Jenter.

The Party's Crashing Us vil alltid være vår sang. Jag spottar aldrig ut vil alltid være vår sang. Øynene lukket vil alltid være vår sang, og det vil alltid være fest og dans og skole og russetid når jeg hører disse sangene.

Og det var så fint da vi var hos frøken englandsmodell for siste gang på lenge, da vi dansa og fortalte hemmeligheter og sloss. Det var flott da vi spilte gitar og dro i butikken for å kjøpe pytt i panne, og det var fint at vi spiste maten med alt for mye tabasco på. Jeg likte at vi sto ute og hutra mens vi var enige i at if one's a smoker, we all are smokers. Det var fint å ta et ordentlig farvel og det var fint å forberede oss på India, på Australia og på Nicaragua - det neste som venter oss.

Det var en bra kveld, og med musikk og bildeveggen, vil det alltid være fest og dans og skole og russetid når jeg hører Emmilou på radioen.

Reiseklar.

Fytti katta, så vakkert livet er. Det er klart jeg har dårlige stunder, klart jeg er sur og trist, gråter og er sint - men stort sett er jeg lykkelig. Spesielt når jeg sitter på toget mot flyplassen og ser på fjorden som stråler. Ja, for hjembyen stråler i dag, fjorden stråler, til og med landsbyen i høyden der borte stråler. Det er herlig senhøstvær, og med Lykke Li, med han som er så flott sine "jeg elsker deg" i baktankene og med en langhelg i London foran meg, er livet virkelig tipp-topp-tommelen-opp.

Kærleikur.

Jeg hører mennesker prater om forelskelse, og jeg innser hvor forbanna heldig jeg er.

Jeg har aldri vært så forelska i noen før som jeg er i deg. Jeg tror jeg elsker deg. Du er helt perfekt, jeg kan ikke ønske meg noen bedre enn deg. Du er så flott.

Han sier jeg er julenissen i julekalenderen, jeg er den store sjokoladen man får på julaften. Han sier han hadde vært forelska i meg selv om jeg hadde vært en siklende rullestolbruker, og selv med ulempene det innebærer. Han sier at jeg er diamanten hans og når han er full sier han at han kan se for seg at det blir oss to for alltid. Han kan se for seg at det er vi som får barn sammen og som bor sammen, jobber sammen, ligger sammen. Han sier at han elsker å sove med meg, fordi han elsker å våkne med meg. Han elsker å åpne øynene og se meg. Han elsker å komme for seint til skolen fordi jeg holder han igjen i senga. Han elsker å sove med meg. Waking up with the prettiest girl in Oslo, skriker han høyt i øret mitt når vi kjører. Og i hele verden, sier han.

Og det beste er når jeg ser det i øynene hans. Det beste er når jeg ser hvor forelska han er når han ser på meg. Det beste er at tusen såpebobler sprekker i magen min når jeg ser det. For jeg er også forelska. Jeg er så jævlig forelska.

Zzz.

Sengetøyet var rent, jeg var ren og jeg la meg tidlig. Det ga meg en ryddig følelse – en god følelse jeg ikke hadde følt på en stund. Så banket det på balkongdøra – og han som er så flott sto utenfor der. Jeg tok et teppe rundt meg og åpnet, kysset han og spurte hvordan i helvete han kom seg opp til balkongen. Så lå vi i det rene sengetøyet, pratet, lo og sov. Og da klokka ble halv fire, og det var et par timer til jeg skulle stå opp, våknet han så vidt, kysset meg og dro. Hjem. I sin egen bil, for første gang på mange uker.

Lyspunkt.

Og i dag driter jeg i å være sur eller sint eller trist eller tom. Vinterdekkene er på, det er nye barn å bli kjent med i barnehagen, og de beste folka er fortsatt her. Og hun som ikke er i landet lenger, kommer jeg straks og besøker. Livet er herlig, la vita è bella! Jeg driter i feilprioritering, fordi jeg tror på lykke. Det er viktigst å være lykkelig. Lev så livet gjør deg lykkelig, lev så livet gjør deg glad.

For i dag driter jeg i det som er teit, det kan jeg ta meg av senere. I dag skal det nytes. I dag skal det nytes av vin, av øl, av blomster og av hverandre.

Sommernatt.

Jeg husker så godt den kvelden da han som er så flott hadde dratt hjem, og det var kun jeg og fine kusine igjen i stugan. Jeg husker at vi tok med oss rosévinen, to tepper og hver vår siggpakke, og satt oss på brygga ved innsjøen. Det var da vi prata som bare søren, sigga som bare søren, og så sola gå ned og stå opp før vi gikk og la oss. Det var så godt å prate med henne, være med henne og jeg gleder meg så veldig til å møte'a igjen.

Oktoberstjerner.

Det er alltid stjerneklart når jeg er med ham. Karlsvogna, Orion og Lillebjørn – alle viser seg når vi er sammen. Og jeg elsker det. Jeg elsker frostrøyken som stiger opp mot stjernene og jeg elsker lukten av høst når vi er ute for å ta en kveldsrøyk. Og snart må jeg finne fram skjerfet, lua og vantene. Gleder meg.

Takknemlig.

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg er så glad for at jeg får oppleve stundene hvor alt passer. Morgenstunden med knekkebrød og melk, musikken min og sola som jeg akkurat rakk å se stå opp før jeg måtte på jobben. Den kvelden hvor jeg drakk øl og sang sing star med han som er så himla bra. Den festen hvor vinen smakte innmari godt og dansen fløt som bare det. Jeg lever, jeg lever, jeg lever. Og i dag skal jeg koke varm sjokolade og vispe krem. Så skal jeg drikke, nyte og leve.

Kardemommeby for voksne.

Etter burgermiddag og sjokodessert, satt vi oss i den røde bilen og kjørte.
«Vi skal ikke dra til Sverige, da?»
«Jo!»
Og så gjorde vi det. På veien stoppet vi ved det store tårnet, hvor vi tok heisen opp i niende etasje – og hvor det kun var betong overalt, bortsett fra vinduene med utsikt over motorveien. Vi gikk nedover og så hvor høyt vannet en gang har stått. Så kjørte vi videre, med sprellejazz og fartsholder. EuroCash var stengt, Godisfabriken var stengt, Stenes Gods&Livs var også stengt, så vi kjørte videre og fant en åpen bensinstasjon i Strömstad. Han som er så flott kjøpte fem bilcd’er, mens jeg kjøpte te. Han kjøpte pølse. Og calzone. Redbull, røyk og c-vitaminer. Han spiste brusetablettene, jeg spiste smågodt. Så satt vi oss inn i bilen. Han så på veien, jeg så på høsten og stjernene, og på radioen pratet den svenske dama aldri ferdig om været i Malmö og Stockholm.

Men kveldens høydepunkt var ikke prickigkorven på bensinstasjonen eller helleristningene i betongtårnet. Kveldens høydepunkt var da klokka hadde passert midnatt og vi var på vei hjem, men ville utforske en av Norges byer. Høydepunktet var da vi fant en skatt av en gamleby.

Dette måtte vi oppleve utenfor bilen, så vi parkerte og gikk ut. Gatelysene lyste opp de sjarmerende butikkskiltene og brosteinen. Byen hadde en gammel kino, torstagsjazz, kanoner, puber og en kolonial - men klokka var ett og alt var stengt. Vi gikk forbi kirka og han holdt meg i hånda.

«Dette ser ut som et filmsett.»

Ved havna lå det flotte trebåter og vugget, og ved en av pubene møtte vi en godfull mann som skulle hjem. Vi ropte på den svarte katten som smøg bak en av de gamle bilene og vi gikk inn i en av de åpne bakgårdene. På vei tilbake til bilen, fant jeg en lyktestolpe med tre knapper, og mens han som er flott tok en sigg på huska, begynte en damestemme å fortelle om hekser og konger, henrettelser og fengel i høytaleren. Vi satt oss en benk, og ville høre på alle tre hørespillene, før vi satt oss i bilen for å komme oss hjem.

Det var en forbaska fin kveld, og det eneste som skuffet stort var bilcd'ene fra Sverige.

Monopolsøndag.

Det er på vei til å bli tradisjon. På søndager skal vi se på travel channel, kjøpe øl og kjøre til vannpipeguttens hule - hvor alt er klart for en helsikes runde med monopol. Vi skal ha banansnacks og halloweenbrus, potetgull og øl - og han som er flott skal ha lest seg opp om taktikker på nettet for å være godt forberedt. Herr six-pence er snill med pengene, mens vannpipegutten er minimalistisk. Jeg er skeptisk til avtaler og han som er flott vinner.

Det er sånn det blir når monopolsøndag blir til tradisjonsøndag.

Fårikålfest.

Jeg hadde kjøpt lammekjøtt, poteter, hodekål og pepper, tatt med norske flagg og høstblader, for nå skulle høsten feires! Og bordet, stolene og maten holdt akkurat til de sju fine folka som fikk komme. Det lå papirfly på tallerknene og man hørte deilig syrejazz fra stua. Jeg var så sulten som aldri før, og kål har sjeldent smakt så godt som da. Ekte husmannskost, ekte nasjonalrett. Jeg og frøken indiaski ble så trøtte etter maten at vi måtte ta oss en middagslur, mens de andre satt på balkongen og røyka. Det var en fin fårikålfest, for vi hyllet ølen, maten og høsten den kvelden.

Tjueto.

Det var så jævlig verdt det, fordi det ga meg tilbake en stemning jeg hadde savna. Det ga meg tilbake samme stemning som da jeg hadde vært i Afrika i et par uker og kom hjem, dro til frøken olajakke og drakk masse rødvin og røyka masse sigaretter i hybelen hennes. Da vi skulle på konsert, men ble fulle så én sovna og én sjangla rundt på konserten.

Det ga meg samme stemning, for nå skulle vi også på konsert, frøken olajakke og jeg. Hun har flytta nå, så vi fikk sitte i vinduskarmen blant pappesker og vi fikk bruke skåler som vinglass. Vi fikk se ut over den beste delen av hovedstaden og kaste sneiper ut av vinduet. Det var så deilig å bli full i en ny leilighet med hun som sier hun har savna meg og som har en egen sigg-eske. Sammen med typen hennes og typen min og herr stiletthæl og frøken haremsbukse.

Og så dro jeg på konsert, med samme band som vi hadde dratt helt til London for å se i fjor, med stort sett de samme folka og definitivt like mye alkohol i blodet. Det var noen der som sa at jeg måtte ha ørepropper og det var noen der som stjal vannkanner. Det var da vi møtte en krigsmann og da jeg og han som er flott gikk av på feil T-banestasjon på vei hjem og fikk lakseboller i håret og på klærne. Vi endte opp med å haike med en taxi til nærmeste togstasjon og rakk heldigvis det siste toget.

Det var en fin kveld, og jeg er så innmari glad for at jeg ikke er fornuftig nok til å droppe slike kvelder kun fordi jeg skulle jobbe dagen etter. For å være fyllesyk og sliten på jobb var definitivt verdt det. Det var så jævlig verdt det.

Det gjør ingenting at været ikke kan bestemme seg, fordi da viser regnbuen seg.

Det regnet ikke, det fosset som i et fossefall, og en idiot brukte pc’en sin til å dekke seg til for regnet. Pensjonistene snakket stygt til ungdommen og jeg ble småfuktig bak resepsjonen. Og nå sitter jeg her med sol i ansiktet, og kan ikke gjøre noe med det. Deilig.

Høst.

Det er så flott å sitte på jobb og se treet utenfor skifte farge fra grønt til gult til rødt. Det er så fint, fordi jeg nyter høsten og gleder meg til vinteren. Hver morgen lukter det høst, og jeg får lyst til å lage meg en kopp te eller varme kakao på kokesjokolade. Jeg får lyst til å tenne røkelse og ta ullsokker på bena. Jeg vil finne fram kåpene mine og luene mine, skjerfene og vantene. Og det er så tipp topp, for det er akkurat det jeg gjør. Jeg gleder meg til snø og sludd og store flak og is og sparken min. Det blir så bra, det er så bra – og jeg elsker denne flyvende lykkefølelsen. Jeg vet at vinteren kommer, så imens skal jeg knyte skjerfet i en supersløyfe og smile. Smile. Smile.  

If I die today, I'll be the happy phantom.

Så kledde jeg på meg morgenkåpa, satte på høy musikk og gikk ut på balkongen. Blåste såpebobler mot sola og så at hele hagen ble fullt av dem. Det var som om de var en naturlig del av hagen, boblene som glinset i alle farger. Jeg lukket øynene, blåste ti såpebobler på en gang og følte på hvor lykkelig man kan være på en ganske vanlig dag. Det var lørdag morgen og jeg tenkte at å blåse såpebobler - dét bør bli en hobby.

Idyll.

Han kommer inn på rommet med kaffe, og vi setter oss på verandaen med blomsterpotta som askebeger og fuglesang som musikk. Han har på seg skjorte og bukse, jeg har kun et teppe rundt meg. Sola skinner, og han påpeker at nabomannen stirrer på oss. Vi sitter der med sigg og kaffe, morgensol og hverandre - og livet kunne faen ikke vært bedre.

Sukkersøtt.

"Jeg er glad i deg. Du er den mest fantastiske kvinnen jeg har møtt på mange år. Jeg kommer ikke over hvor nydelig du er."

Og klissete kjærlighetstull blir ikke lenger bare klissete og tullete, det blir noe jeg setter pris på. I alle fall når han er full og spyr og skaffer oss gratis pølse på bensinstasjonen. I alle fall når han får dårlig samvittighet for at jeg må hente en bøtte til å ha ved siden av senga, selv om han ikke må bruke den. Dette er akkurat passe. Akkurat nok kliss til å holde på selvtillitten, til å bli akkurat passe smigret, men ikke så mye at jeg blir kvalm.

Dagen da sjokolademelken smakte lollipop og popmusikken ga mening.

Dagen begynte med et morgenkyss i en dobbeltseng med bare én pute. Så kom jeg meg til butikken for å kjøpe tannbørste, inn på tannlegetoalettet for å pusse tenna, og inn til tannlegen for å fikse dem.

Så bar det hjem for å lage en avskjedsgave til fine, kjære stripegenser som dro til OL-byen to dager etter OLs slutt. Det bar hjem for å høre på 2000-tallets popsanger. Westlife og Shaggy og Christina Aguilea. Og for å se på bilder av oss fra den tiden.

Vi kjørte til flyplassen, og jeg ble overrassket over hvor rolig hun var. Det virket som hun skulle på helgetur, som om vi ville se hverandre neste uke, som om dette var normalt. Men det var alt annet enn normalt, for i koffertene hadde hun bagasje for et helt år. I koffertene lå alt hun ville trenge fram til juni 2013.

Selvfølgelig ble det noen tårer når vi forlot hverandre, men jeg vil jo besøke henne om en stund- og hun vil jo få det fint. Og i går pratet vi en halvtime. Jeg fortalte om dustegråt på grunn av dustehelse og dustemamma, og hun fortalte om storbyen og småbarn og bestemødre. Hun ga meg de ordene jeg trengte å høre, og jeg ga henne de ordene hun trengte å høre. Og så lenge vi kan fortsette sånn, med hvisking til hverandre over internett, så vil dette gå bra.

Og når hun vet mer om når hun er ledig, og jeg vet mer om når jeg er ledig, så bestiller jeg flybilletter, hører med månemannen om jeg kan bo hos han og kommer til henne. Så får hun vise meg storbyen. Det gleder jeg meg til.

"Du gir i alle fall meg feber."

Han sier jeg er som en funky sang med en dyp, uforståelig tekst og han kommer til meg når jeg er syk og slapp av smertestillende. Han holder meg i hånda og stryker meg i håret når jeg ikke orker å prate. Han kysser meg, og forteller hvordan det gjør alt bedre. Han er så kunnskapsrik, han er så flink til å snakke og jeg drømmer om han hele tiden.

Han har aldri sagt at han er glad i meg, men vi ser hverandre nesten hver dag. Vi kjøper godteritatoveringer og fester de på tunga. Vi sitter på benken ved kirka for å ta en sigg og vi drikker øl i hula mi. Han viser meg deilig musikk og han får meg til å smile, får meg til å le og får meg til å lengte etter mer av han.

Og jeg føler meg så heldig og glad og kanskje forelska. Men forelskelse er skummelt, så det er lettere å bare være sammen uten å prate om hva vi føler. Det er lettere å bare kysse når vi er alene. Og den eneste negative tanken min er; blir han snart lei av meg? Blir jeg litt kjedelig? Gir jeg for lite av meg selv? Han gir så mye, han snakker så mye, han er så flink i alt han gjør. Han lukter så godt, han er så bra. Jeg liker'n så godt, men jeg føler et press på å bevise for han at jeg er bra nok for han. For jeg er bra nok, og jeg håper bare han ser det.

Gud, hvor jeg er heldig. 

Lykkestund, lykkedag, lykkelig!

Jeg: "Jeg har sluttet å meditere om kvelden, og å sitte på balkongen med pledd og te og Louis. Jeg har sluttet å sykle turer rundt det lange vannet og jeg har sluttet å sette pris på alene-kveldene mine."
Han: "Hvorfor det?"
Jeg: "Jeg vet ikke. Nå spiller jeg kabal eller bare sovner, og det gjør meg ikke like glad."
Han: "Så begynn med å gjøre det du liker igjen da."
Jeg: "Det skal jeg."

Men jeg ville ikke ha alene-kveld, jeg ville være med han. Og da jeg kom med forslaget, svarte han ikke. Derfor grep jeg fatt i den røde sykkelen med blomster på, pakket en øl og dagboka i veska, la veska i sykkelkurven og dro. Gamlerunden, rundt vannet. Jeg tenkte for mye. Han kunne i alle fall ha svart. Kanskje jeg har blitt kjedelig, kanskje han møtte en gammel forelskelse på seminaret, kanskje han ikke gidder mer. Men han kunne i alle fall ha svart. Jeg tok ut ølen av veska, og ville skrive i dagboka. Hadde ikke noe å skrive med, så lot ølen ligge i veska og syklet etter hvert videre. Hørte torden. Syklet fortere. Ble våtere. Og fylt med så mange følelser samtidig, som det var så lenge siden sist. Hovedsaklig lengsel, usikkerhet og savn.

Men så, da jeg syklet forbi barneskolen og ned mot stasjonen, pep det i mobilen min. Sikkert bare pappa som maser om jobb og cv igjen. Du blir bare skuffa.
Han: «Gjerne. Og sorry for seint svar, jeg sovna.»
Å, hvor deilig det var å være Linnea. Våte, kalde Linnea som kunne dra hjem, legge ølen i kjøleskapet og skifte før han kom kjørende. Å, hvor deilig det er å være Linnea.

Hun er fri.

«Det er slike ting som vil få minnene på gli når sommeren er forbi». Så absolutt, så absolutt. For det var den kvelden hvor guttene fra jujutsu, teater, tilfeldige russekroer og gamle og nye forelskelser var samlet på samme sted. Det var kvelden hvor jeg lette alt for lenge etter mobilen som noen så omtenksomt hadde lagt i veska mi. Det var kvelden hvor jentegjengen fra vintertiden danset til sanger fra vintertiden og det var kvelden hvor man ikke husket hvilket land Budapest er hovedstad i. Det var da månemannen trengte noen å støtte seg på og den kvelden vi sang «hun er fri» på vei ned mot bilen hvor herr hippiebriller ventet. Men før vi kom fram til bilen, datt vi i gjørma og skitna til hele bilen innvendig. Noen kastet opp ut av bilvinduet, andre stoppet for å kjøpe kebab. Men det var fint, for den kvelden var en lavvo midt i skogen det perfekte stedet å være.

Byen hvor nordmenn snakker svorsk og sengene lukter øl.

Tranan. Byens beste nattklubb, byens eneste nattklubb. Vi hadde foreslått DJ Broiler og vannjenta hadde drukket tre elg. Da de stengte, møtte vi en alkis som bød oss på sprit og en fyr i bar overkropp. Vannjenta snurret rundt og rundt kjempefort mens frøken haremsbukse klemte han uten skjorte. Jeg tok bilder og herr hippiebriller passet på frøken haremsbukse, fordi han hadde hørt at mannen uten skjorte "alltid steller til med bråk". Politiet måtte si ifra at man ikke fikk sitte i blomsterbedet og jeg måtte si ifra at jeg ikke gadd å vente mer.

Neste onsdag var det ikke vannjenta og frøken haremsbukse, men fine kusine og jeg. Og herr hippiebriller, såklart. Han som skulle sjekke opp jentene, men kom med innrømmelser i taxien (om hvem som egentlig var søtest). Han som danset slik at alle rundt oss ble ukomfertable, og jeg danset med han. Han som ble så full at han spanderte drikke på oss alle, selv fremmede. Og jeg og fine kusine dansa til YMCA og fikk dansepartnere resten av kvelden. Vi drakk, vi lo, vi dansa, vi sigga og vi kyssa. 

Og mens vi kjørte hjem, forbi den visne midtsommarstången og mens vi kjørte i 130 på rett-fram-veiene, strøk han meg på låret. Og vi stoppet ved verdens fineste kafé, drakk dyr kaffe og nøt utsikten. Alle måtte gå på do, fordi utedoen var den fineste vi hadde sett. Og alle måtte løpe opp bakken til vasken etterpå, for å teste kondisen (som var helt på trynet). Vi pratet med den søte kafémannen og tok noen sigg før vi dro videre. Stoppet ved det finfine røykestedet ved vannet, og vi fikk kontakt med en katt. Og da klokka var seint og det kun var noen timer til herr hippiebriller måtte stå opp igjen, sto vi i oppkjørselen min. Tok ut bagasjen fra bilen og kysset hverandre.

Noen dager senere ble herr hippiebriller med tilbake igjen, tilbake til sommarstugan ved vannet, med de mest fantastiske solnedgangene og de herlige kveldene. Med mygg og øl og rosévin til vi sjangler til lillstugan for å sove. Sammen.

Stugan.

Og da mor og far hadde spandert vin og øl til oss ble vi så tørste at vi måtte sjangle tilbake til lillstugan, sølte øl i sengene og gratulerte gitarfyren som kom inn i England. Jeg ødela en knapp da jeg åpnet skjorta hans, men det gjorde ikke så mye for han hadde med seg så mange fler. Og han luktet så godt. Og han kledde seg godt. Og han kysset så himla deilig.

Da vi dro til Bolleberget.

Hjemme var det kjedelig, så vi tok bilen og kjørte. Gikk opp slalombakken som var full av blomster og bær og nøt solnedgangen da vi var halvveis i bakken. Så dro vi videre, på nye eventyr. Vi fulgte etter ScoobyDoo-bilen og endte opp i en friidrettspark. Der slo vi hjul, hoppet höjdhopp og kastet kule. Både jeg og lillebror kom på første plass før vi kjørte videre. Jeg prøvde å kjøre Snoddastoget og vi fant ut at neste kinofilm går om tre dager i denne lille byen. Det er ikke mye som skjer her, men dagene går likevel.

Familietid.

Hun har så mye kjærlighet at når hun ikke lenger har noen å gi den til, kjeder hun seg. Det er en uke siden herr hippiebriller dro hjem og fem dager siden fine kusine dro - og nå er hun i ferd med å bli gæren. Kokko. Poff! Hun orker ikke mer, må bort - må hjem, eller til andre mennesker enn familien hennes. Vil sigge, vil prate skit, vil drikke, vil le. På ordentlig, fordi noe er morsomt - og ikke le høflig av farmor, mor, far eller lillebror. Hun vil kjøre rundt i den røde bilen sin, vil gjøre noe som er morsomt. Vil leve som en attenåring, ikke en trettenåring på tur med sin familie.

Trøst.

Om tolv dager vil jeg trenge noen til å holde rundt meg, til å tørke tårene mine og til å tulle om hvordan man nesten ikke trenger å se hverandre i virkeligheten lenger nå som vi har sosiale medier.

Frøken stripegenser, frøken stripegenser, frøken stripegenser.

OL i London, 2012

«Har dere ikke sett på åpningsseremonien?», var det første pappa spurte om da han kom hjem. Nei, vi har vært for opptatte med å danse til «under den hvite bro» og røyke pipe. Kysse og ligge i bilen. Lage mat og høre på Odd Børretzen. Vi har vært alt for opptatte til å se på åpningsseremonien, ville jeg si, men mumlet noe om at vi glemte tida. Herr hippiebriller gikk og la seg og jeg tok en dusj. Småpratet litt med familien og la meg i senga som allerede var varm på grunn av herr hippiebriller.

«Åh, nå kommer Norge!», ropte de fra stua, men jeg ville heller ligge med en arm rundt meg. Med hans arm rundt meg. Kjenne lukta hans og ønske at natten aldri tok slutt.

Fuck jantelov.

Jeg har blitt mye sikrere på meg selv de siste årene. I dag liker jeg meg selv veldig godt og er komfortabel i meg. Og det er så jævla viktig, fordi jeg vet at jeg kan være kjedelig eller bare glad eller stille - men alt i alt er det helt greit. For jeg vet at jeg også kan være ganske fantastisk. Det er som vannjenta har sagt; "vennene mine gjenspeiler meg, fordi vi velger hverandre. Og når vennene mine er så jævlig bra folk, må jeg være jævlig bra jeg også. For bra folk velger ikke dårlige venner.". 

Og jeg har innsett at det er så jævlig verdt det å drikke øl og spise sjokolade og ikke telle hvor mange godteribiter jeg har spist. Det er så jævlig verdt det å slippe å sitte med dårlig samvittighet fordi jeg spiste tre pannekaker i stedet for to eller fordi jeg ikke trener. For dette er mitt liv, dette er min eneste sjanse til å leve nøyaktig slik jeg vil. Og det er det jeg gjør, omtrent hver eneste dag.

Skolefri.

Dagene går inn i hverandre, men alle har sine særtrekk. Følelsen av å være ferdig med eksamen, å ha sommerferie - og å feire alt dette hos frøken indiaski, var fantastisk. Den var dagen vi sov litt, så på Friends og bli kjørt av en som ville forsvinne etter sommerferien. Dagen etter fikk jeg lappen - og kunne endelig kjøre lovlig rundt omkring, i nabolaget og overalt ellers. Så jeg kjørte, kjørte og kjørte, dro til hovedstaden, hilste på nevøen til frøken olajakke, tok karuseller på harry-festen og kjørte hjem igjen.

Så kom kvelden hvor familien var borte, og vannpipegutten, frøken haremsbukse, frøken englandsmodell og frøken cider danset hos meg, diskuterte drømmer og ble så slitne at vi ikke orket å hente dataladeren når den gikk tom for strøm.

Førerkortet ga meg frihet, og jeg feiret en endt jobbdag i jazzteltet med biljenta og soljenta. Og da det ble vanskeligere og vanskeligere å kun drikke en bitteliten sip av ølen hver gang de andre skålte, kjørte jeg hjem. Var hjemme alene med film og smågodt, brus og den fine, kjedelige katten min. Så lot jeg han klare seg selv, og dro på hytta til frøken haremsbukse. Vi pratet om Frida Kahlo, puslet pusslespill og drakk masse vin. Mistet sigaretter fra balkongen og solte oss da sola skinte. Hørte på fuglekvitteret, og mobbet kråkene for deres skriking i forhold til de andre fuglenes sang.

Så, dagen før videregående offisielt var over, kjørte jeg og frøken blomsterskjørt langt ut på landet, fant et deilig tjern og spiste pikniken hun hadde i kurven. Vi parkerte den røde bilen, og kjente på det iskalde vannet. Fniste av gutta som skulle være tøffe og bade, men som brukte et kvarter på å dyppe hele kroppen fordi de egentlig var kalde og feige, de òg. Vi spiste kake og fortalte om alt som har skjedd siden sist. Så rakk vi akkurat å dra hjem, finne en kjole og kjøre tretti minutter på svingeveier med palass i grøftekantene, nyte solnedgangen så mye at jeg nesten kjørte av veien og kom endelig fram til en av de gamle klassekameratene. Der var det avslutning, og selv om jeg dro fra dem i fjor, fikk jeg komme. Jeg gråt, vi lo, vi sang, vi så på bilder og vi holdt taler. Og så gråt jeg litt mer.

Tok bussen tilbake til hun med gårsbutikk dagen etter, med frøken blomsterskjørt som kjøpte poteter og jeg som kjøpte ved i gårsbutikken. Timene strakk ikke til, så jeg fikk ti minutter til å fikse meg før hovedavslutninga, og måtte feire etterpå. Kjørte rundt, og tjente litt penger - men tjente mest gode ord og en fin stemning. Det var fint, det var flott og jeg var fornøyd.

Etter det har det bare vært .. ferie. Deilig, etterlengtet og forhåpentligvis varm feire.

Sukker på glass.

For to uker siden lagde jeg en liste om alt som var dumt, alt jeg ble trist over å tenke på - det som såra eller irriterte eller gnagde inni meg. Jeg måtte få det ut av hodet og ned på papiret, men turte nesten ikke se på lista i ettertid i frykt om at tristheten skulle forbli og gleden forsvinne. Så jeg lot listen være, visste at den var der, men overså den. Så, i dag, da jeg følte meg klar, så jeg gjennom lista - og selv om ingen av punktene hadde bedret seg, hadde situasjonen blitt bedre likevel. Jeg aktsepterer at de ikke spurte om jeg ville bli med, jeg måtte ha takket nei uansett. Jeg aksepterer at folk ikke holder det de lover, fordi ting kommer i veien, og det er greit - jeg elsker dem for hvem de er.


Og nå sitter jeg her med rabarba i kjeften, på jobb, mens sola steker og varmer og gleder utenfor, og det er fint og greit og digg, fordi jeg vet dette blir siste jobbdag på èn måned. Rabarba med helsikes mye sukker!

Without you.

Øynene var tørre etter gråt og nesa hadde sluttet å renne, men hele kroppen bar preg av at hun ikke lenger klarte å fortrenge fremtiden. Hun innså hva som er i ferd med å skje og hvordan livet i alle fall ikke vil fortsette i fremtiden. Hun hadde nettopp hatt en av de siste kveldene hos frøken stripegenser på en god stund, hvor de igjen oppførte seg som sjuendeklassinger, og i det de begynte å prate om hvordan det vil bli å ta farvel med frøken stripegenser på flyplassen, innså hun innså at lykken i dag var så stor at viten om at den snart ville forsvinne, ødela den.

Fineste, kjæreste stripegenser skal flytte - og når hun kommer tilbake vil alt være annerledes. Fineste, kjæreste stripegenser, som skvetter og reagerer og roper og danser. Som ler og klemmer og setter på musikk - høyt, høyt, høyt.

Og det knakk for henne da hun innså at det kanskje aldri ville bli fler kvelder fylt av Sing Star med Westlife, The Darkness og Atomic Kitten. Kanskje aldri fler kvelder med Dumle, Tyrkisk Pepper og Pepsi Max. Aldri mer oss, slik de var i dag.

Gråten kom av frykt, savn og kjærlighet. Alt er midlertidig, og om to måneder vil ingenting være det samme.

FML - fornøyd med livet.

Og mens regndråpene traff frontruta så ofte at vindusviskerene måtte gå så fort de klarte, innså hun noe stort. Hadde hun for et år siden visst hvordan livet hennes hadde vært den 24. juni 2012, hadde hun smilt stort. Vært stolt, glad og jævla fornøyd. Og det er hun jo - hun er jævla fornøyd.

Regnmåln.

Det regnet og regnet og regnet, men tordenværet hadde endelig gitt seg. Og hun hadde funnet et fantastisk cover av en sang hun såvidt hadde registrert at eksisterte. Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun drakk kaffe klokka elleve for å holde seg våken, for å gi henne energi til å lete under senga etter motivasjonen til å fortsette på eksamensjobbinga - fordi det var det eneste stedet hun ikke hadde lett.

Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun ikke slo seg til ro med å sitte i kjelleren og spille piano i takt med regnet - men da hun i stedet tok på seg skoene og gikk ut. Da hun ble søkkvåt på noen sekunder, da hun kunne ikke huske sist det regnet så mye. Hun hadde bare på seg en singlet og et skjørt, men hun ble ikke kald. Ikke irritert. Ingen sterke følelser, bare regnet som laget mørke flekker på klærne helt til hele skjørtet var vått. Hun hadde bare på seg en singlet og et blomsterskjørt, men det gjorde ingenting at singleten ble gjenomsiktig og den sorte bh'en syntes, for ingen kunne se henne. Ingen var ute i regnet. Ingen, bortsett fra naboen som løp fort mot bilen, ville utsette seg for ubehaget.

Og da hun kom inn igjen, lot hun det varme vannet fra dusjen strømme nedover kroppen. Litt for varmt, og litt for lenge. Perfekt for en regnfull eksamensdag i juni.

Now you're just somebody that I used to know.

Duracell-kanin uten batteri.

Vi solte oss og jeg drakk gammel jordbærsaft mens frøken stripegenser fikset musikken. Noen lever kun for penger som de faktisk ikke trenger. Så dro vi på senteret, kjøpte bursdagsgave, hjem for å skifte og vi nesten kjørte utfor et stup. Så kommer du til en vei som ser ut som en vagina, og da tar du til venstre! Vi tok til venstre og etter mye er mer nei, ikke inn der. Ser du de hvite rekkehusene nå? Jeg står i veien og tar dere imot! fant vi det til slutt. Fikk velkomsdrikt og feiret at herr stiletthæl bare var ett år yngre enn oss nå. Vi hørte på Veronica Maggio og stekte pølsene fordi grillen ikke virket. Månemannen, herr hippiebriller og gitarfyren kom til slutt, fordi det var kjedelig ved det lange vannet uten oss andre. Så vi drakk og så på utsikten og dro da guttene ble veldig glade i hverandre. Jeg ble en duracellkanin som var tom for batteri. Hjem til meg, hjem til sengene og hjem til tåfislukt og putekrig.

Dagen vi alle kjørte uten førerkort.

Siden mor og far var på ferie, gjorde det ikke noe at vi kjørte litt rundt, fylte bensin og åpnet bommen for å komme til badeplassen. Det var så fint vær, så det gjorde ingenting at badedrakten egentlig er en jumpsuit, og det gjorde ingenting at jeg ikke er noen stupedame. Fordi vi hadde brus, vi hadde sigg og vi hadde sol. Og da frøken haremsbukse fant ut at det var en halvtime til bussen gikk, fikk frøken olajakke kjøre – og det gikk fint det også. Du får en nier, mens frøken olajakke får en sjuer! sa frøken haremsbukse og tok bussen hjem.

What’s my name?

Hun fylte nitten år, og vi brukte dagen til å besøke en kirkegård vi aldri hadde vært på før. Frøken stripegenser skulle være fotograf i et bryllup, og jeg og bursdagsbarnet var prøvekaniner for bryllupsbildene. Vi holdt hender og klatret i trær og plukket løvetann. Det var så varmt at jeg måtte ha hodet ut av vinduet da vi kjørte tilbake, med sommermusikken som minnet oss om vår greske øy, vår greske by. Hun fylte nitten år, men brukte dagen på en kirkegård med to av hennes beste, og to av mine beste, venner.

Is og jordbær i koder.

Det var nesten som da vi måtte snakke engelsk slik at lillebror ikke skulle forstå. Men lillebror er ikke liten lenger, og han hadde forstått hva vi hadde pratet om. Så vi snakket i koder. Vi snakket om kaker og vi snakket om røyk. Vi snakket om noen som overnattet på en øy og vi spiste is, jordbær og sjokoladesaus den siste timen før mor og far kom hjem igjen.

Innsikt.

HVA ER DET MED OSS JENTER SOM BARE SYNES SYND PÅ OSS SELV HELE TIDEN? Jeg var i ferd med å skrive en tekst om en gutt som var fantastisk og som virkelig ikke vil ut av hodet, selv om han aldri kom helt inn i hjertet. Var i ferd med å ta på meg rollen som stakkarslig som ingen vil ha. Men herregud, jeg er jo fantastisk. Herregud, vi er da fantastiske hele gjengen. Så lenge vi ikke bare sitter og synes synd på oss selv hele tiden – da gjør vi oss svakere enn det vi egentlig er.

En bra dag.

Det må ha vært en torsdag, fordi vi fikk sitte ute i sola både i norsk- og historie-timen. Vi fikk sove og vi ble vekt av vann i ansiktet. Vi fikk sole oss og sitte i lotusstilling på gresset. Det må ha vært en torsdag, fordi vi hadde ventet i tre timer på psykologi-timen da fikk vi vite at læreren var syk og timen ble avlyst. Det må ha vært en torsdag fordi jeg ikke orket å vente på siste time, så jeg dro til vannjenta i stedet. Vi gikk til klinebrygga, vi drakk iste ved tulipanene og vi gikk rundt vannet da vi skulle hjem. Det må ha vært en torsdag fordi det var en av de første solskinnsdagene, da vi ikke tenkte på eksamen – men vi tenkte på kjærligheten, fremtiden og det fine, fine vennskapet i stedet. Det var da jeg fikk en fin, ny, gammel, rød sykkel av vannjenta og syklet hjem på den. Den var så fin, akkurat som det meste annet den dagen – men den hadde nesten ikke bremser.

Taco-grand-prix-fotballkamp-ut-på-byen-bursdag.

Jeg husker at betalingstoalettet åpnet seg av seg selv og jeg husker at vi ble der inne i et kvarter, minst. Jeg husker at frøken rødtelt slo til frøken stripegenser, og at vi fikk en kjærlighetserklæring av ei fin ei. Jeg husker at folk ropte at Sverige vant da! Hørte dere at Sverige vant?! og jeg husker at frøken stripegenser ble sjekket opp av kompisen til Karpe Diem på Karl Johan. Jeg husker at jeg trodde han med norgesflagg og t-skjorte var en grandprixmann da jeg spurte om det var sant at Norge kom på siste plass, og jeg husker at vannjenta lo og fortalte at han er en fotballmann, Linnea! Jeg husker at taxien hjem var fryktelig dyr og jeg husker at jeg ikke kunne finne lillebror da jeg kom hjem. Inte där. Inte där. Det är ingen ordning på allting! Men så fant jeg han på trampolina. Under noen dyner – og da var det greit. Hurra for deg som fyller ditt år, frøken rødtelt!

Den første sommervinden.

Det var det året hvor fremtiden var usikker, den vårmåneden hvor dagene var varmere enn de varmeste i juli, en av de dagene hvor jeg luktet solkrem, ikke parfyme. Det var da lærerne var mennesker, og lot oss være ute og helle vann i munnen på hverandre i stedet for å lese norsk litteraturhistorie. Da jeg gikk til klinebrygga med min bestevenn fra barne- og ungdomsskolen. Da vi drakk iste og sovna under et tre.

Det var en av de kveldene da Oslo luktet gress og engangsgrill, hvitvin og sigaretter. Det var vår, eksamenstid og grilling i Frognerparken.

Parken var full av mennesker den kvelden hvor sommeren kom så plutselig. Det var musikere med afrikanske instrumenter, japanske turister og middelaldrende damer på joggetur. Blant statuene og romfolket som samlet tomflasker, satt vi med øl og veggispølser i veskene. I vår sirkel satt gutter som hadde eksamen morgenen etter og jenter som sølte ut sine første vinglass. Gutter som virkelig ikke kunne grille og jenter som så solnedgangen ved Monolitten. Det var den kvelden hvor vi heller valgte å se solnedgangen og kysse hverandre forsiktig på halsen fremfor å løpe rundt med de andre. Da vi tok bilder av hverandre og gikk barbent tilbake. Noen klatret i trær for å hente frisbeen, andre kysset ved bekken. Noen røyka Blue Master, andre spiste stekt paprika. Og da klokka ble elleve og sola ikke lenger var å skimte, dro vi hjemover. Hørte på Louis Armstrong, Edith Piaf og Razika høyt på trikken, ga hverandre støt med en innsektsdreper. Kysset hverandre i smug.

Så pratet vi lenge om grafittien i undergangen og hvordan jeg lignet på Elvira Nikolaisen, før jeg syklet hjem. Tok en titt på rommet. Jeg bør virkelig rydde i morgen. Og jeg la meg til å sove.

Smellvakker.

Alt skjedde så fort, og det var så himla mye på en gang. En dag krabbet jeg til slottet sammen med sekshundre andre rødbukser, og blant alle skrubbsårene på knærne og de japanske turistene som tok bilder, så jeg han jeg ikke hadde sett siden jeg arrangerte kysseleken og løp etter han som seksåring.
«Linnea?». Han kjente meg igjen!
«Hei! Vent litt, så skal du få en svett klem.», svarte jeg og var endelig ferdig med krabbinga. Vi akte ned slottstrappa, klemte hverandre og drakk en øl.
«Vi prates, da!», sa han og ga meg en klem. Og det gjorde vi. Tre dager senere var han med på Verdens Fairtradedag. Vi tok verdensrekord, vi drakk te, vi lekte på lekeplassen, vi var på konsert – og han kom så jævlig godt overens med alle vennene mine. Vi spiste kebab, og bestemte at han kunne sove hos meg. Alt var bra og morgenen etter lagde han den beste frokosten på flere uker. Faens bra fyr! «Håper vi kan treffes flere ganger.».

Og da jeg endelig hadde fått av meg den røde buksa for siste gang, og feiret nasjonaldagen med rømmegrøt og to fine jenter, fikk jeg melding av han. «Kan jeg komme på besøk?». Jeg var innstilt på at han ikke kunne likevel, at noe kom i veien, at han ville være med vennene sine. Så da han sa han var på vei, ble jeg nesten syk. Akutt forelskelse? Fascinasjon? Lengsel? Jeg skjønte ingenting, bare at jeg var nervøs til tusen. «Og så vil jeg gjerne snakke litt med deg.».

Vi var hos vannpipegutten, spiste bløtkake i bunad og spilte sjakk. Han vant, jeg tapte. Han tenkte fremover, jeg tenkte på hvor heldig jeg var som satt med to av de mest intelligente personene jeg visste om. Og spilte sjakk. Og tapte heftig.

Så vi dro hjem, spiste is med lillebror og la oss.
«Dette har jeg lengtet etter siden du dro.»
«Jeg også.»
Han kysset meg og jeg druknet i øynene hans.

Vi snakket om følelser og fornuft, det store bildet og detaljer.
«Det er som sjakk.», sa jeg. «Jeg klarer bare å tenke ett trekk om gangen.».
«Jeg tenker alltid minst tre.». Han tenkte på utdanning og barn, jeg tenkte på følelsene jeg har rundt ham. På håret hans, på øynene, på hvor flink han er i alt mulig.
«Er det noe du ikke kan?»
«Ja. Kvantefysikk.». Og jeg prøvde å tro på at han var kjedelig da han fortalte at han like gjerne som å være impulsiv kunne sitte inne i flere dager. Spille sjakk og lese gamle bøker. Og jeg forsto jo at jeg ikke var den han lette etter. Jeg forsto jo at det ville gå lang tid til neste gang vi ville møtes. Jeg kan ikke like mye fysikk, kjemi og film som han, men jeg forstår mennesker og tolker stemninger.

Det sluttet som det ofte slutter. Med «ha det, da» og med et skuffet smil. Men det er bedre å bli skuffet enn å bli såret. Det er bedre å bli skuffet enn å bli såret.

Du óg?

Blir ikke du også dødsredd når du er i ferd med å bli forelska?

Blir ikke du også redd når du møter en som plutselig er fantastisk og det skjer så mye på en gang, og man kjenner hverandre ikke – men såpeboblene sprekker og når han spør om hva som skjer videre får du vondt i magen i frykt for at han skal si «takk for i går, det var veldig fint, men jeg tror ikke vi bør fortsette». Det er dritskummelt når man ikke vet hva man føler selv engang, slik at man i alle fall ikke kan forholde seg til hva han føler. Når man vet at såpeboblene sprekker ganske lett, men at de ofte forsvinner når du vet at han også er interessert. Er det ikke skummelt? Det skal vel ikke skje igjen? Blir ikke du også dødsredd?

IKEA family.

Kortskalle, rekesmørbrød, amerikaner og så litt koseprat med de ansatte. Klokka blir kvart på elleve, og mens frøken haremsbukse og frøken englandsmodell gjemmer seg i en dusj, legger jeg og frøken indiaski oss øverst i en køyeseng. Under dynene, og venter på at huset skulle skulle stenge.

00.00 - lysene slukker. Noen kjører forbi med et lite kjøretøy med varer. Frøken indiaski hoster, jeg dekker oss til med dynene.

01.00 - frøen englandsmodell og frøken haremsbukse løper rundt i undertøyet. Ingen kjører forbi. De leker spioner og gjemmer seg igjen bak et dusjforheng. De finner til slutt en dobbeltseng, og dekker til med puter rundt, for å bli mindre synlige.

Fra tid til annen kjører en ansatt forbi med varer, men ser oss ikke. Vi sovner til slutt, og våkner av lyder.05.00 - melding fra frøken englandsmodell: "Sover dere? Skal vi dra snart?". Så vi dro da vaskemennene kom, og da sikkerhetsmannen så oss, ble vi fulgt inn på et kontor. Sikkerhetsmannen var irritert og sa at vi ville bli innkalt til en samtale med IKEA-ledelsen. Han fikk de opplysningene han ville ha, og vi kjørte hjem til frøken indiaski. Samtalen slapp vi. Den mulige anmeldelsen slapp vi. Vi fikk bare en spennende natt.

Hey, I just met you, and this is crazy. But here's my number, so call me maybe.

Og i går, da jeg var der igjen, møtte jeg den koselige ansatte som vi fortalte at vi hadde tenkt å overnatte til. Han smilte.
Han: "Hur gikk det?"
Jeg: "Bra!"

Fjortiss-kveld.

Det starta med musikk. Med Rihanna, Jay-Z, One Republic og annet dritt. Så kom crispoen. Fanta exotic. Vapsebol og godt&blandet. Og det endte med prellemann og sånt man ikke gjorde som fjortenåring.

Og som vannjenta sa igår; "du liker å være litt fjortiss, men føler deg for kul for det". Jeg tror hun har litt rett. Ikke alltid fjortiss, ikke hver dag fjortiss, men litt når det passer. Når det passer med Rihanna, med Akon, med tusj i ansiktet og russebukse i stedet for skjørt. Det er faktisk gøy. Innimellom.

I'm a fool who thinks it's cool to fall in love.

Det slår meg at kjærlighet ikke er så rosenrødt som det ofte fremstilles.

De aller fleste er bare kåte. Jeg mener, russ som er fulle og kåte og knuller folk de ikke kjenner. Folk de ikke har interesse i å bli kjent med. Folk de knapt har pratet med før de ligger der i skogen med de røde buksene på knærne og lommelykter fra vakter som sjekker at sexen er frivillig. De fleste er bare kåte.

Så finnes det de som utnytter andre over tid, de er gjerne mer ensomme. I de kåte russens situasjon er det i alle fall et gjensidig forhold - begge parter vil bare ha seg et ligg. Utnytterne vet hva de holder på med, vet hvordan å manipulere og få den andre til å handle i utnytterens favør. Den andre er som regel hjelpesløs i sin forelskelse. De fleste utnytterne er ikke onde, de spør seg ikke "hmm, hvordan kan jeg utnytte han/henne på verst mulig måte?". Det går mer ut på at de bryr seg mer om seg selv enn om de andre. Tenker at "nå har jeg det fint" og glemmer eller ikke gidder å forstå situasjonen fra begge sider. De er som regel dumme, eller bare egoistiske. Kanskje også usikre - på seg selv eller på hva de egentlig føler.

Noen er også håpløst forelsket i personer de vet de ikke vil få. Kanskje i den homofile bestevennen, eller hun på skolen som er så himla pen, men som har vært sammen med samme gutt i tre år. For dem forblir forelskelsen i tankene, drømmene. Kanskje er ikke håpet borte, men troen har aldri vært der heller.

Så finnes det jo de få menneskene som finner hverandre, blir kjent med hverandre, blir forelsket i hverandre og forblir forelsket helt til de virkelig elsker hverandre. Det finnes jo de som har vært gift i femti år, og som fortsatt går turer hånd-i-hånd. Det finnes jo de som, til tross for titusener av krangler, holder sammen. De med voksne barn som stikker på backpacking sammen. De finnes jo de også, men er svært skjeldne i livet mitt.

Derfor tenker jeg at det noen ganger er helt greit å se The Talented Mr. Ripley, for så å sikle over karaktererne. Noen ganger er det ok å leve i illusjonen. Vente litt. Drite i kjærligheten. Kanskje har jeg gitt opp kjærligheten for en stund, men jeg tror jeg vil oppleve den i løpet av de åtti neste årene. Det er vel ikke en så grusomt tanke?

Blomsterjenta og Mommo.

Søndag, klokka tolv. Familien er i konfirmasjon, den nye bilen hennes er vaska. Men den mangler innvendig vask, og hun mangler vaskemidler. Derfor kjører hun til besinstasjonen - det gikk jo fint. Hun blir så gira at hun må utforske veier hun ikke vet hvor ender, kjører mot Skihytta, men snur på grunn av alle syklistene som sykler midt i veien. Kjører til steinkirka, og lager en blomsterkrans av løvetann og blåveis. Er ikke egentlig blåveis fredet? Så ser hun på bilen, tenker at hun allerede har kjørt uten førerkort, overnattet på IKEA og oppfordret venninna til å stjele en sjokolade denne uka, og at blåveisen er finere i kransen henens enn på gresset. Det går bra. Dagen er fin, bilden er ren - og nå skal sykkelen pumpes!

PS. Når jeg har det så gøy med å kjøre nå, tenk hvor fint det blir når jeg får lappen!

Sol i sinnet.

På toget pratet vi om drama. Om dyrehagen vår, men etter å ha kjøpe nye piercinger, tenkte vi ikke mer på det. Trikken til frøken olajakkes fine, fine hjem. Hovedstaden er så vakker i vårsola. Alt er så vakkert i vårsola.

Da jeg kom hjem, tok det èn telefonsamtale før jeg satt på sykkelen mot frøken stripegenser, som lagde salat og fortalte hemmeligheter. Frøken rødtelt kom også, og i bilen hørte vi på den nye yndlingssangen deres. Koffor er Gud så sein? Koffor er Gud så stein? Vinden blåste i håret og bassen hørtes nok i hele nabolaget. 

Etter frøken stripegenser dro, kjørte jeg og frøken rødtelt for å kjøpe sjokolade. Vi satt oss ved vannet, og fikk en liten flokk med barn etter oss. Kan vi få russekort? Det kunne de. Så kom vannpipegutten også - som hadde syklet. Etter prat med herr hippiebriller, fant han ut at de var på andre siden av vannet. Så sykkelstapperen stappet sykkelen inn i bilen og frøken rødtelt kjørte oss til andre siden, hvor månemannen, herr six-pence og herr hippiebriller nesten hadde spist opp pølsene. Da herr hippiebriller vant øl-konkurransen, dro vi hjem igjen, frøken rødtelt og jeg. Så på litt av den feministiske, afrikanske filmen og hjalp lillebror med fremførelsen av en sang. 

Sol ute, sol inne. Sol i hjertet. Sol i sinnet.

Mot.

Det var noe av det skumleste jeg hadde gjort noen gang. Nesten like skummelt som da jeg sendte han en melding for litt over ett år siden og fortalte hva jeg følte. Det var som å åpne brystet mitt og gi han hele hjertet. Ingen vei tilbake nå. Ingen vei tilbake.

Det går an.

Det går an å være lykkelig når det er så himla fint vær. Når man jobber, men kan sitte ute i sola og høre på musikk fordi det ikke kommer noen kunder. Når man kan lese litt mens sola varmer som aldri før i år. Da går det an å tenke på hvor bra livet er, hvor fint livet kommer til å bli og hvordan jeg vet at jeg kommer til å ha det helsikes bra – i dag, morgen og om femti år. Det går så jævlig an.

Sommerfugl-effekten.

Som en liten, hvit sommerfugl i en overveldende blomstereng flyr jeg omkring på nye eventyr. Jeg kalles en kålsommerfugl. Liten kålsommerfugl har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr den korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen.

Om vinteren lar jeg mine vinger falle til ro, men straks snøen smelter og hestehoven viser seg i grøftekantene er jeg tilbake. Straks solen varmer så det igjen er sykler å skimte, flyr jeg over menneskene. Nye eventyr. Ny vår. Nytt liv.

Liten og ubetydelig? Kanskje. Likevel blir det storm i Bangladesh hver gang jeg bruker vingene mine.

.

Å, jeg blir så glad når jeg kommer på jobb og folk ikke er sinte på meg selv om de har rett til det og jeg tilfeldigvis møtte bestevenninna mi rett utenfor jobben og så sitter jeg på jobb og slipper å tenke på at jeg burde gjøre skolearbeid som jeg ikke gjør uansett men jeg bare sitter her og tenker på at etterpå, etterpå skal jeg på russegreier og russegreier er sikkert morsommere når man er full så jeg kjøpte tre liter vin.

Det er rart når man blir en maskin.

Det er rart når man blir en maskin fordi man jobber så intensivt når alt er så stille ellers. Når det er konsert og man selger billett på billett til gamle, koselige, skrukkete damer som skal høre på kor. Det er rart når man blir en maskin og replikkene går på kommando.
Dame: Hei, jeg skal på det korpset, jeg.
Jeg: Én billett til mannskoret nå klokka åtte?
Dame: Ja. Det er ikke sånn pensjonistpris på denne, er det vel?
Jeg: Nei, dessverre. Ikke på denne konserten. Det blir hundreogfemti kroner.
Dame: Åja, det var jo ikke så dyrt da.
Jeg: (smiler) He. He. Nei. Du får kose deg på konserten. Her er billetten din.
Dame: Takk, takk. Ha det bra!

Jeg tror jeg hadde blitt gæren i kassa på Rimi.

Det er jo sånn jeg er!

Sånn som stikker på russegreier, er med den fineste vannjenta og har det ganske fint, men er helt edru, og drar til herr six-pence istedet og blir full. Full og fin og glad og søt. Danser samba og klemmer og glemmer helt at klokka er seks og at jeg skal jobbe dagen etter. Det er jo sånn jeg er som gjør ting fordi jeg ikke liker å bli hjemme, fordi jeg vil oppleveoppleveoppleve og noen ganger er det gøy og andre ganger er det kjipt.

Prøver og feiler, eller prøver og lykkes. Det er jo sånn jeg er.

Berg-og-dal-bane.

Det er noe med det, ass. Det er noe med det å bli sårbar fordi man åpner seg. Sårbar fordi man prøver. 

Sårbar eller kjip, sårbar eller kjip. Jeg tenker som det står på buksa mi; eg veit ikkje.

Blant venner.

Jeg drakk tre kopper kaffe og klarer ikke konsentrere meg. Men oppskriften på et vennskap inneholder tre desiliter romantikk. Ekke' det litt mye?

Amerikanske pannekaker og øl.

Så jeg knuste et speil, men jeg føler at lykken likevel er på vei til å snu. Min lykke er på vei til å snu. Det gleder meg.

Etter dager og netter med frøken olajakke, ring i nesa, russisk ballett, amerikanske pannekaker og en togkonduktør som kjedet seg, ble jeg glad. På en måte tilbake, på en måte der jeg ville være hele tiden. Så jeg dreit i det som holdt meg tilbake og dro til hovedstaden for å feire frøken verdensforandrer. Sammen med de andre changemakerne, selv om de innerst inne følte at jeg hadde svikta dem med dårlig oppmøte på møtene. Vi drakk øl og spiste kake og snakket om ferier og nye land, opplevelser og russefeiring.

Jeg var glad, og kvalm av for mye kake, på toget tilbake - og møtte vannpipegutten da jeg skulle hjem. Er det én gutt det gleder meg å være rundt, så må det være vannpipegutten. Raring. Og så var mamma ferdig med oppussingen i kjellerstua, var glad og stolt og fornøyd - og som den veloppdratte datteren jeg er, støttet jeg henne og var imponert over hvor fint det var blitt. Drink i det nye rommet og endelig opplevelser i hverdagen. Og i helgene. Hele tiden. 

Det er kanskje dumt at jeg er sånn, men jeg er sånn. Blir så fort rastløs. Og er jeg rastløs blir jeg uglad. Og er jeg uglad, blir jeg lat og umotivert og gidder ingenting og føler ingenting. Jeg går i perioder - opp og ned og opp og ned, men de fleste minner er gode og hver gang jeg ser tilbake på livet ser jeg det rosenrøde, ikke det som var fælt og vondt eller bare kjipt og kjedelig. Om det er sunt for meg eller ei, vet jeg ikke riktig, men når jeg har det bra har jeg det ordentlig bra. Jeg kan føle. Jeg kan føle at jeg er fri. Ordentlig fri. Og jeg kjente det på toget for noen timer siden. Selv om jeg tråkket på et speil så det knuste.

"To make each day count."

Hun ser på seg selv. Patetisk. Hun har et behov for å noe å gjøre hele tiden, hver dag - enten det er skolearbeid, venner, jobb eller andre opplevelser. "Bare å slappe av" liker hun kun når det er lenge siden sist. Nå er det ikke lenge siden sist. Nå har hun ikke gjort annet enn å slappe av i mange dager.

"To make each day count!", sier fine Jack Dawson. Det må bli målet for nå. I dag er det jobb og ballett, i morgen er det bursdagsfeiring, på torsdag er det sjekk og konsert og på fredag er det russefeiring. Livet er fullbooka, det er sånn hun liker det.

Og gjennom det tjukke skylaget skimter hun noen solstråler.

Tidsfordriv.

Hun kjeder seg. Alt er kjedelig, ingenting er spennende. Og hun er jævlig negativ, leser "22 tips for å bli lykkelig" men tenker at hun ikke engang gidder å prøve. Hva er det som skjer med henne? Hvor er livsgleden, de store smilene, alt?

Når hun er rundt folk er det som regel bedre. Ikke bra, ikke sånn hun liker å ha det, men bedre. Og hun innser at noen bare er tidsfordriv. Når hun sitter hjemme alene en kveld, spiller hun kabal og lurer på om hun ikke har noe bedre å gjøre. Så sykler hun seg en tur, men blir egentlig ikke noe gladere av det. Hun må forbi huset hans da, og hun tenker fortsatt på ham. Selvfølgelig på en annen måte, alt er forandra nå - men tankene faller fortsatt på ham innimellom. Snart er han borte. Snart er hun borte.

Og så kommer hun kommer hjem fra sykkelturen, og finner igjen plassen bak dataskjermen. Kanskje hun vil skrive en liten tekst? Kanskje hun vil snakke med noen? Kanskje hun bare skal fortsette å spille kabal. Prat eller kabal, prat eller kabal. Skrive litt? Nei, ingen inspirasjon. Kabal vinner, prat er bare tidsfordriv uansett. Skriving er bare tidsfordriv uansett. (Livet er bare tidsfordriv uansett).

Regnværsdag.

Visst er hun grå når himmelen er det? Visst smiler livet som best de stundene når sola viser seg? Hun ser ut, det regner og plasker og høljer ned som bare det. Så ser hun på seg selv – hun regner litt hun også.

Alt og ingenting på samme tid.

Så jeg dro til kirka igjen, det var første gangen på mange måneder - nesten år. Jeg tror det handlet om å fylle tomrom, at jeg håpet av fellesskapet eller Gud eller ett eller annet skulle fylle tomrommet. Skulle gjøre at jeg ville føle noe. Gud? Jeg veit ikke. Eg vetkje. Jeg sang med på lovsangene, fordi de betydde så mye for meg for tre år siden. Nå tror jeg ikke en dritt på det lenger. Og jo, det var jo koselig, men samtidig krevende, å møte de gamle, gla'kristne folka igjen. De er så.. hyggelige. Mot alle. Og det får meg til å innse hvordan jeg ikke lenger er hyggelig mot alle. Slitsomme greier. Falske greier. Små-kvalmende greier.

Og når folk spør om jeg har det bra, så svarer jeg at ja, det går veldig fint. Litt mye å gjøre på skolen kanskje, og det er jo dumt at det er dårlig vær. Men blomstene gjør meg glad, og snart er det sommerferie! Og jeg skjønner ikke helt om jeg snakker sant eller ikke, fordi det er jo ikke løgn. Likevel klarer jeg ikke sette ord på hvordan det egentlig er, og hvorfor jeg er blitt lunka. Nummen. Midt mellom alt.

"Verken glad eller trist. Verken her eller der. Verken full eller tom. Eller kanskje alt på samme gang. Følelsene mine forvirrer meg, men jeg prøver å godt jeg kan å holde på de gode," skrev jeg i oktober. Er jeg tilbake der? Fordi jeg er jo ikke trist, jeg er jo ikke lei meg eller sint eller spesielt glad eller noe som helst.

Og jeg blir så sint på meg selv - sint for å ikke være lykkelig. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å være verdens lykkeligste, og innimellom er jeg verdens lykkeligste, men nå - nei. Jeg har nettopp hatt en fantastisk påskeferie. Jeg vet at folk rundt meg elsker meg. Jeg vet at alt ordner seg. Jeg har vært sterk ovenfor en dust og jeg hadde sommerfugler i magen over en annen. Snøen smeltet, det ble vår - og jeg hadde absolutt alle forutsetningene for å være verdens lykkeligste. Jeg aner ikke hva som mangler. Jeg aner ikke hva som skjer.

Og det slår meg at det er sånn her han hadde det, eller har det - jeg vet ikke, jeg prater ikke med han lenger. Og jeg hater det. "Jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du". Faen. 

Men herregud, jeg kommer meg ut av dette. Det er sikkert bare kjipt når det er regn og dårlig vær og lite morsomt å finne på. Ikke sant? Det blir snart bedre, ikke sant?

När texter passar ihop. För mig.

Jag vet vad som måste göras, ändå sitter jag kvar här - i ett sista kapittel som jag har förälskat mig i. Jag försöker träffa andra, men det är inte så lätt. Jag har försökt att tänka bort dig på alla sätt. För mycket tid att tänka på allt jag ser hos dig. Jag vet att det går över, men det är lika svårt för mig.

  

Du holder mig kvar i nåt jag lämnat för länge sen. Jag har förändrats, kanske just på grund av dig. Du vet att jag har svårt att säga nej. Och jag drömmer om en framtid utan dig. Ja, jag lämnar dig här, för jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du. Jag gav upp för länge sen.

Gick omkring i ditt kvarter tills det blev för kallt. Tänkte ut en dialog mellan oss och allt. Som om jag skulle tolerera att du skulle dirigera. Men det blir inget av med det, för du begriper inget alls. Låt mig säga som det är; det ger mig skäl att vara motvalls.

Jag vet hur du ser ut i inga kläder. Kan det va därför du blev obekväm? Det är att leka med eld när du drar upp det här igen, för du ser i mina ögon att jag försvann för länge sen. Det finns ingen att behaga, inget att förklara, inget att försvara, jag gav upp för länge sen.

Jag saknar dig mindre och mindre. Det kommer annat mellan, och det är bra. Älskling, hör på - jag tar steget ut vår sista dans.

Klag og mas.

Jegvetikkehvajegvilmenjegviliallefallatdetskalblifintværigjensåfortsommuligfordidafølerjegmegfriereoggladereennsånnjegernå.

Aleine.

Eg må ha fått nikkosjokk eller noko, for verda begynte å dirre og prikkinga spreidde seg til heile kroppen. Så la eg merke til det - himmelen var full av kvite prikkar. Dei var overalt. Vanskelege å la vere å følgje med på og umulege å ta på. Vatnpipeguten sa det var på grunn av fuktighet på auga mine. Eg følte at eg såg alle molekyla i lufta. Dei dansa, spratt, hoppa og sprang rundt omkring. Ganske heftig, litt ekkelt. Så eg lukka auga, låg der på graset eit par minuttar og halvsøv. Og då eg opna dei igjen, såg eg det grøne graset mellom det brune graset. Eg var svimmel då eg gjekk tilbake til sykkelen, men eg var lukkeleg. For dei hadde dratt. Endelig hadde dei reist på hytta og endelig var eg aleine. Aleine, aleine, aleine. Eg anstrengde meg for å gjere ingenting og skulle verkelig prøve å gjere så lite som mogleg. Berre meg, utan nokon andre. Det heile endte med fotomontasje av menneske og dyr i avisa og ein sykkeltur rundt vatnet. 

Russekro.

Når det var en kveld hvor du var så full at du kløp en klassekamerat i rumpa, slik at han ikke en gang tør å se på deg lenger, da vet man at man var sytten år og uerfaren med sprit. Du kysset mange som du ikke burde ha kysset, men kom deg heldigvis hjem i god behold. Du husker ikke hvor mange du prøvde deg på, eller hvorfor venninna di kaller deg vampyr i ettertid, men du har likevel lært noe. Vin gjør deg fin, sprit gjør deg... sørpe drita.

Den beste valentinsdagen.

Det var da lillebror var tøff og ga ei jente sjokoladehjerter og et kort. De skulle møtes for andre gang den dagen, og han var så søt og flau og betatt at jeg smilte både innvendig og utvendig.

Det var da jeg så verdens søteste date; to femåringer som skulle på kino, hånd i hånd. Men de måtte ha med seg mødrene, da.

Eiendomspronomen.

Ronja: "Låt bli mina rävungar i min skog!"
Birk: "Dina rävungar! Din skog! Rävungarna är sina egna, förstår du inte det? Och de lever i rävarnas skog. Som också är vargarnas skog och björnarnas och älgarnas och vildhästarnas skog. Och uvens och ormvråkens och hökarnas och gökarnas skog. Och sniglarnas och spindlarnas och myrornas skog.

Dessutom är det min skog! Och din skog, rövardotter, ja, din skog också! Men om du vill ha den för dig ensam, och då är du dummare än jag trodde när jag först såg dig."

Vi kan ikke eie annet enn vår egen kropp.

Når jeg hadde begynt å savne Afrika.

Hei! Unnskyld for at jeg nesten gikk på deg. Vet du om noen bra barer her i nærheten?
Dessverre, jeg er ikke så kjent her.
[...]
Hvem var det i telefonen?
Venninna mi. Jeg tenkte jeg skulle ta en kaffe før jeg møter henne.
Åja. Vil du ta en kaffe med meg?
Vel.. Okei.

Det ble ingen kaffe, vi tok en øl istedet. Satt oss på en pub og pratet om Uganda og miljø- og utviklingsstudier. Vi snakket om å reise og det endte med et håndtrykk utenfor. "Takk for i kveld, og ha et fint liv" liksom. Men det var sånn det skulle være. Øl og prat var nok, og mer hadde blitt for mye.

Åttifire dager.

Barneskolen. Ungdomsskolen. Videregående. Herregud, folk stikker snart. Forsvinner snart. Det er tre gymtimer igjen av skoleåret. Det er tolv uker til skoleslutt. Åttifire dager, totusenogseksten timer. Fytti satan.

Hun skal bli au pair i Storbritannia, han skal studere i Trondheim, de skal på haiketur og jeg - jeg skal jobbe. Og til India! Jeg tenker mye på fremtiden, sånn som alle andre som snart er russ. Og jeg tenker at det vil bli bra, at nye mennesker beriker livet. Livet blir kult og spennende, men likevel skremmende. Jeg liker virkelig ikke tanken på de flotte menneskene jeg vil miste kontakten med og de jeg aldri rakk å få kontakt med. Joda, det blir deilig å slippe skolen - men faen, det er ikke så ille. Jeg har det faktisk jævlig bra akkurat nå.

Indre tåre.

Okei, så gjorde det ikke så himla vondt da de gikk - ikke så vondt at jeg gråt. Men det var koselig! Småsnakk på jobb med gamle klassekamerater, fine jenter. Prat og latter og jobb innimellom.

PS. Jeg er på vinkern’ med ordføreren. SCORE!

Livets dans.

Vi lærte om blikkfang i malerier og hvordan man kan tolke symboler og farger av dama med laserpenn. Vi lærte om hvordan Krogh brukte en kvinne for å lokke de passerende til å studere maleriet nærmere og vi hørte om hvordan Picassos absurde bilder er et uttrykk for personlig tolkning. At alle sannheter er subjektive sannheter.

Så fantes det tre typer jenter; hun i hvit kjole, hun i rød kjole og hun i svart kjole. Munch hadde alltid syntes at vi var skremmende, vi kvinner. Dog, ikke alle. Den hvitkledde kvinnen var uskyldig, for hun var ung og uten seksualitet. Kvinnen i svart var derimot gammel. Trist og helt ufarlig. Det var kvinnen med rød kjole som var skremmende. Hun var sensuell og full av alt som rødt symboliserer. Sinne. Kjærlighet. Mot og vilje. Kraft og energi. Henne måtte man passe seg for. Han mente at det er slik kvinner utvikler seg - fra hvit til rød til svart. Fra uskyldig til sensuell til gammel.

Og mens jeg tenkte over dette, oppdaget jeg er kledd i en rosa kjole. Perfekt!

Filmkveld.

I kveld føltes livet mitt ut som en film. Jeg liker når livet føles ut som en film, min film.

Jobben var ferdig, oppgjøret på plass og dørene var låst. Veska hang over skulderen min. Nå skulle jeg hjem. Jeg måtte løpe, men jeg rakk akkruat bussen. Perfekt timing - sånn som på film. Anpusten og med musikk i ørene satt jeg på bussen. Gikk av på neste holdeplass, og ble imponert over stjernene. Verden hadde virkelig klart å lage en fin stjernehimmel i kveld! Og var det ikke omtrent så sterkt stjernene lyste i Afrika óg? Det var flott.

På vei hjem møtte jeg ikke bare frøken rødtelt og heiajenta, men også ei klassevenninne med hunden. Jeg hadde syklet og var anpusten. En liten prat hjalp. Og til slutt kom vannpipegutten syklende like pesende som jeg hadde gjort. Da vi var øverst i bakken, bestemte vi gave til lattergutten.
"Når skal vi kjøpe den da?", ropte han etter meg da vi begge hadde syklet hver vår vei.
"Jeg vet ikke helt. Hva med på torsdag?"
"Torsdag er fint!".

Livet mitt er en film. Min film. Men med reklameinnslag. Reklameinnslaget for i kveld er øving til psykologi-fremføring.

Refleksjon i vannet.

Hun ble overveldet av seg selv og sine tanker denne dagen. Visst var hun ganske filosofisk? Visst var hun ganske lykkelig? Visst var hun ganske bra? Din sannhet er ikke min sannhet, min virkelighet er ikke din virkelighet. Forestillingen med kjærlighetssult som tema har gjort henne sulten. Sulten på kjærlighet. Alle drømmer vi om noe annet og noe mer enn det vi kan få. Men likevel – hun var jævlig fornøyd.  Bortsett fra kjærligheten var alt bra (og da hun så det i perspektiv – når hadde hun egentlig hatt et sunt og bra kjærlighetsliv?). Hun hadde alt som skulle til for å være lykkelig - de beste vennene, de beste opplevelsene. Trygghet. Sol. Hun var generelt veldig fornøyd med seg selv og livet hun levde hver dag. Kanskje var ikke alle valgene hennes like kloke, men de føltes riktig for henne. Og det var det som var så bra. Nå levde hun ikke lenger for alle andre – nå levde hun virkelig for seg selv.

Russ og ball, nuss og fall.

Etter å ha forlatt hula mi så rotete som den sjeldent før har vært, ble vi kjørt til det fine hotellet. Møtte de andre. Møtte alle de andre. De som hadde drukket mer enn nødvendig før de kom og de som hadde planlagt kjole, hår, sminke og sko flere måneder i forveien. Og oss - vi som bestemte kjoler og sminke, hår og sko rett før vi skulle dra. Men vi var flotte likevel.

Velkomstdrink, tusen takk. Mingel, mangel - og endelig mat. To glass vin og tre retters måltid. Jeg gikk fra bord til bord - for å hilse på de andre og for å drikke opp vinen deres. Det var taler, det var kåringer, det var mer mingel, mangel - og så ble det dans. Med og uten røykmaskin. Dans med jenter, dans med gutter. 

Så dro vi hjem til han uten dreads, hvor det skulle være nach. Jag spottar aldrig ut min snus innan jag suger kuk og The Party's Crashing Us på høytaleren. Vi shotta litt, røyka litt og poff - så hadde de fine menneskene forsvunnet.

Mens frøken indiaski hadde dratt hjem og frøken englandsmodell var borte, gikk jeg og la meg. Våknet til frøken englandsmodell som hadde funnet den ledige halvparten av senga og frøken olajakke som smilte da hun gikk inn på rommet. God morgen, dere! Nå må vi gå. Gutta skulle rekke et møte, jentene skulle til hovedstaden og jeg skulle hjem. Tok på meg stygge klær og hadde den deiligste og minst effektiv dagen på flere måneder. 

Feirestund har sigg i munn.

Det var fortsatt tjue minutter til skolen begynte, så jeg tok på meg solbrillene og satt meg på en stein med ansiktet mot sola. Tok meg en sigarett i morgensola. Feiret den fine morgenen og lot Eva Cassidy være dronning over musikken.

Etter skolen tok vi toget til hovedstaden, frøken olajakke og jeg. Vi feiret livet og sola med en sigarett på trappa mens vi ventet på frøken haremsbukse, og da hun kom, tok vi trikken alle tre. Til Blitz. For å spille inn radio. Dette er Rilleslange, du hører på Radiorakel. Etterpå måtte vi ned for å feire - frøken olajakke hadde vært programleder for radio! Og jeg og frøken haremsbukse hadde hjulpet til. Vi feira med rullings. Og kaffe. Og veggis-mat. 

Og da jeg syklet hjem, begynte det å snø stille. Men jeg ble ikke trist, jeg ble rolig. "Alt er usikkert, det er det som gjør meg så rolig", sier Lille My. I kveld var jeg enig med henne.

Når dagen byr på flere lykkestunder, er livet så bra at det meste smiler.

1. Vinduene er åpne i den lille sølvbilen. "Big in Japan" spilles høyt på høytaleren. Med solbrillene på for første gang i år, sitter jeg med nye klær og lysestaker, shot-glass og vesker i posene ved siden av meg. Og med to fantastisk fine jenter i forsetet.
2. Sola er på vei ned, og jeg tar meg en sykkeltur i den nye kjolen. Og med den nye jakka, veska og disk-manen. Sykler rundt på de fineste plassene, og setter meg så ned på asfalten for å nyte de siste solstrålene. Og for å skrive litt.
3. At jeg kan sitte i hula mi og blåse i at det kanskje er skolesaker jeg bør gjøre. Skolefri er leksefri. Jeg spiser familiens sjokolade i smug, med flott musikk og med en lengsel etter litt kjærlighet. Fra andre enn han som har vært i hodet, i hjertet, overalt, så utrolig lenge. Og det føles veldig godt.

Lykken er når det endelig er vår! Og søndag.

Pizza for to, kebab for tre.

Det var en av de første vårdagene, og vi gjorde et desperat forsøk på å finne en kafé i sola. Vi hadde funnet gule blomster i slottsparken, og ville feire med en sigarett i solskinnet. Fram og tilbake, hit og dit - det skulle være perfekt. Da sola var på vei ned og køen til Olivia ikke lenger var så lang, satt vi oss der. Bestilte en pizza med parmesan og parma-skinke. Røyka. Prata.

Vi lekte leker jeg hadde lært av lillebror. "Han uten dreads, herr afrikaskjorte og herr tamburin", sa frøken olajakke. "Gifta meg med herr tamburin, knulla han uten dreads og drept herr afrikaskjorte", svarte jeg. 

Etter en stund kom gatemusikantjenta og frøken haremsbukse. Gatemusikantjenta hadde hatt radiosending, frøken haremsbukse var med. Vi lekte videre og gikk da restauranten, lysene i treet og resten av stemningen ga oss en syden-følelse.

Frøken haremsbukse var sulten, og selv om jeg og frøken olajakke allerede hadde spist var pizzaen mer god enn mettende. Vi kjøpte en kebab og satte oss ved stedet som minnet meg om en trikkesafari for lenge siden. Pratet om gærne jenter og like gærne gutter. Lo så vi nesten tisset på oss og måtte gjemme oss i buskene ved en barnehage. Dro hjem til fine frøken olajakke og hørte på Anne Grete Preus. Røyka litt. Prata litt. Sov.

Dagens lykkestund.

Vinden lekte med håret mitt da jeg satt i baksetet med vinduene åpne. Vi kjørte forbi åker etter åker, gård etter gård. Kjørte fort på de svingete veiene mens sola skinte sterkere enn på lenge. "Dette er livet, dere!", ropte biljenta bak rattet. Det var vår.

Hurra.

Det er herlig å feire bursdag når man leker stolleken, får masse vin og bomster, sigaretter og bøker om India. Det er herlig å feire bursdag når man spiser så mye kake at man blir kvalm, når gamle og nye venner møtes og når man danser til A-ha. Selv om jeg glemte å sprette champange-flaska og lage pannekakekaka, glemte å skåle og kreve noen bursdagssang, gjorde det ingenting. Det er herlig å feire bursdag når man er blant de beste man vet om i hele verden.

Revolver.

Vi kom hjem i soloppgangen med fuglekvitter og morgenbussen kjørende forbi. Rundt seks på morgenen var vi hjemme, etter en times gåtur. Etter at vi hadde fått rundtstykker gratis på en kiosk og etter at jeg kysset kveldens sjarmør for siste gang. Det hadde vært en bra kveld. En lang kveld, men likevel en himla bra kveld.

Vi møtte hverandre på stasjonen, frøken haremsbukse, herr hippiebriller og jeg - og jeg smilte stort da herr hippiebriller skulle hilse fra gitarfyren at han ikke kunne bli med. Den dritten har fortsatt makten til å ødelegge hele kvelden. Nå slapp jeg i alle fall synet av han.

Vi kom til frøken olajakke til slutt, dansa til 90-talls-musikk, drakk hjemmelaget rødvin, løy om skuespillererfaring i Hotell Cæsar og dro omsider til utestedet jeg hadde gledet meg sånn til å dra til. Hørte på konserten. Herr afrikaskjorte, herr tamburin, herr hippiebånd og han uten dreads. Bra konsert. Nå ville vi ha øl. Og vin. Og sigaretter. Men baren stengte og vi tok trikken tilbake til frøken olajakke.

Vi dansa, vi prata, vi sang, vi lo - men vi lekte aldri "nødt, sannhet og prosent". Vi røyka, vi drakk, vi sov, vi kyssa og vi hadde en bra kveld. En lang kveld, men likevel en himla bra kveld.