Lyspunkt.

Og i dag driter jeg i å være sur eller sint eller trist eller tom. Vinterdekkene er på, det er nye barn å bli kjent med i barnehagen, og de beste folka er fortsatt her. Og hun som ikke er i landet lenger, kommer jeg straks og besøker. Livet er herlig, la vita è bella! Jeg driter i feilprioritering, fordi jeg tror på lykke. Det er viktigst å være lykkelig. Lev så livet gjør deg lykkelig, lev så livet gjør deg glad.

For i dag driter jeg i det som er teit, det kan jeg ta meg av senere. I dag skal det nytes. I dag skal det nytes av vin, av øl, av blomster og av hverandre.

Sommernatt.

Jeg husker så godt den kvelden da han som er så flott hadde dratt hjem, og det var kun jeg og fine kusine igjen i stugan. Jeg husker at vi tok med oss rosévinen, to tepper og hver vår siggpakke, og satt oss på brygga ved innsjøen. Det var da vi prata som bare søren, sigga som bare søren, og så sola gå ned og stå opp før vi gikk og la oss. Det var så godt å prate med henne, være med henne og jeg gleder meg så veldig til å møte'a igjen.

Oktoberstjerner.

Det er alltid stjerneklart når jeg er med ham. Karlsvogna, Orion og Lillebjørn – alle viser seg når vi er sammen. Og jeg elsker det. Jeg elsker frostrøyken som stiger opp mot stjernene og jeg elsker lukten av høst når vi er ute for å ta en kveldsrøyk. Og snart må jeg finne fram skjerfet, lua og vantene. Gleder meg.

Takknemlig.

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg er så glad for at jeg får oppleve stundene hvor alt passer. Morgenstunden med knekkebrød og melk, musikken min og sola som jeg akkurat rakk å se stå opp før jeg måtte på jobben. Den kvelden hvor jeg drakk øl og sang sing star med han som er så himla bra. Den festen hvor vinen smakte innmari godt og dansen fløt som bare det. Jeg lever, jeg lever, jeg lever. Og i dag skal jeg koke varm sjokolade og vispe krem. Så skal jeg drikke, nyte og leve.

Kardemommeby for voksne.

Etter burgermiddag og sjokodessert, satt vi oss i den røde bilen og kjørte.
«Vi skal ikke dra til Sverige, da?»
«Jo!»
Og så gjorde vi det. På veien stoppet vi ved det store tårnet, hvor vi tok heisen opp i niende etasje – og hvor det kun var betong overalt, bortsett fra vinduene med utsikt over motorveien. Vi gikk nedover og så hvor høyt vannet en gang har stått. Så kjørte vi videre, med sprellejazz og fartsholder. EuroCash var stengt, Godisfabriken var stengt, Stenes Gods&Livs var også stengt, så vi kjørte videre og fant en åpen bensinstasjon i Strömstad. Han som er så flott kjøpte fem bilcd’er, mens jeg kjøpte te. Han kjøpte pølse. Og calzone. Redbull, røyk og c-vitaminer. Han spiste brusetablettene, jeg spiste smågodt. Så satt vi oss inn i bilen. Han så på veien, jeg så på høsten og stjernene, og på radioen pratet den svenske dama aldri ferdig om været i Malmö og Stockholm.

Men kveldens høydepunkt var ikke prickigkorven på bensinstasjonen eller helleristningene i betongtårnet. Kveldens høydepunkt var da klokka hadde passert midnatt og vi var på vei hjem, men ville utforske en av Norges byer. Høydepunktet var da vi fant en skatt av en gamleby.

Dette måtte vi oppleve utenfor bilen, så vi parkerte og gikk ut. Gatelysene lyste opp de sjarmerende butikkskiltene og brosteinen. Byen hadde en gammel kino, torstagsjazz, kanoner, puber og en kolonial - men klokka var ett og alt var stengt. Vi gikk forbi kirka og han holdt meg i hånda.

«Dette ser ut som et filmsett.»

Ved havna lå det flotte trebåter og vugget, og ved en av pubene møtte vi en godfull mann som skulle hjem. Vi ropte på den svarte katten som smøg bak en av de gamle bilene og vi gikk inn i en av de åpne bakgårdene. På vei tilbake til bilen, fant jeg en lyktestolpe med tre knapper, og mens han som er flott tok en sigg på huska, begynte en damestemme å fortelle om hekser og konger, henrettelser og fengel i høytaleren. Vi satt oss en benk, og ville høre på alle tre hørespillene, før vi satt oss i bilen for å komme oss hjem.

Det var en forbaska fin kveld, og det eneste som skuffet stort var bilcd'ene fra Sverige.

Monopolsøndag.

Det er på vei til å bli tradisjon. På søndager skal vi se på travel channel, kjøpe øl og kjøre til vannpipeguttens hule - hvor alt er klart for en helsikes runde med monopol. Vi skal ha banansnacks og halloweenbrus, potetgull og øl - og han som er flott skal ha lest seg opp om taktikker på nettet for å være godt forberedt. Herr six-pence er snill med pengene, mens vannpipegutten er minimalistisk. Jeg er skeptisk til avtaler og han som er flott vinner.

Det er sånn det blir når monopolsøndag blir til tradisjonsøndag.

Fårikålfest.

Jeg hadde kjøpt lammekjøtt, poteter, hodekål og pepper, tatt med norske flagg og høstblader, for nå skulle høsten feires! Og bordet, stolene og maten holdt akkurat til de sju fine folka som fikk komme. Det lå papirfly på tallerknene og man hørte deilig syrejazz fra stua. Jeg var så sulten som aldri før, og kål har sjeldent smakt så godt som da. Ekte husmannskost, ekte nasjonalrett. Jeg og frøken indiaski ble så trøtte etter maten at vi måtte ta oss en middagslur, mens de andre satt på balkongen og røyka. Det var en fin fårikålfest, for vi hyllet ølen, maten og høsten den kvelden.

Tjueto.

Det var så jævlig verdt det, fordi det ga meg tilbake en stemning jeg hadde savna. Det ga meg tilbake samme stemning som da jeg hadde vært i Afrika i et par uker og kom hjem, dro til frøken olajakke og drakk masse rødvin og røyka masse sigaretter i hybelen hennes. Da vi skulle på konsert, men ble fulle så én sovna og én sjangla rundt på konserten.

Det ga meg samme stemning, for nå skulle vi også på konsert, frøken olajakke og jeg. Hun har flytta nå, så vi fikk sitte i vinduskarmen blant pappesker og vi fikk bruke skåler som vinglass. Vi fikk se ut over den beste delen av hovedstaden og kaste sneiper ut av vinduet. Det var så deilig å bli full i en ny leilighet med hun som sier hun har savna meg og som har en egen sigg-eske. Sammen med typen hennes og typen min og herr stiletthæl og frøken haremsbukse.

Og så dro jeg på konsert, med samme band som vi hadde dratt helt til London for å se i fjor, med stort sett de samme folka og definitivt like mye alkohol i blodet. Det var noen der som sa at jeg måtte ha ørepropper og det var noen der som stjal vannkanner. Det var da vi møtte en krigsmann og da jeg og han som er flott gikk av på feil T-banestasjon på vei hjem og fikk lakseboller i håret og på klærne. Vi endte opp med å haike med en taxi til nærmeste togstasjon og rakk heldigvis det siste toget.

Det var en fin kveld, og jeg er så innmari glad for at jeg ikke er fornuftig nok til å droppe slike kvelder kun fordi jeg skulle jobbe dagen etter. For å være fyllesyk og sliten på jobb var definitivt verdt det. Det var så jævlig verdt det.