Formidable.

Jeg pakker tingene våre i esker, for etter to år er vi fortsatt sammen; og vi skal på eventyr - sammen. 

Jeg pakker ned gruppebildet fra barnehagen, mitt første og kanskje eneste år som barnehageansatt, og tenker på alt det har gitt meg. All glede, all frustrasjon, all mestringsfølelse og all denne kjærligheten for og fra atten små barn. Jeg har vært så heldig som har fått jobbe i Norges beste barnehage, og har fått vært med på et år med lesing, prat, kjefting, sang, tull og fanteri. Jeg er heldig som har blitt fortalt hemmeligheter til og som har fått se utviklingen fra et ordforråd på "mamma", "pappa", "hei" og "ha det" til "'Nea, jeg har en sparkesykkel hjemme. Kan ikke sykle i barnehagen med den, vet du". Jeg har fått sett magi i barnehageforestillinger og magi i hverdagen. Jeg har fått satt på utallige mange plaster på fingre og knær, sunget utallige mange nattasanger og ledd med (og av) barnehagebarna en million ganger. Jeg har grått av glede, frustrasjon og stolthet ovenfor barna. Og jeg har nok lært like mye som dem i løpet av året.

"Og tidlig, tidlig er det på sommer'n, men rop på høsten, så kommer'n!"

To fluer i vinduet på en søndag ettermiddag.

Jeg ligger på sofaen, stille. Vi sier ingenting. Jeg ligger og tenker, ser på de røde tåneglene mine, på håret på leggene som jeg ikke gadd å barbere, på de to fluene i vinduet som prøver å komme seg ut. For første gang på mange, mange uker ligger jeg og slapper av, gjør ingenting bortsett fra å tenke deilige, fredfulle og gode tanker. Med tusen sommerfugler i magen.

Han som har vært kjæresten min i to år har også ligget på sofaen i hele dag. Han er bakfull som faen etter en fantastisk avskjedsfest i går. Han har ligget i sofaen i hele dag, og lastet ned kart over Havanna til telefonen sin. Tre dager igjen. Det er faen meg bare tre dager igjen. 

Jeg har spilt kabal og hørt på Sommer i P2 med Sylvia som fortalte om viktigheten i ærlighet, lidenskap og særegenhet, og som spiller fantastiske Edith Piafs "Non, je ne regrette rien". Jeg har hørt Lindis Hurum fortelle historien om hvordan hun gikk fra å ha et trygt liv i Norge til å bli nødhjelpskordinator i Leger uten grenser. Jeg har stekt ris og ellers ligget på sofaen med sommerfugler i magen. 

Jeg har ligget og tenkt på om vi har husket å pakke alt vi trenger; myggmiddel, reisebøker, lakenposer, solkrem, hengekøya vi fikk av frøken haremsbukse, kvikklunsjen vi fikk av frøken indiaski, myggnett, kortstokk, truser, adapter. Jeg tror vi har alt. Jeg tror vi er klare. 

Vi sa ha det til alle våre kjæreste i går. Feiret vennskapet, dansa, lo, prata, fniste, sølte rødvin, spiste pølser, hadde det flott. Så det er greit å være bakfull, det er greit å ligge på sofaen når det regner og er grått ute - og når det som venter er sol, sol, og et kontinent jeg aldri har vært i før. Og når det bare er tre dager igjen.