OL i London, 2012

«Har dere ikke sett på åpningsseremonien?», var det første pappa spurte om da han kom hjem. Nei, vi har vært for opptatte med å danse til «under den hvite bro» og røyke pipe. Kysse og ligge i bilen. Lage mat og høre på Odd Børretzen. Vi har vært alt for opptatte til å se på åpningsseremonien, ville jeg si, men mumlet noe om at vi glemte tida. Herr hippiebriller gikk og la seg og jeg tok en dusj. Småpratet litt med familien og la meg i senga som allerede var varm på grunn av herr hippiebriller.

«Åh, nå kommer Norge!», ropte de fra stua, men jeg ville heller ligge med en arm rundt meg. Med hans arm rundt meg. Kjenne lukta hans og ønske at natten aldri tok slutt.

Fuck jantelov.

Jeg har blitt mye sikrere på meg selv de siste årene. I dag liker jeg meg selv veldig godt og er komfortabel i meg. Og det er så jævla viktig, fordi jeg vet at jeg kan være kjedelig eller bare glad eller stille - men alt i alt er det helt greit. For jeg vet at jeg også kan være ganske fantastisk. Det er som vannjenta har sagt; "vennene mine gjenspeiler meg, fordi vi velger hverandre. Og når vennene mine er så jævlig bra folk, må jeg være jævlig bra jeg også. For bra folk velger ikke dårlige venner.". 

Og jeg har innsett at det er så jævlig verdt det å drikke øl og spise sjokolade og ikke telle hvor mange godteribiter jeg har spist. Det er så jævlig verdt det å slippe å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg spiste tre pannekaker i stedet for to eller fordi jeg ikke trener. For dette er mitt liv, dette er min eneste sjanse til å leve nøyaktig slik jeg vil. Og det er det jeg gjør, omtrent hver eneste dag.