Husbåt.

Sitter på dekk og hører på Billie Holiday, og tenker. Litt på kjæresten, men mest på livet. Jeg tenker på at akkurat nå spiller trompetene litt for høyt på diskmanen - og jeg ser på minimauren som kravler over skriveboka. Jeg tenker på skjørtet som blir blåst opp av vinden - men mest av alt tenker jeg på at jeg er på verdens beste miniferie med de tre flotte vennene mine; frøken indiaski (søte, energiske, entusiastiske indiaski), han uten trønderbart (godhjertede, uskyldige og barteløse trønder) og frøken enhjørning (fineste enhjørning som er så morsom og omsorgsfull og smart, fornuftig og kul). Beste gjengen som er på tur - og 9 år gamle Linnea ser dette øyeblikket og tenker at 'å, det er jo sånn jeg vil ha det når jeg blir voksen!'. Men hun skjønte ikke at jeg ikke ville være voksen som 19-åring. Eller så er det 19-åringen som ikke skjønner at hun er voksen.

Og spesielt nå som jeg og han som er så flott har bestemt tur til Sør-Amerika neste år, er jeg så fornøyd med livet. Nå studerer jeg i India, om to uker kommer han, om ti uker reiser jeg hjem igjen , feirer 17.mai, jobber, drar til Budapest, jobber, drar på NU-leir, er frivillig på Øya, jobber, feirer jul i Dubai, jobber, og stikker til Amerika. Først Sør-Amerika, så Mellom-Amerika, og så Cuba, Mexico og forhåpentligvis vestkysten av USA før jeg kommer tilbake. Og da blir det jobbetid igjen, jeg og Odin kan flytte sammen og til høsten kan jeg begynne på sykepleierhøyskolen. Med mindre det blir slutt mellom Odin og meg, og jeg stikker til Budapest for å bli psykolog istedet. Tiden vil vise svar - men jeg har trua på at det vil funke. Jeg har trua på at det blir oss i en lang tid framover. Jeg har trua på at livet mitt - det blir så godt, så deilig, så fint.

Ornand vet hvordan.


Jeg sitter i senga på Raj Maison en lørdag formiddag. Sitter alene på firemannsrommet og jeg setter på Asbjørn Ribe. Jeg trenger Asbjørn Ribe! Og når 'Dynamitt' kommer på, forandres plutselig rommet. Jeg sitter i den røde sofaen igjen, og utenfor vinduet ser jeg snø! Jeg ser på meg selv, jeg har på meg ullstrømpebukse – jeg ser til venstre, og han sitter der! Han sitter med den ene armen rundt meg, og den andre armen rundt en øl, en juleøl kan jeg se. Jeg henter min øl fra bordet, ser på ham. Faen, som jeg savner deg. Han hører det ikke, han smiler og synger “om det finns no' håp, så er det dynamitt!”. Kanke vaskes bort, vi trenger dynamitt, synger du, holder meg hardere. Men når musikken slutter, når albumet er over, sitter jeg igjen alene i senga på Raj Maison, så forbanna jævlig mange mil unna deg.