Åh, så ufattelig deilig å komme på jobb og tenke at det ikke er noe jeg trenger å tenke på, ikke noe skolearbeid jeg må ha dårlig samvittighet over å ikke ha gjort, ikke noe jeg trenger å gjøre annet å sitte her. Smile til de som skal på kino med sine kjære på valentinsdagen og ellers bare høre på musikk i skjul. Lese fine tekster i skjul. Prate med fine mennesker i skjul. Leve. I åpenhet. Og tenke på at jeg stikker til en annen verden i morgen.
Dette liker jeg aller best:
- Den første biten av sjokoladen.
- Når gatemusikantjenta overrassker meg med fine ord, gang på gang på gang.
- Når jeg gjør noe som er nytt, noe som er litt skummelt, slik at jeg har sommerfugler i magen - og at alt går bra.
- Når jeg unner meg en kaffe mocha istedet for dagens kaffe. Helst sammen med noen jeg har savna å prate med.
- Når jeg en skjelden gang kjøper tulipaner, og kjenner at det er vår i lufta når de ligger i kurven på sykkelen.
- Når frøken olajakke ønsker meg en god morgen ved å smile til meg, med åpne armer, og sier "Linneeeeeea!".
- Den varme luften som stryker meg på kinnene når jeg går ut av fly på varme steder med trapp ned fra flyet.
- Når frøken stripegenser inviterer til middag eller kanelbollebaking eller bare prat om nye engelskmenn.
- Når jeg kan sitte på stuebordet og spise frokost. Alene. Med digg musikk i ørene og soloppgangen bak fjellene i vinduet.
- Når jeg låner bort klær eller selv låner klær av venner som ikke bryr seg om når vi får det tilbake.
- Når jeg spiser is og må spise isen fortfort, slik at den ikke smelter.
- Når musikken er så fantastisk at verden stopper opp, alle hårene reiser seg og tårene finner veien frem til øynene mine.
- Det millisekundet jeg forstår at vi er i ferd med å kysse.
- Kollektiv glede. Melodi Grand Prix for eksempel, fordi det er en fest full av kollektiv glede på tvers av landegrensene. Det er smil, sang, dans, spenning, harry. Det er sure stemmer - og det er det nærmeste sport jeg noengang vil forsvare.
- Når lillebror kommer inn i hula mi, smiler og spør om vi skal finne på noe sammen. Og når han forteller om kjærlighetslivet sitt.
- Når musikken eller dagen eller jeg er så fin at jeg må synge høyt og snurre rundt i offentligheten.
- Når jeg kan ta sparken ned til toget, og rekker det på noen sekunder. Og når vannpipegutten smiler og skylder på togkarmaen min.
- Når jeg har drukket akkurat mange nok glass vin til at verden snurrer behagelig når jeg skal reise meg. Og at det er ekstra deilig å danse i den tilstanden.
- Når jeg flyr rundt med blekksprut-karusellen på Gröna Lund, ser på luftballongene og solnedgangen og sukker et lykke-sukk uten å merke det.
- Når gatemusikantjenta overrassker meg med fine ord, gang på gang på gang.
- Når jeg gjør noe som er nytt, noe som er litt skummelt, slik at jeg har sommerfugler i magen - og at alt går bra.
- Når jeg unner meg en kaffe mocha istedet for dagens kaffe. Helst sammen med noen jeg har savna å prate med.
- Når jeg en skjelden gang kjøper tulipaner, og kjenner at det er vår i lufta når de ligger i kurven på sykkelen.
- Når frøken olajakke ønsker meg en god morgen ved å smile til meg, med åpne armer, og sier "Linneeeeeea!".
- Den varme luften som stryker meg på kinnene når jeg går ut av fly på varme steder med trapp ned fra flyet.
- Når frøken stripegenser inviterer til middag eller kanelbollebaking eller bare prat om nye engelskmenn.
- Når jeg kan sitte på stuebordet og spise frokost. Alene. Med digg musikk i ørene og soloppgangen bak fjellene i vinduet.
- Når jeg låner bort klær eller selv låner klær av venner som ikke bryr seg om når vi får det tilbake.
- Når jeg spiser is og må spise isen fortfort, slik at den ikke smelter.
- Når musikken er så fantastisk at verden stopper opp, alle hårene reiser seg og tårene finner veien frem til øynene mine.
- Det millisekundet jeg forstår at vi er i ferd med å kysse.
- Kollektiv glede. Melodi Grand Prix for eksempel, fordi det er en fest full av kollektiv glede på tvers av landegrensene. Det er smil, sang, dans, spenning, harry. Det er sure stemmer - og det er det nærmeste sport jeg noengang vil forsvare.
- Når lillebror kommer inn i hula mi, smiler og spør om vi skal finne på noe sammen. Og når han forteller om kjærlighetslivet sitt.
- Når musikken eller dagen eller jeg er så fin at jeg må synge høyt og snurre rundt i offentligheten.
- Når jeg kan ta sparken ned til toget, og rekker det på noen sekunder. Og når vannpipegutten smiler og skylder på togkarmaen min.
- Når jeg har drukket akkurat mange nok glass vin til at verden snurrer behagelig når jeg skal reise meg. Og at det er ekstra deilig å danse i den tilstanden.
- Når jeg flyr rundt med blekksprut-karusellen på Gröna Lund, ser på luftballongene og solnedgangen og sukker et lykke-sukk uten å merke det.
Noen ord har makten til å forandre alt.
Og, vips, ble søndagskvelden tusen ganger bedre.
Vi fortjener ikke smilene dine. Takk for at du smiler, selv når vi ikke klarer å smile like stort tilbake.
Vi fortjener ikke smilene dine. Takk for at du smiler, selv når vi ikke klarer å smile like stort tilbake.
Foto: Andrea R. Møller
Kvise på haka og øl i hånda.
De trodde de visste alt, men de visste ingenting. De trodde de visste hvem de var, hvem de ville være, hvordan livet skulle være. De visste ingenting.
De ville ikke bry seg om det andre brydde seg om - klær, sminke, kropp, kjendisverden. De brukte så mye energi på å tenke over hva som er feil med samfunnet istedet. De brukte penger på gamle kjoler istedet. Hørte på jazz og blues istedet.
Alt var nytt for dem - alkohol, sigaretter, snus, sex, alt som før hadde tilhørt de som var store. Voksne. De trodde de hadde innsikt, men de var fortsatt barn. De eksperimenterte og hadde det gøy. De skrev på nynorsk, fordi det hørtes nytt og spennende ut. Lot håret vokse, fordi det så fritt og vilt ut. De ville overbevise alle om at de ikke lengre var små barn, men smårebelske ungdommer som levde akkurat slik de ønsket å leve. Og så ville de overbevise seg selv om det.
De ville meditere, men innså at de hatet å være alene. De ville være tøffe, ærlige, kule - men innså at det ikke var så lett. De var ensomme, og innså at det ikke ville forandre seg før de klarer å godta seg selv fullt og helt.
De ville ikke bry seg om det andre brydde seg om - klær, sminke, kropp, kjendisverden. De brukte så mye energi på å tenke over hva som er feil med samfunnet istedet. De brukte penger på gamle kjoler istedet. Hørte på jazz og blues istedet.
Alt var nytt for dem - alkohol, sigaretter, snus, sex, alt som før hadde tilhørt de som var store. Voksne. De trodde de hadde innsikt, men de var fortsatt barn. De eksperimenterte og hadde det gøy. De skrev på nynorsk, fordi det hørtes nytt og spennende ut. Lot håret vokse, fordi det så fritt og vilt ut. De ville overbevise alle om at de ikke lengre var små barn, men smårebelske ungdommer som levde akkurat slik de ønsket å leve. Og så ville de overbevise seg selv om det.
De ville meditere, men innså at de hatet å være alene. De ville være tøffe, ærlige, kule - men innså at det ikke var så lett. De var ensomme, og innså at det ikke ville forandre seg før de klarer å godta seg selv fullt og helt.
Jeg snubler i mine egne føtter.
17.01.2012:
Hadde jeg hørt at han holder på med en annen, hadde det knust meg. Bare tanken på det gjør at hjertet synker ned i magen på meg. Hadde jeg sett han holde rundt en annen, hadde det kostet alle kreftene jeg har å holde fasaden.
18.01.2012:
Hvis jeg bare ikke prater om han, ikke skriver om han og prøver å overse han så mye som mulig - på skolen, på facebook og overalt ellers, han forsvinner da, ikke sant? Det er sånn han blir borte, ikke sant?
29.01.2012:
Og nå tenker jeg at det var mange ganger som jeg kunne ha tatt mer avstand. Jeg kunne ha valgt å ikke bli med ut sammen med han. Jeg kunne ha valgt å ikke bli med inn i bilen. Jeg kunne ha reagert kraftigere da han tok meg på steder han ikke skulle ta på meg. Men jeg likte det jo. Jeg elsket det jo. Og det var dette som gjorde at jeg satt med en indre kamp hele kvelden.
Jeg er egentlig en ganske svak kvinne, er jeg ikke?
31.01.2012:
Gitarfyren: «Sorry, det er sånn markedsøkonomi fungerer. Hvis jeg skal kjøre deg, må du suge meg.»
Meg: «Da krever jeg det samme tilbake.»
Gitarfyren: «Jeg kjører deg jo.»
Meg: «Det er jeg som har vannpipa.»
Gitarfyren: «Du og vannpipegutten.»
Meg: «Da får du suge han óg da.»
Hadde jeg hørt at han holder på med en annen, hadde det knust meg. Bare tanken på det gjør at hjertet synker ned i magen på meg. Hadde jeg sett han holde rundt en annen, hadde det kostet alle kreftene jeg har å holde fasaden.
18.01.2012:
Hvis jeg bare ikke prater om han, ikke skriver om han og prøver å overse han så mye som mulig - på skolen, på facebook og overalt ellers, han forsvinner da, ikke sant? Det er sånn han blir borte, ikke sant?
29.01.2012:
Og nå tenker jeg at det var mange ganger som jeg kunne ha tatt mer avstand. Jeg kunne ha valgt å ikke bli med ut sammen med han. Jeg kunne ha valgt å ikke bli med inn i bilen. Jeg kunne ha reagert kraftigere da han tok meg på steder han ikke skulle ta på meg. Men jeg likte det jo. Jeg elsket det jo. Og det var dette som gjorde at jeg satt med en indre kamp hele kvelden.
Jeg er egentlig en ganske svak kvinne, er jeg ikke?
31.01.2012:
Gitarfyren: «Sorry, det er sånn markedsøkonomi fungerer. Hvis jeg skal kjøre deg, må du suge meg.»
Meg: «Da krever jeg det samme tilbake.»
Gitarfyren: «Jeg kjører deg jo.»
Meg: «Det er jeg som har vannpipa.»
Gitarfyren: «Du og vannpipegutten.»
Meg: «Da får du suge han óg da.»
03.02.2012:
Nå har jeg forstått det.
Jeg vil aldri komme over deg uten at jeg virkelig, virkelig prøver. Helhjerta. Og det gjør jeg ikke nå. Du har vært her i to år - da kan du vel være her i noen måneder til. Jeg liker spenninga slik det er nå. Du vet, når vi ser hverandre i gangene og du later som du ikke legger merke til at jeg er der, selv om du ser det jævlig godt. Når vi er på fest sammen, og vi overser hverandre helt til du blir tøff nok til å prate med meg. Jeg liker den spenninga, uansett hvor umodent det er av oss. Og du forblir en person jeg kan tenke på, være sint på, lengte etter. For å komme over deg, må jeg komme meg unna deg. Fysisk unna deg. Takke nei til vannpipekvelder, garasjekvelder, fester hvor du er. Men vi er i samme vennegjeng nå - jeg vil ikke takke nei til det. Jeg elsker jo stemninga med jazzen, samtalene og de andre folka. Jeg vil ikke gi opp det bare for å slutte å ha de rare følelsene rundt deg. Hvis du er kåt på meg, og jeg er kåt på deg - la oss gjøre noe med det.
05.02.2012:
Hvordan holder han ut med seg selv? Forrige gang var det "åh, Linnea, jeg er så kåt på deg.", det var hånd i hånd, lån av genser og gode kyss. Fint. Akkurat slik det kunne være. Men i kveld var det kun én. Vi var bare fire; frøken haremsbukse, gitarfyren, herr hippiebriller og jeg. Og han prøvde seg så jævlig. På frøken haremsbukse.
Hun satt på fanget hans, han holdt rundt henne, de prataprataprata og var noen hjerneceller ifra å kysse opptil flere ganger i løpet av kvelden. Og så bestemte de at hun skulle sove hos han. Mens jeg gikk rett bak dem. Og så bestemte de at de skulle sove sammen i enkeltsenga hans. Mens jeg gikk rett bak dem. Faen ass.
Jeg vet han ikke er forelska i meg, men hvem holder på sånn? Jævla fuckings rasshøl. Det er faen meg bare en uke siden det var meg han ville ha. Og frøken haremsbukse sa det samme - at når man endelig nesten er over ham, så tar han kontakt igjen. Faen.
Hvis i kveld ikke hadde skjedd, hadde jeg fortsatt vært der jeg var for lengelenge siden. Men det skjedde. Jeg er glad for at jeg fikk se at det skjedde. Og nå vet jeg ikke hvor jeg er.
11.02.2012:
Jeg tror jeg vet hvor jeg er. Men jeg vet også at det blir vanskeligere når jeg må vise han hvor jeg er. Når jeg må si at nei, jeg vil ikke ha han her eller sorry, jeg orker ikke å bli med ut hvis han er der. Takke nei til vannpipekvelder og garasjekvelder. Jeg må ha avstand, i alle fall i noen uker.
PS. Ja, det kostet meg alle kreftene mine for å holde fasaden. Og jeg klarte det ikke ordentlig engang.
Nå har jeg forstått det.
Jeg vil aldri komme over deg uten at jeg virkelig, virkelig prøver. Helhjerta. Og det gjør jeg ikke nå. Du har vært her i to år - da kan du vel være her i noen måneder til. Jeg liker spenninga slik det er nå. Du vet, når vi ser hverandre i gangene og du later som du ikke legger merke til at jeg er der, selv om du ser det jævlig godt. Når vi er på fest sammen, og vi overser hverandre helt til du blir tøff nok til å prate med meg. Jeg liker den spenninga, uansett hvor umodent det er av oss. Og du forblir en person jeg kan tenke på, være sint på, lengte etter. For å komme over deg, må jeg komme meg unna deg. Fysisk unna deg. Takke nei til vannpipekvelder, garasjekvelder, fester hvor du er. Men vi er i samme vennegjeng nå - jeg vil ikke takke nei til det. Jeg elsker jo stemninga med jazzen, samtalene og de andre folka. Jeg vil ikke gi opp det bare for å slutte å ha de rare følelsene rundt deg. Hvis du er kåt på meg, og jeg er kåt på deg - la oss gjøre noe med det.
05.02.2012:
Hvordan holder han ut med seg selv? Forrige gang var det "åh, Linnea, jeg er så kåt på deg.", det var hånd i hånd, lån av genser og gode kyss. Fint. Akkurat slik det kunne være. Men i kveld var det kun én. Vi var bare fire; frøken haremsbukse, gitarfyren, herr hippiebriller og jeg. Og han prøvde seg så jævlig. På frøken haremsbukse.
Hun satt på fanget hans, han holdt rundt henne, de prataprataprata og var noen hjerneceller ifra å kysse opptil flere ganger i løpet av kvelden. Og så bestemte de at hun skulle sove hos han. Mens jeg gikk rett bak dem. Og så bestemte de at de skulle sove sammen i enkeltsenga hans. Mens jeg gikk rett bak dem. Faen ass.
Jeg vet han ikke er forelska i meg, men hvem holder på sånn? Jævla fuckings rasshøl. Det er faen meg bare en uke siden det var meg han ville ha. Og frøken haremsbukse sa det samme - at når man endelig nesten er over ham, så tar han kontakt igjen. Faen.
Hvis i kveld ikke hadde skjedd, hadde jeg fortsatt vært der jeg var for lengelenge siden. Men det skjedde. Jeg er glad for at jeg fikk se at det skjedde. Og nå vet jeg ikke hvor jeg er.
11.02.2012:
Jeg tror jeg vet hvor jeg er. Men jeg vet også at det blir vanskeligere når jeg må vise han hvor jeg er. Når jeg må si at nei, jeg vil ikke ha han her eller sorry, jeg orker ikke å bli med ut hvis han er der. Takke nei til vannpipekvelder og garasjekvelder. Jeg må ha avstand, i alle fall i noen uker.
PS. Ja, det kostet meg alle kreftene mine for å holde fasaden. Og jeg klarte det ikke ordentlig engang.
Nja.
Jeg kunne ha skrevet et fin, lang, søt tekst om alt det fine som har skjedd de siste dagene. Alle stundene hvor jeg smilte uten at jeg visste det, alle gangene hvor jeg lo fordi det var oppriktig bra. Men jeg orker ikke. Gidder ikke. Inspirasjonen sa SJWOOP og nå er den borte. For en stund. Ser deg om noen dager?
Mål for uka:
- Kjøpe billetter til konserten med soljenta.
- Gi tilbake genseren uten at han vet at jeg spyttet på den i sinne. Rasshøl.
- Øve til prøver, lage fremføringer. I det hele tatt bry meg om skolen.
- Ha en pause-stund hver dag med meditasjon, te og stearinlys. Med eller uten musikk. Og med mobil og data skrudd helt av.
- Ikke gjemme meg. Fysisk og psykisk.
- Bare røyke når livet virkelig fortjener det (eller jeg virkelig fortjener det).
- Være ærlig. Mot han, mot dem, mot meg selv.
- Øve til teorien, og ta den før jeg reiser til Afrika.
- Gi tilbake genseren uten at han vet at jeg spyttet på den i sinne. Rasshøl.
- Øve til prøver, lage fremføringer. I det hele tatt bry meg om skolen.
- Ha en pause-stund hver dag med meditasjon, te og stearinlys. Med eller uten musikk. Og med mobil og data skrudd helt av.
- Ikke gjemme meg. Fysisk og psykisk.
- Bare røyke når livet virkelig fortjener det (eller jeg virkelig fortjener det).
- Være ærlig. Mot han, mot dem, mot meg selv.
- Øve til teorien, og ta den før jeg reiser til Afrika.
Det gode menneske fra Sezuan.
ShuiTa: “Det later til at De glemmer at hun er et menneske og har sin fornuft i behold.”
Sun: “Har De noen gang hørt om kjærlighetens makt og kjødets lyst? De vil appellere til hennes fornuft, De, lissom. Hun har ingen fornuft. Hvis jeg legger hånden på skulderen hennes og sier: Du går med meg – så hører hun klokker i luften og kjenner ikke igjen sin egen mor.”
Sun: “Har De noen gang hørt om kjærlighetens makt og kjødets lyst? De vil appellere til hennes fornuft, De, lissom. Hun har ingen fornuft. Hvis jeg legger hånden på skulderen hennes og sier: Du går med meg – så hører hun klokker i luften og kjenner ikke igjen sin egen mor.”
ShenTe: “Jeg vil gå med han jeg elsker. Jeg vil ikke regne ut hva det koster. Jeg vil ikke tenke på om det er klokt. Jeg vil ikke vite om han elsker meg. Jeg vil gå med han jeg elsker. Jeg har kastet meg i armene på Sun i en kjærlighetsrus. Jeg kunne ikke motstå stemmen hans, og kjærtegnene hans. Alt det sjofle han sa til ShuiTa, har ikke gjort ShenTe det spor mer fornuftig. Da han tok meg i armene sine, tenkte jeg: Gudene vil at jeg skal være god mot meg selv også. Ikke ødelegge noen, heller ikke seg selv. Fylle alle med glede, det er å være god.”
Gjenkjennelse? Hmmmmmmmm - ja!
Är jag en astronaut?
Hvis jeg ser det utenifra, hvis jeg er et romvesen som ser ned på dette lille mennesket som kun lever i 80 år - skjønner jeg da hva livet egentlig handler om? Jeg mener, bør jeg virkelig bruke så mye energi på å stå imot? Bør jeg ikke bare ligge med dem jeg vil, kysse dem jeg vil, gjøre det jeg vil? Bør jeg ikke bruke min tid til å bli mest mulig lykkelig? Oppleve masse, forstå masse, føle masse, le masse, gråte masse? Få venner, miste venner? Kysse en fremmed på et dansegulv, en jeg aldri vil se igjen? Hva er galt i det?
Sålenge jeg får mest godt ut av det, ser jeg ikke hva som skal hindre meg.
Sålenge jeg får mest godt ut av det, ser jeg ikke hva som skal hindre meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)