranummer – RagaRockers. Herlig. Kunne ikke ha blitt bedre. Men så ble det bedre.


Da vi skulle gå, møtte vi helsetrøyefyren. Impuls, ikkje sant? Eg tenkte på det då eg såg deg på Lørenskog, at eg hadde sett deg før, men så kom eg ikkje på kor det var. Men det var Impuls, ikkje sant? Ja, det var Impuls. Og ja, jeg husket han også. Så vi prata i ti minutter, med avbrytelser av fan-jenter som dyttet til han, blunket og fortalte hvor sykt bra konserten var! Kult at han husket meg. Kult at livet er så bra.


Så dro vi hjem. Frøken olajakke skulle til England, og jeg skulle på jobb dagen etter. Klem og hils og lykke til, og så satte jeg meg på toget. En ung mann spurte hva jeg skrev. Det er dagboka mi, svarte jeg. Får jeg lese i den? Han satte seg på setet ved siden av meg. Ja, det kan du vel. Så ble han med meg til min verden, hvor mine ord regjerer. Hvor jeg ikke trenger å ta hensyn til andre, men hvor mine meninger og tanker får flyte fritt. Slik ble han kjent med meg på en helt annen måte enn de fleste andre. Så prata vi. Om meg, om han, om Gud og om livet, før han reiste seg og gikk av toget. Kanskje vi prates! sa han idet han forsvant. Sannsynligvis ikke. Det har jeg ikke behov for heller. Jeg vet ikke hva han heter, men det var en mer spennende togtur enn de fleste andre togturer hjem fra Oslo.


Med to setninger surrende rundt og rundt i hodet mitt og en hel drøss av fine opplevelser i bagasjen, gikk jeg hjem fra togstasjonen. Prata litt med mor og far, og gikk og la meg. Sov. Sov. Sov. Og drømte om alt som venter på meg.

Er det ikke deilig å slå dem flate? Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Flyvende Jacob.

Mor og fars likør var gjemt i skapet. Gulvet var kosta. Pleddene var bretta. Alt var klart. Så ringte det på døra. Vannpipegutten. Vi hørte på Chet Baker og lagde mat. Fløte, chilisaus, kylling, bacon og peanøtter. Vi var begge enige – det smakte overraskende godt.

Vi hadde god tid, så vi rydda og satte på en barnefilm. Så ringte det på døra igjen. Flere gjester. Til slutt må vi skru av filmen og finne vinopptrekkeren i stedet. Sette ut høytalerne og finne flere stoler. Herr hippiebånd og herr afrikaskjorte. Frøken olajakke og frøken haremsbukse. Herr six-pence og gitarfyren. Prellemann og teorikursjenta. Han uten dreads og gatemusikantjenta. Frøken desember og vannjenta. De kom alle sammen. I hula mi tente gitarfyren stearinlys og tente på vannpipa. Rommet var ommøblert siden sist han hadde vært der. Han spilte gitar for de andre fikk satt på LP-spilleren. Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og til slutt: Bob Marley.


På stua satt musikerne og prata om trommer og gitarer, mens resten satt ute. Det var så helsikes stjerneklart. Alt var fint med pledd, sigaretter og prat om første gang. Øl her og vin der. Skrillex her og Louis der. Fint her og finere der.


Det var latter, det var prat, det var dans og det var fint. Jeg sovna i armene til en fin en og våknet av at radioen ville intervjue han. Kjendis. Så gikk vi opp til resten av de fine folka som lagde frokost. Vellykka? Virkelig.

Ei fin veke.

Eg har var heime åleine i ei veke, men var aldri åleine likevel. Den fyrste kvelden var frøken olajakke hos meg. Vi såg på tv og tok ein roleg kveld, heilt til herr afrikaskjorte kom. Heilt til frøken haremsbukse sykla frå Lillestrøm og blei venn med eit rådjur, heilt til ho også fann fram til meg. Vi åt lillebrors sjokolade, høyrde på The Beatles og satt ute på verandaen med godt humør. Eg sov i ein time og drog til Stockholm.


Kvelden etter eg kom heim frå Sverige, var eg hos vatnjenta. Vi prata om alt som trengtes å prate om (og alt som eigentleg ikkje trengtes å prates om, men som var fint å prate om likevel), åt mørk sjokolade og drakk mjølk til klokka halv tre. På vet tilbake klarte eg ikkje å la vere å danse, hoppe og syngje til Lykke Li. Fjellhamar har aldri vore så stille før. Klokka halv tre på ein kvardagsnatt var Fjellhamar ein eventyrby. Stjerneklart, haustfarger og litt vind i håret. Det var ikkje eit einaste menneske ute. Ikkje ein einaste bil som køyrde. Ikkje eingong eit fly som flaug forbi langt borte. Det var berre meg i heile verda. Meg, Lykke Li og ein svak bris i håret. Eg var så lukkeleg og fri at eg ikkje kunde gå vanleg. Eg gjorde nett slik eg ville. You'll be the rythm and I'll be the beat. Then I'll be the rythm and you'll be the beat. 


Dagen etter møtte eg frøken desember i Oslo. Vi var på Aker Brygge og i skuffehuset. Åt draumebolle og potetgull med chili. Lunssjkaker og var på eit ammerom. Finprat om kva som hadde skjedd med oss sidan sist. Det var så mykje som hadde skjedd. Vi hadde opplevd så mykje, og det var så fint.


Etter å ha rukket t-banen og toget heim, rakk eg så vidt å skifte, rote og ete tre knekkebrød. Eg blei henta, og eg og vatnjenta kom fram til frøken konditorfarge. Vi skulle vorse før vi skulle på russekro - eg, vatnjenta, frøken konditorfarge, nokre eg kjende og nokre eg ikkje kjende. Er det noen her som kjenner gitarfyren? ropte frøken konditorfarge. Ja, eg gjer det. Han kommer snart! Men kva faen skulle han der å gjere? Eg trudde han syntes russetid og russekroer berre var noko tull. Dessutan kjende han ingen andre enn meg og ein annan dust som var hos frøken konditorfarge. Men han kom, og vi prata berre såvidt saman. Eg hadde ikkje noko behov for å prate med han, og han hadde visst ikkje noko behov for å prate med meg heller. Det var heilt greitt.


Etter russekroa med dans og kyss og prat og klem, fekk eg ei melding av gitarfyren. Han ville gå med meg heim. No. Eg tenkte at det var like greitt å berre kome seg heimatt, og vi begynte å gå. Fekk prata om kva som eigentleg skjedde med oss, sjølv om det skjedde i februar. Det var så godt. Eg har ikkje vore så komfertabel med han nokon gong som eg var då. For fyrste gong på over eit halvt år klarte eg å vere naturleg mot han. Digg. Fantastisk. Det kunde ikkje ha vore betre. Vi gjekk, klatra over gjerder, kjende på vatnet og kjøpte pølser. Eg fekk ein klem og gjekk heim. Sendte han ei melding og følte at livet var så himla bra.


Love, shoreline, where you and I meet.

Flott.

Jag hade tänkt dig blond
och lång över allt förstånd
med en energisk haka,
du, som i dröm och vaka
varit mitt ideal.
Blond, högväxt och smal.

Och så kommer du dock
mörk och kortväxt och tjock,
med hakan i nervikt krage
och en början till mage.
Sådan kliver du inn
i min själ och mitt skinn.

Allting blev skapat om,
när du kom.
Allting slog du itu.
Du, du!

av Erik Lindorm.

Stockholm.

I dag drit eg i gutane. I dag drit eg i mennene. I dag er eg forelska i livet.

Eg har vore på eventyr. Eg har dansa til gatemusikk over en bru midt i Stockholm, balansert på gjerder i ein park rett ved den finaste utsikten over heile byen og blitt kjend med chilenarar, spanjolar, grekarar og svenskar. Eg har sjonglert med sjonglørar.  Og Lidl-menn. Eg har eti indisk mat, libanesiske blome-matrettar og franske crêpes. Drukki irish coffee på ein irsk bar og eit glas rødt vin på ein fransk restaurant. Eg har kjøpt jazz-plater på eit market. Eg har gått i fleire timar, og til slutt funni den perfekte frukosten; rabarbrapai med vaniljesaus. Eg har vore på Stockholms finaste teaterkino og har gått og gått og gått, men aldri funnet nokon dustete “Happy India”. Eg har sovi på ein kafé etter å ha drukke ein fantastisk kakao - fordi det er haust og vêret seier at ein måtte ha seg varm sjokolade med krem. Eg har fått ein hoven fot fordi ein fremmande mann skremde meg. Eg har fått ein kanelbolle på kjøpet på toget, fordi det var “kanelbullens dag”. Eg har blitt kjend med ein kunstnar som viste fram kunsten sin. Eg har funni eit magisk tre, og kasta ein mynt i det. Eg har gått rundt med to fine vener i Stockholms gater til klokka halv to om natta og kjend meg ung, fin og fri.

Derfor drit eg i mennene i dag. Derfor drit eg i gutane i dag. Fordi i dag er eg forelska i livet.