Fint.

Har du sett noe så vakkert? Det snør med så små snøkrystaller at hele lufta glitrer. Det ser ut som verden har bestemt seg for å drysse litt konfetti over denne dagen.

Kjærlighetsdagen.

Det var en dag av kjærlighet.

Flyet hjem ble forsinket, og da jeg sto og ventet på bagasjen, skalv jeg nesten fordi jeg gledet meg så mye til å se dem igjen. Og da vi endelig fikk bagasjen, og gikk gjennom tollen, og fikk se mamma, pappa og lillebror, var det som en eksplosjon inni meg. De sto der med flagg og roser, og ropte og gråt. De var så glade for å ha oss tilbake, og vi var så glade for å være hjemme igjen.

Jeg hadde ønsket meg vafler, brunost og syltetøy i forsinket bursdagsgave - og da vi hadde kommet oss helt hjem, sto vaffelrøra klar. Vi spiste så mye vafler at vi nesten ble kvalme - og det var så fint. Lillebror sto på kjøkkenet, stekte vaffel etter vaffel etter vaffel, og fikk til slutt spist noen selv også. Da vi hadde spist hundreogfemti vafler hver, gikk vi alle sammen og hvilte oss et par timer.

Senere var det bursdagsfest, og vi var invitert, selv om alle regnet med at vi var for slitne til å komme. Det var vi ikke. Allerede da vi gikk ut av bilen, kjæresten og jeg, hørte vi roping og skriking og "Linnea!!!!" fra en innglasset balkong så doggete at man nesten ikke kunne se inn. Jeg har sjeldent, hvis ikke aldri, kjent meg så elsket som da de løp ned trappene og ropte og gråt og klemte og var i ekstase da vi kom inn i blokka. Jeg var overøst av kjærlighet - og så sinnsjukt glad for at vi valgte å dra på festen selv om vi nesten ikke hadde sovet på 36 timer. Og alt var som det skulle. Vi tre jentene satt ute på balkongen og prata, vi dansa, vi klemte, vi var så glade.

Og nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, hjemme, det er så fint ute som det bare kan være når det er vinter, snø, kaldt og sol. Det kommer røyk ut av pipene, og sola har akkurat stått opp. Bilene er kledd i et tjukt snølag, og i senga mi ligger tre av yndlingspersonene mine. Jeg er så glad for at mamma sa hun kunne betale for taxien hjem, og jeg er så glad for at to av de beste venninnene mine valgte å sove tett sammen i en dobbelseng sammen med meg og kjæresten i natt.

Jeg er så overøst med kjærlighet i dag at jeg har sommerfugler i magen. Og jeg er ikke bakfull engang!

Klar.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og jeg er klar for å komme hjem nå. Jeg er klar.

Jeg er klar for å kle meg i tre lag med ull, jeg er klar for å fryse, jeg er klar for å jobbe som barnehagevikar, jeg er klar for å komme hjem. Jeg er klar for å drikke kakao med chili, jeg er klar for stearinlys, jeg er klar for å lære å lage deilig veggis-mat. Jeg er klar for rutiner, klar for taco og beat for beat på fredager og jeg er klar for å ta sangtimer. Jeg er klar for å skli på isen, jeg er klar for å ake og klar for å stå på skøyter. Jeg er klar for å gå tur med hunden, klar for å løpe og kjenne at kroppen blir sterkere. Jeg er klar for å danse med verdens beste folk og prateprate om alt som er viktig og alt som ikke er viktig.

Å reise er noe av det mest inspirerende som finnes, men nå jeg er klar for å komme hjem.

New Orleans.

Vi er i en eventyrby, omringet av jazzbarer, antikvitetsbutikker, gamle murbygninger i sterke farger, musikere på hvert gatehjørne, Mississippi river, damer som spiller på sag, menn som spiller på vaskebrett, gamle trikker som er like vakre som maten er god og spådamer som vil lese fremtiden i håndflatene mine.

Det er kaldt, men jeg har kjøpt meg varme sko, knestrømper av ull og skjerf. Det har vært et eventyr, det er fortsatt et eventyr, og jeg er lykkelig i den nye kjolen med et glass Abita Amber i hånda.