Innsikt.

HVA ER DET MED OSS JENTER SOM BARE SYNES SYND PÅ OSS SELV HELE TIDEN? Jeg var i ferd med å skrive en tekst om en gutt som var fantastisk og som virkelig ikke vil ut av hodet, selv om han aldri kom helt inn i hjertet. Var i ferd med å ta på meg rollen som stakkarslig som ingen vil ha. Men herregud, jeg er jo fantastisk. Herregud, vi er da fantastiske hele gjengen. Så lenge vi ikke bare sitter og synes synd på oss selv hele tiden – da gjør vi oss svakere enn det vi egentlig er.

En bra dag.

Det må ha vært en torsdag, fordi vi fikk sitte ute i sola både i norsk- og historie-timen. Vi fikk sove og vi ble vekt av vann i ansiktet. Vi fikk sole oss og sitte i lotusstilling på gresset. Det må ha vært en torsdag, fordi vi hadde ventet i tre timer på psykologi-timen da fikk vi vite at læreren var syk og timen ble avlyst. Det må ha vært en torsdag fordi jeg ikke orket å vente på siste time, så jeg dro til vannjenta i stedet. Vi gikk til klinebrygga, vi drakk iste ved tulipanene og vi gikk rundt vannet da vi skulle hjem. Det må ha vært en torsdag fordi det var en av de første solskinnsdagene, da vi ikke tenkte på eksamen – men vi tenkte på kjærligheten, fremtiden og det fine, fine vennskapet i stedet. Det var da jeg fikk en fin, ny, gammel, rød sykkel av vannjenta og syklet hjem på den. Den var så fin, akkurat som det meste annet den dagen – men den hadde nesten ikke bremser.

Taco-grand-prix-fotballkamp-ut-på-byen-bursdag.

Jeg husker at betalingstoalettet åpnet seg av seg selv og jeg husker at vi ble der inne i et kvarter, minst. Jeg husker at frøken rødtelt slo til frøken stripegenser, og at vi fikk en kjærlighetserklæring av ei fin ei. Jeg husker at folk ropte at Sverige vant da! Hørte dere at Sverige vant?! og jeg husker at frøken stripegenser ble sjekket opp av kompisen til Karpe Diem på Karl Johan. Jeg husker at jeg trodde han med norgesflagg og t-skjorte var en grandprixmann da jeg spurte om det var sant at Norge kom på siste plass, og jeg husker at vannjenta lo og fortalte at han er en fotballmann, Linnea! Jeg husker at taxien hjem var fryktelig dyr og jeg husker at jeg ikke kunne finne lillebror da jeg kom hjem. Inte där. Inte där. Det är ingen ordning på allting! Men så fant jeg han på trampolina. Under noen dyner – og da var det greit. Hurra for deg som fyller ditt år, frøken rødtelt!

Den første sommervinden.

Det var det året hvor fremtiden var usikker, den vårmåneden hvor dagene var varmere enn de varmeste i juli, en av de dagene hvor jeg luktet solkrem, ikke parfyme. Det var da lærerne var mennesker, og lot oss være ute og helle vann i munnen på hverandre i stedet for å lese norsk litteraturhistorie. Da jeg gikk til klinebrygga med min bestevenn fra barne- og ungdomsskolen. Da vi drakk iste og sovna under et tre.

Det var en av de kveldene da Oslo luktet gress og engangsgrill, hvitvin og sigaretter. Det var vår, eksamenstid og grilling i Frognerparken.

Parken var full av mennesker den kvelden hvor sommeren kom så plutselig. Det var musikere med afrikanske instrumenter, japanske turister og middelaldrende damer på joggetur. Blant statuene og romfolket som samlet tomflasker, satt vi med øl og veggispølser i veskene. I vår sirkel satt gutter som hadde eksamen morgenen etter og jenter som sølte ut sine første vinglass. Gutter som virkelig ikke kunne grille og jenter som så solnedgangen ved Monolitten. Det var den kvelden hvor vi heller valgte å se solnedgangen og kysse hverandre forsiktig på halsen fremfor å løpe rundt med de andre. Da vi tok bilder av hverandre og gikk barbent tilbake. Noen klatret i trær for å hente frisbeen, andre kysset ved bekken. Noen røyka Blue Master, andre spiste stekt paprika. Og da klokka ble elleve og sola ikke lenger var å skimte, dro vi hjemover. Hørte på Louis Armstrong, Edith Piaf og Razika høyt på trikken, ga hverandre støt med en innsektsdreper. Kysset hverandre i smug.

Så pratet vi lenge om grafittien i undergangen og hvordan jeg lignet på Elvira Nikolaisen, før jeg syklet hjem. Tok en titt på rommet. Jeg bør virkelig rydde i morgen. Og jeg la meg til å sove.

Smellvakker.

Alt skjedde så fort, og det var så himla mye på en gang. En dag krabbet jeg til slottet sammen med sekshundre andre rødbukser, og blant alle skrubbsårene på knærne og de japanske turistene som tok bilder, så jeg han jeg ikke hadde sett siden jeg arrangerte kysseleken og løp etter han som seksåring.
«Linnea?». Han kjente meg igjen!
«Hei! Vent litt, så skal du få en svett klem.», svarte jeg og var endelig ferdig med krabbinga. Vi akte ned slottstrappa, klemte hverandre og drakk en øl.
«Vi prates, da!», sa han og ga meg en klem. Og det gjorde vi. Tre dager senere var han med på Verdens Fairtradedag. Vi tok verdensrekord, vi drakk te, vi lekte på lekeplassen, vi var på konsert – og han kom så jævlig godt overens med alle vennene mine. Vi spiste kebab, og bestemte at han kunne sove hos meg. Alt var bra og morgenen etter lagde han den beste frokosten på flere uker. Faens bra fyr! «Håper vi kan treffes flere ganger.».

Og da jeg endelig hadde fått av meg den røde buksa for siste gang, og feiret nasjonaldagen med rømmegrøt og to fine jenter, fikk jeg melding av han. «Kan jeg komme på besøk?». Jeg var innstilt på at han ikke kunne likevel, at noe kom i veien, at han ville være med vennene sine. Så da han sa han var på vei, ble jeg nesten syk. Akutt forelskelse? Fascinasjon? Lengsel? Jeg skjønte ingenting, bare at jeg var nervøs til tusen. «Og så vil jeg gjerne snakke litt med deg.».

Vi var hos vannpipegutten, spiste bløtkake i bunad og spilte sjakk. Han vant, jeg tapte. Han tenkte fremover, jeg tenkte på hvor heldig jeg var som satt med to av de mest intelligente personene jeg visste om. Og spilte sjakk. Og tapte heftig.

Så vi dro hjem, spiste is med lillebror og la oss.
«Dette har jeg lengtet etter siden du dro.»
«Jeg også.»
Han kysset meg og jeg druknet i øynene hans.

Vi snakket om følelser og fornuft, det store bildet og detaljer.
«Det er som sjakk.», sa jeg. «Jeg klarer bare å tenke ett trekk om gangen.».
«Jeg tenker alltid minst tre.». Han tenkte på utdanning og barn, jeg tenkte på følelsene jeg har rundt ham. På håret hans, på øynene, på hvor flink han er i alt mulig.
«Er det noe du ikke kan?»
«Ja. Kvantefysikk.». Og jeg prøvde å tro på at han var kjedelig da han fortalte at han like gjerne som å være impulsiv kunne sitte inne i flere dager. Spille sjakk og lese gamle bøker. Og jeg forsto jo at jeg ikke var den han lette etter. Jeg forsto jo at det ville gå lang tid til neste gang vi ville møtes. Jeg kan ikke like mye fysikk, kjemi og film som han, men jeg forstår mennesker og tolker stemninger.

Det sluttet som det ofte slutter. Med «ha det, da» og med et skuffet smil. Men det er bedre å bli skuffet enn å bli såret. Det er bedre å bli skuffet enn å bli såret.

Du óg?

Blir ikke du også dødsredd når du er i ferd med å bli forelska?

Blir ikke du også redd når du møter en som plutselig er fantastisk og det skjer så mye på en gang, og man kjenner hverandre ikke – men såpeboblene sprekker og når han spør om hva som skjer videre får du vondt i magen i frykt for at han skal si «takk for i går, det var veldig fint, men jeg tror ikke vi bør fortsette». Det er dritskummelt når man ikke vet hva man føler selv engang, slik at man i alle fall ikke kan forholde seg til hva han føler. Når man vet at såpeboblene sprekker ganske lett, men at de ofte forsvinner når du vet at han også er interessert. Er det ikke skummelt? Det skal vel ikke skje igjen? Blir ikke du også dødsredd?

IKEA family.

Kortskalle, rekesmørbrød, amerikaner og så litt koseprat med de ansatte. Klokka blir kvart på elleve, og mens frøken haremsbukse og frøken englandsmodell gjemmer seg i en dusj, legger jeg og frøken indiaski oss øverst i en køyeseng. Under dynene, og venter på at huset skulle skulle stenge.

00.00 - lysene slukker. Noen kjører forbi med et lite kjøretøy med varer. Frøken indiaski hoster, jeg dekker oss til med dynene.

01.00 - frøen englandsmodell og frøken haremsbukse løper rundt i undertøyet. Ingen kjører forbi. De leker spioner og gjemmer seg igjen bak et dusjforheng. De finner til slutt en dobbeltseng, og dekker til med puter rundt, for å bli mindre synlige.

Fra tid til annen kjører en ansatt forbi med varer, men ser oss ikke. Vi sovner til slutt, og våkner av lyder.05.00 - melding fra frøken englandsmodell: "Sover dere? Skal vi dra snart?". Så vi dro da vaskemennene kom, og da sikkerhetsmannen så oss, ble vi fulgt inn på et kontor. Sikkerhetsmannen var irritert og sa at vi ville bli innkalt til en samtale med IKEA-ledelsen. Han fikk de opplysningene han ville ha, og vi kjørte hjem til frøken indiaski. Samtalen slapp vi. Den mulige anmeldelsen slapp vi. Vi fikk bare en spennende natt.

Hey, I just met you, and this is crazy. But here's my number, so call me maybe.

Og i går, da jeg var der igjen, møtte jeg den koselige ansatte som vi fortalte at vi hadde tenkt å overnatte til. Han smilte.
Han: "Hur gikk det?"
Jeg: "Bra!"

Fjortiss-kveld.

Det starta med musikk. Med Rihanna, Jay-Z, One Republic og annet dritt. Så kom crispoen. Fanta exotic. Vapsebol og godt&blandet. Og det endte med prellemann og sånt man ikke gjorde som fjortenåring.

Og som vannjenta sa igår; "du liker å være litt fjortiss, men føler deg for kul for det". Jeg tror hun har litt rett. Ikke alltid fjortiss, ikke hver dag fjortiss, men litt når det passer. Når det passer med Rihanna, med Akon, med tusj i ansiktet og russebukse i stedet for skjørt. Det er faktisk gøy. Innimellom.

I'm a fool who thinks it's cool to fall in love.

Det slår meg at kjærlighet ikke er så rosenrødt som det ofte fremstilles.

De aller fleste er bare kåte. Jeg mener, russ som er fulle og kåte og knuller folk de ikke kjenner. Folk de ikke har interesse i å bli kjent med. Folk de knapt har pratet med før de ligger der i skogen med de røde buksene på knærne og lommelykter fra vakter som sjekker at sexen er frivillig. De fleste er bare kåte.

Så finnes det de som utnytter andre over tid, de er gjerne mer ensomme. I de kåte russens situasjon er det i alle fall et gjensidig forhold - begge parter vil bare ha seg et ligg. Utnytterne vet hva de holder på med, vet hvordan å manipulere og få den andre til å handle i utnytterens favør. Den andre er som regel hjelpesløs i sin forelskelse. De fleste utnytterne er ikke onde, de spør seg ikke "hmm, hvordan kan jeg utnytte han/henne på verst mulig måte?". Det går mer ut på at de bryr seg mer om seg selv enn om de andre. Tenker at "nå har jeg det fint" og glemmer eller ikke gidder å forstå situasjonen fra begge sider. De er som regel dumme, eller bare egoistiske. Kanskje også usikre - på seg selv eller på hva de egentlig føler.

Noen er også håpløst forelsket i personer de vet de ikke vil få. Kanskje i den homofile bestevennen, eller hun på skolen som er så himla pen, men som har vært sammen med samme gutt i tre år. For dem forblir forelskelsen i tankene, drømmene. Kanskje er ikke håpet borte, men troen har aldri vært der heller.

Så finnes det jo de få menneskene som finner hverandre, blir kjent med hverandre, blir forelsket i hverandre og forblir forelsket helt til de virkelig elsker hverandre. Det finnes jo de som har vært gift i femti år, og som fortsatt går turer hånd-i-hånd. Det finnes jo de som, til tross for titusener av krangler, holder sammen. De med voksne barn som stikker på backpacking sammen. De finnes jo de også, men er svært skjeldne i livet mitt.

Derfor tenker jeg at det noen ganger er helt greit å se The Talented Mr. Ripley, for så å sikle over karaktererne. Noen ganger er det ok å leve i illusjonen. Vente litt. Drite i kjærligheten. Kanskje har jeg gitt opp kjærligheten for en stund, men jeg tror jeg vil oppleve den i løpet av de åtti neste årene. Det er vel ikke en så grusomt tanke?

Blomsterjenta og Mommo.

Søndag, klokka tolv. Familien er i konfirmasjon, den nye bilen hennes er vaska. Men den mangler innvendig vask, og hun mangler vaskemidler. Derfor kjører hun til besinstasjonen - det gikk jo fint. Hun blir så gira at hun må utforske veier hun ikke vet hvor ender, kjører mot Skihytta, men snur på grunn av alle syklistene som sykler midt i veien. Kjører til steinkirka, og lager en blomsterkrans av løvetann og blåveis. Er ikke egentlig blåveis fredet? Så ser hun på bilen, tenker at hun allerede har kjørt uten førerkort, overnattet på IKEA og oppfordret venninna til å stjele en sjokolade denne uka, og at blåveisen er finere i kransen henens enn på gresset. Det går bra. Dagen er fin, bilden er ren - og nå skal sykkelen pumpes!

PS. Når jeg har det så gøy med å kjøre nå, tenk hvor fint det blir når jeg får lappen!

Sol i sinnet.

På toget pratet vi om drama. Om dyrehagen vår, men etter å ha kjøpe nye piercinger, tenkte vi ikke mer på det. Trikken til frøken olajakkes fine, fine hjem. Hovedstaden er så vakker i vårsola. Alt er så vakkert i vårsola.

Da jeg kom hjem, tok det èn telefonsamtale før jeg satt på sykkelen mot frøken stripegenser, som lagde salat og fortalte hemmeligheter. Frøken rødtelt kom også, og i bilen hørte vi på den nye yndlingssangen deres. Koffor er Gud så sein? Koffor er Gud så stein? Vinden blåste i håret og bassen hørtes nok i hele nabolaget. 

Etter frøken stripegenser dro, kjørte jeg og frøken rødtelt for å kjøpe sjokolade. Vi satt oss ved vannet, og fikk en liten flokk med barn etter oss. Kan vi få russekort? Det kunne de. Så kom vannpipegutten også - som hadde syklet. Etter prat med herr hippiebriller, fant han ut at de var på andre siden av vannet. Så sykkelstapperen stappet sykkelen inn i bilen og frøken rødtelt kjørte oss til andre siden, hvor månemannen, herr six-pence og herr hippiebriller nesten hadde spist opp pølsene. Da herr hippiebriller vant øl-konkurransen, dro vi hjem igjen, frøken rødtelt og jeg. Så på litt av den feministiske, afrikanske filmen og hjalp lillebror med fremførelsen av en sang. 

Sol ute, sol inne. Sol i hjertet. Sol i sinnet.

Mot.

Det var noe av det skumleste jeg hadde gjort noen gang. Nesten like skummelt som da jeg sendte han en melding for litt over ett år siden og fortalte hva jeg følte. Det var som å åpne brystet mitt og gi han hele hjertet. Ingen vei tilbake nå. Ingen vei tilbake.

Det går an.

Det går an å være lykkelig når det er så himla fint vær. Når man jobber, men kan sitte ute i sola og høre på musikk fordi det ikke kommer noen kunder. Når man kan lese litt mens sola varmer som aldri før i år. Da går det an å tenke på hvor bra livet er, hvor fint livet kommer til å bli og hvordan jeg vet at jeg kommer til å ha det helsikes bra – i dag, morgen og om femti år. Det går så jævlig an.