Vart jag mig i värden vänder står jag här med tomma händer.

Jul er familie, jul er et juletre som er hogget fra tomta, jul er mat, jul er bursdag. I 2011 har jula vært:
- host og nys og masse papir med snørr i.
- "Kalle Anka och hans vänner", som alltid.
- å lage rim på rim fordi jeg fikk fire mandler i grøten.
- å se lillebror være oppspilt da vi åpnet hans hjemmelagde gaver.
- storm uten søvn og å ligge på sofaen, fordi alt var bedre der.
- hovedstaden med en mann jeg er glad i.
- feire å gå fra å være sytten til å bli myndig og gammel nok til å komme inn på et utested jeg senere ble kastet ut fra.
- å drikke vin med mamma så jeg ble fin i hodet, ærlig og glad.
- ny sang på grunn av en ny jente.
- kake, kjoleprøving og prat om ekle taximenn med de fineste jeg vet om.

Trikkesafari 2.

En sigarett for å feire livet. Julegata, Lykke Li og en sigarett. Jeg var sultensulten og hadde ikke røyka på noen dager, så jeg kjente svimmelheten spre seg i kroppen. Nå er jeg fri.

På toget skrev jeg i dagboka og smugkikka på han gutten som var så altforfin med krøller, men som jeg aldri vil se igjen. Jeg gikk av toget, og gikk sakte bort til trikkestoppet. Tok en tilfeldig trikk til et tilfeldig sted og endte opp på et utkikssted hvor jeg hadde utsikt over hele hovedstaden, fjorden og solnedgangen. Jeg sto og balanserte på et gjerde mens jeg kjente at jeg hadde verden under mine føtter. Alt var slik det var ment til å være. Kafé Utsikten med byens beste vafler var stengt, men gåturen var det verdt likevel.

Jeg gikk rundt i Oslos gater, julegatene, med skøytebanen, julebodene og Bare Jazz. Jeg gikk inn i lokalet, drakk et glass vann, så på de forferdelig kule menneskene som drakk kaffe og tegnet for seg selv eller pratet om kjærlighet sammen med gode venner. På vei mot domkirken, møtte jeg julenissen, og fikk gløgg, pepperkaker, cola og pølse. Og bilde med julenissen, såklart. Jeg og smilejenta, fine og søte og glade på grunn av høyballene og bålet på Stortorget.

Etter verdens mest fantastiske danseforestilling, satt jeg på toget hjem. En mann snudde seg til to andre menn. Er dere fra Sri Lanka? Dere skjønner, jeg var i Sri Lanka i 1982, så jeg kjente igjen språket. Så begynte de å prate, og jeg kunne ikke la være å følge med på samtalen. Mann nummer én snudde seg mot meg. Hva – har du også vært i Sri Lanka? Kom og sett deg her med oss! Så satte jeg meg sammen med dem, og fortalte at jeg hadde gått på skole i Sri Lanka. Jeg fortalte om tanntempelet i Candy og vi pratet om Aluthgama helt til de måtte gå av toget. Takk for praten, og god jul! Så var det tilbake til det vanlige livet og det norske samfunnet hvor ingen lenger prater med fremmede. Så var det tilbake til det stille tettstedet hvor stjernehimmelen snakker for seg selv og til hula som har fått Carolina Wallin Pérez som ny sjef for musikken.

PS. Vilken färg har själen, älskling?

Positivitet.

Inspirasjonen min er borte, akkurat som motivasjonen min. Rommet mitt er rotete, akkurat som hodet mitt. Akkurat som meg. Men det er helt greit, fordi alt ordner seg til slutt.

Vennskap er:

- å drite i hvem som skylder penger til hvem, og å kjøpe vin på vin og shot på shot til hverandre.
- å bli med på verdensrekordforsøk selv etter kun å ha sovet én time, bare fordi det ville gjøre fairtrade-pappen hennes stolt.
- å låne venninnas klær, fordi venninna spydde ned klærne hennes dagen før.
- å lukke øynene og danse akkurat slik man ønsker på en pub i utlandet.
- å feire navnedagen med hjertekaffe og gode venner.
- å snike seg ut midt på natta for å ta et nattbad.
- å kræsje et julebord sammen og etterpå krype sammen i dobbelsenga til venninna.
- å bade i kaldt vann med en gutt en sommernatt bare for å oppholde venninna som kysser en annen.
- å gå en lang tur klokka halv fire på morgenen for å se på soloppgangen.
- å leke sirkus i en park midt i Stockholm.

Vennskap er det fineste i verden akkurat nå.

Godmodig?

Hun gråter i bilen med kjørelæreren, hun hikster innelåst på offentlige toaletter, hun gråter stille i timen og hun tårene triller bak resepsjonen når det ikke er noen kunder på jobb. Men mest av alt gråter hun i hula si, i senga si. Og hun skjønner ikke hva det er med henne for tida, men noe er ikke slik det skal være.

Sinnsbevegelse.

I dag gråt jeg. I dag gråt jeg så mine øyne ikke hadde flere tårer å miste og mine tanker ikke ville slutte å spinne rundt og rundt. Da fortsatte jeg å hikste. Jeg fortsatte å riste. Og den vonde, fæle følelsen i magen ville aldri slippe taket.

Jeg innså noe; jeg er ikke viktigst for noen. Jeg er ikke best for én eneste person. Jeg er likt av mange fordi jeg er glad, men i dag var jeg ikke glad. Ville folk fortsatt ha likt meg? Hvis jeg ikke hadde vært noen solstråle, ville da mitt eneste særtrekk være borte og jeg ville være uinteressant for hele verden? Jeg kunne ikke tenke meg noen i hele verden som jeg ville ha der sammen med meg for å trøste meg. Mamma har jeg løyet alt for mye til i det siste, skolen går det dårlig med, ghanakomiteen driter jeg i, lillebror forstår meg ikke og vennene mine har andre de egentlig liker bedre.  

Derfor gråt jeg i dag. Mer enn på fryktelig lenge.

Fargestiftar.

Eg høyrde ein gong at "å leve er som å teikne utan viskelêr". Då tenkte eg at mitt ark allereie no er halvfullt av små regnskyer og blomar, og at eg er spent på korleis teikningen vil sjå ut når eg er åtti.

All that jazz.

Eg hadde berre ete middag med han ein gong før. Kaffi hadde vi drukke fleire gonger, men den førre gongen vi åt middag saman var ein gong i sommarferien. Eg hadde laga spagetti, og sjølv om den ikkje var noko god, lét han som om han likte det. Bassemann er ein slik person, ein som lèt som om han likar maten - berre for å vere høfleg.

I dag var det ikkje eg som laga maten, så i dag trengde han ikkje å late som om han var god. "Brodern's BBQ" med rømme og vatn med isbitar. Nomnom. Vi prata om jazz og saksofonar og vi prata om hendelsar. Om Martin's og om ølkveldar og om folka mine og om folka hans. Vi prata og vi åt og vi hadde det jævlig bra. Og medan vi venta på toget, varma han meg med jakka si. Så var det hei og ha det og jeg ser deg i morgen. For det gjer eg jo, eg ser han i morgon.

Hus.

Det er rart å tenke på at de bor sånn – at gatemusikantjenta bestandig bor i huset ved snegleveien, med fisker og sterk mat, at frøken olajakke bestandig bor i det smale, høye huset med smugrøyking ut av vinduet og why doesn’t everybody like everybody i skapet, at frøken englandsmodell bestandig bor i huset med egen inngang til hennes del av kjelleren og med røde lys utenfor døra og at herr six-pence bestandig bor i huset med den beste garasjen og med isbitkjøleskapet. Jeg synes det er rart å tenke på at de bor der hele tiden, når jeg bare bor der i noen få døgn i løpet av livet.

To av fire lys er tent.

Jeg satt på morgenbussen på vei tilbake til jobben – med en wienerpølse i den ene hånda, en pepsi max i den andre og med tre sjokoladeboller i veska. Jeg smilte fordi jeg kjente hvordan maten ga meg energi. Jeg smilte fordi jeg hadde overnattet hos frøken englandsmodell. Jeg smilte fordi jeg kjente meg igjen da bussen kjørte forbi busstoppet til både frøken olajakke og gatemusikantjenta, og jeg smilte fordi jeg kjente at livet var så bra.

Selv om jeg jobbet til klokka seint dagen før, fikk jeg like mye ut av dagen som hvis jeg hadde vært hjemme. Jeg kom meg til stedet som minnet om mitt eget sted. Jeg fikk nesten en veibeskrivelse, men før jeg egentlig forsto noe som helst gikk mobilen ut for strøm, så jeg ble stående alene på en bussholdeplass på et pisskaldt sted jeg aldri før hadde vært. Heldigvis tok det ikke lang tid før de andre kom – soljenta, frøken englandsmodell og de andre.

Selv om det bare ble et seksmannsparty, var det det beste seksmannspartyet jeg noen gang har vært med på. Klaging på do, røyking på terrassen, dansing i sofaen og stoler i ansiktet på kjøkkenet. Jeg og frøklen englandsmodell sang hvor skal du gå? du trenger en ny vei nå! så høyt vi kunne, og soljenta satte på en cover av Kent som vi danset fint til.

Så gikk vi hjemover, fant en hjulkapsel og et julebord som begynte å gå mot slutten. Vi løp inn, spiste litt kylling og sang og dansa til DDE sammen med femtiåringene og den unge gymlæreren frøken englandsmodell hadde på ungdomsskolen. Etter litt det går likar no og roi roi og E6, gikk vi hjem, pusset tennene, krøp under dyna og sov i noen timer.

Derfor smilte jeg på morgenbussen. Derfor tente jeg to av de fire lysene og tenkte at livet er akkurat sånn det skal være. Livet er akkurat så bra at jeg føler meg lykkelig. I dag.

Syskenkjærleik.

Eg og litlebror har så mange fine minne saman. Sjølv om han er bortskjemd, sjølv om han kan vere utakksam og sur og sjølv om han er gjerrig, er han den guten i verda eg liker aller, aller best. Eg dreg han med meg på teaterførestellingar og konsertar, eg tar han med på kino. Viss eg vil bake eller spele kort, blir han med. Viss eg sit i hula mi, kjem han inn og speler dei to grepa han kan på gitaren. Han vil som oftast vere med på alt, og det likar eg så godt. Eg tar initiativ, han smiler og seier ok, jeg blir med.

For nokre veker sidan, drog vi på kino saman. Det blei ein kveld med makronar, nudistcamp og ordlekar på toget. Denne veka såg vi ein teaterførestelling av Shakespeare saman, krangla, klemde kvarandre og blei vener igjen, og på torsdag bakte vi peparkaker saman. Det var fyste desember, vi hadde spist pizza og pynta huset. Så tok vi på oss forkle, sat på julemusikk og bakte peparkaker. Eg var lukkeleg, litlebror var glad.

Han er fem år yngre enn meg, og kan gjere meg så glad og så sint som ingen andre. Det er det bare lillebror, og ingen fler som kan!

Eg likar dei som:

- Hoppar, sjølv om dei ikkje veit kor dei vil lande.
- Lever, sjølv om det er kvardag.
- Dansar, sjølv om det ikkje er noko dansegolv.
- Snakkar sant, sjølv om det kostar meir enn ei lygn.
- Syng, sjølv om nokon kan høyre dei.
- Smiler, sjølv om dei ikkje veit at dei gjer det.

Vanlige ord blir til setninger med stor betydning.

1. Har dere tenkt over at dere faktisk lever? - frøken haremsbukse

2. Lykke er å tegne en blå gris. - vannpipegutten

3. Jeg sier ja til å leve. - frøken blomstreskjørt

4. Og det er det som er så fint! - frøken olajakke

5. Tell us something we don't know! - frøken englandsmodell

6. Du er en mekaniker. Fixers gotta fix. - månemannen

7. Det er ikke noe som er mer ensomt enn å høre sitt eget hjerte banke høyt. - gatemusikantjenta

Snøkrystaller.

Da den første snøen kom i år, satt jeg inne og gjorde en psykologi-oppgave. Jeg ble så glad da jeg så ut av vinduet at jeg løp og smilte og var tre år igjen. Jeg danset og sang «alle snakker sant» og pustet. Kald røyk kom ut av munnen og jeg var lykkelig.

Nå er snøen smeltet og energien gått ut av kroppen. Musikken har ikke den samme effekten som før. Jeg har begynt å bry meg om skole igjen. Jeg har innett at røykinga kanskje ikke er så lurt. Jeg har påtatt meg masse jobb for å tjene penger. Jeg er ikke like fri og jeg er ikke like lykkelig. Fornuftig? Vel, ja, men det er ikke det som betyr noe.

Snø, kom og la meg bli tre år igjen!

Dagens visdomsord.

"Gjør hva du vil, men ta konsekvensene av det."

Konsertheis, konsertsveis.

Han uten dreads overser meg mens han venter på heisen. Jeg sitter her, han vet at jeg sitter her. Oppførselen hans er så teit og morsom at jeg sitter bak resepsjonen og ler for meg selv. Fniser. Jeg gidder ikke bli sur, den oppførselen fortjener ingen triste tanker. Jeg kjenner ingen aggresjon, bare latter. Han er teit. Og litt patetisk.

Men håret hans ser bra ut når det flagrer i vinden!

Another manic Monday?

Varme på boks med frøken olajakke. Reklame for fair trade-sjokolade med en verdensstjerne. Kortspill med lillebror, med Norah Jones og Melissa Horn som dronninger over musikken. Med telys og pepperkaker. Nøtter og iskrem.

Så – rød kåpe på, musikk i lommene og ut for å nyte kveldsluften. Ut, forbi vannpipegutten, ned mot skolen, rundt det fine, lille tjernet uten gatelykter, nesten til gitarfyren, gjennom skolegården og hjem. Inn. Med alle sangene som minnet meg om han. Med alle sangene jeg hørte på for et halvt år siden, for ett år siden. Men nå – uten de vonde følelsene. Dét var alt som skulle til! En natt med han, en natt med kontroll over han. En natt med «ha det, da», og så var det ferdig. Borte.

Vel, nesten, i alle fall.

En natt med ham.

Hva er det egentlig du vil? spurte han. Jeg vil ha deg, svarte jeg. Jeg er ikke forelska i deg lenger, men jeg er tiltrukket av deg likevel. Jeg tenkte ikke over at vi lå nøyaktig slik vi gjorde første gang vi kysset. At vi pratet om nesten det samme. At jeg kysset ham på samme måte.

Han sa at han ikke kunne forstå det. Han forsto ikke hvordan jeg kunne føle det slik jeg gjør og han forsto ikke hva det egentlig var vi drev med. Kan vi ikke gjøre det sånn da, at du gjør det du vil med meg i kveld? Han gjorde det lett for seg selv, han ga fra seg alt ansvar. Men for meg var det helt greit. Jeg ville ha ham, og han ville gi meg kontroll. Jeg fikk kontroll, jeg tok kontroll, og det beste med natten var at den ikke forsterket følelsene mine for ham.

Kvelden før første advent.

Jobben var over for i dag, og kvelden hun hadde vært så spent på sto for tur. Hun visste ikke helt hvor hun skulle gå, men kartet hadde vist henne retningen. Da hun ble usikker, skimtet hun herr six-pence bak noen trær, som kom gående mot henne. Han og hunden. Han viste vei, og hun fikk prøve den fantastiske isbitmaskinen i kjøleskapet hans da hun kom fram. Hunden bjeffet og gitarfyren og vannpipegutten kom inn døra. De åpnet noen pils og kvelden var i gang. Etter prat om Berit-uværet og løkringer, kom herr hippiebriller. De sang «When the Saints Go Marching In» sammen - trestemt. Rødvinen var god og alt kunne skje. Gutta spurte om hun ikke hadde noen venninner som ville komme, men de innrømmet etterpå at de egentlig var glade for at hun ikke hadde det.  

Det var fem gutter og henne – alle ga henne fin og behagelig oppmerksomhet på hver sin måte. Herr six-pence var snill og søt og kom med kaffe og konjakk til dem, lot henne sitte i armkroken hennes og sovne på fanget hans. Vanpipegutten stekte egg, spanderte rødvin og la seg på gulvet med henne. Månemannen kom litt sent, ga henne fine blikk, klemte seg hardt inntill henne da de satt i sofaen og lot henne stryke han forsiktig over hendene i smug. Herr hippiebriller spilte gitar fint og danset teit. Gitarfyren hadde kjøpt nye klær og var pent kledd. Han ga henne mer oppmerksomhet enn vanlig og strøk henne i håret og over bena når de lå over hans.

Vannpipegutten ville ut en liten tur, så hun ble med. De pustet, la merke til stjernene og danset riverdance. Ga hverandre en gigaklem og gikk inn igjen. Så ble alle sulte, så de bestemte seg for å gå til bensinstasjonen for å kjøpe mat. På veien, hvor det var helt mørkt, søkte gitargutten etter hånda hennes, og da han fant den, holdt han i den en liten stund før han slapp taket og gikk videre. Han spurte om hun hadde lyst til å ligge oppe med ham lenge i natt og diskutere og krangle med han. Det ville hun, men da de kom tilbake ble de trøtte. Hun sovnet nesten på fanget til herr six-pence og gitarfyren gikk og la seg. Hun ville følge etter ham, men lot være. Først da vannpipegutten og herr hippiebriller hadde gått, listet hun seg inn på rommet til gitarfyren. Han hadde ikke sovnet. Der ble hun helt til han måtte hjem for å reparere bilen sin og hun måtte tilbake på jobb igjen.  

If you can dream it...

Jeg hvisker til deg. Øynene mine søker dine og leppene mine får frem fire små ord. Jeg vil ha deg. Det er ikke fordi jeg jeg elsker deg, ikke fordi jeg er forelska. Det er fordi jeg er tiltrukket av deg slik jeg alltid vil være tiltrukket av deg. Slik jeg aldri helt vil kunne gi hundre prosent slipp på deg.

Men du reagerer ikke. Er det fordi du ikke hører meg? Er det fordi du later som du ikke hører meg? Eller er du bare en drittsekk som ikke engang unner meg et svar? Faen. Jeg tør søren ikke si det til deg en gang til.

Så ser du på meg, med det samme faste uttrykket i ansiktet. Noe i øynene dine flammer litt mer enn før. Du kysser meg.

... you can do it.

Lykke er å tegne en blå gris.

Jeg spurte vennene mine hva de mener lykke er. Svarene de ga meg var bekymringsfrihet, balanse, trygghet, kjærlighet og vennskap. Jeg er bekymringsfri, balansert og trygg, og jeg sprudler av kjærlighet fra fine venner og familiemedlemmer. Jeg tenkte over det da jeg våknet i dag – en slik lykke som jeg er fylt med i disse dager har jeg ikke kjent på lenge. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal stoppe opp (for alt er alltid i forandring, og det er bra), men jeg er der hvor jeg vil være i livet. Akkurat nå er jeg nøyaktig der hvor jeg vil være. Her.

La ballen rulle.

I går gikk det en mann forbi meg. Jeg spiste en klementin og sang for meg selv, han smilte til meg og hilste. Jeg ble glad og smilte. Gleden gjorde at jeg ga tiggeren den andre klementinen jeg hadde. Han ble glad og smilte. En ball av glede ble skapt, og den begynte å rulle. Mannen fikk den til å rulle fra han til meg. Jeg lot den rulle videre til tiggeren, og følte at denne ballen bare ville bli større og større jo mer glede som ble skapt fra den.

Skolebok.

Dagen var like grå som jeg var. Jeg hadde ikke energi til noe som helst, alt jeg ville var at dagen skulle bli ferdig. Jeg var teit, han var teit, de var teite, livet var teit og jeg ville ikke gjøre noe annet enn å krype tilbake til hula mi. Jeg var på vei til det store bygget, sklei og mistet alle bøkene mine på bakken. En fremmed kom forbi, plukket opp bøkene, ga de til meg, smilte og gikk videre. Med ett var ikke dagen så ille likevel. Mellom skyene kunne jeg skimte noen solstråler. Bare det sluttet å småregne, kunne jeg smile. Ville jeg smile. Fordi livet fortjente det.

Femåring.

Månemannen ser på meg. Han smiler. Han blunker til meg! Tusen såpebobler sprekker. Jeg er fem år igjen, og på et blunk er livet komplett.

Når vi later som vi lever er når vi dør.

Så fint, så fint, så fint. Jeg får lyst til å ta ut sykkelen av vinterboden, kaste meg på den, sykle runden jeg pleide å sykle, tenke tanker jeg pleide å tenke og høre sanger jeg pleide å høre. Alt er på nytt igjen nå, men på en langt bedre og finere måte enn sist. Jeg er ikke forelska i han, jeg er forelska i følelsen av å være forelska. Jeg lengter etter å lengte.

Bortskjemd.

Dei stundane eg set så stor pris på blir fleire og fleire og kjem oftare og oftare. Frøken haremsbukse blir glad av å sjå meg, sjølv med krykker og spansktentamen foran seg, frøken olajakke låner meg klede når eg treng det og herr sukkerfri prøver å overtyde meg om at vi trur på det same. Han uten dreads er kjekk i gangen og gitarfyren er tilbake - utan regulering. 

Eg opplever så mykje fantastisk desse dagane og eg tar dei fine stundane meir og meir for gitt. Livet mitt inneheld så mange slike fine stunder no for tida. Eg må ikkje la dei slutte å vere spesielle, eg blir så lukkeleg av å sjå alt det fine. Eg blir så lukkeleg av å setje pris på lukkestundane kvar dag. Og det er det som er så fint! seier frøken olajakke.

PS. Eg kjem til å sakne bobla vi levde i for nokre dagar sidan. Eg kjem til å sakne morgendrammane og å danse salsa på utested. Eg kjem til å sakne oss åtte saman på eit sted langt borte. Eg kjem til å sakne det så jævlig mykje.

Tic-tac-tur.

For noen måneder siden hadde jeg ingen anelse om hvor stor betydning disse menneskene skulle få for livet mitt.

Herr afrikaskjorte, som blir så himla glad og entusiastisk av småting at jeg smiler stort inni meg. Herr tamburin, som synger høyt sine egne sanger under treet ved elvebredden. Gatemusikantjenta, som elsker å danse til all slags musikk sammen med meg. Frøken haremsbukse, som er så dyrisk og fri at jeg blir både misunnelig og litt bekymra på samme tid. Frøken olajakke, som bryr seg om meg, smiler og spanderer flere shots når vi egentlig har fått nok begge to. Stråhattjenta, som har vært i livet mitt en evighet i forhold til disse nye menneskene. Han uten dreads, som er en rar kombinasjon av snill, ryddig, drittsekk og kjærlighetssyk. Vi åtte, fine menneskene hadde bare hverandre – og alt gikk fint. Med unntak av et sykehusbesøk på grunn av et skadet ben, rullestol på flyplassen, Jack Daniel’s i døråpninger og blod i sengene gikk alt fint. Vi drakk champagne, vi spiste tictac, vi tissa i bakgater, vi skaffet oss piercinger, vi tok verdensrekorder – og sammen hadde vi en helsikes bra tur til London!

Aldri dø.

Kom og gå med meg. Fly av gårde med meg. 

Syng nå sammen med meg. Svøm under vannet sammen med meg.

For du kan kjefte på meg. Og du kan snakke med meg. 

Du kan løpe fra meg. Men vis din tillit til meg.

Kom og gråt med meg. Dans med armene dine rundt meg. 

Klatre i trærne med meg. Og elsk med meg.

Skogens drottning.

I kväll är jag skogens drottning. Jag är lycklig, men trött. Glad och äntligen mätt. Denna veckan har jag varit på kafé tre gonger, ätit kebab för andra gongen på jättelenge, haft himla många rökpauser med skratt, prat og leende med dom fina människorna och varit på en blues-konsär med musikfolket. Jag har varit i Oslo med fröken haremsbyxa och frökan jeansjacka. Jag har haft den bästa matpausen på länge med tedricking och lek med plastpåser. Jag är lycklig, men trött. Glad och äntligen mätt.

PS. Jag såg en älg på väg hem i kväll, och har kjänt mig som skogens drottning sedan.

Månemannen.

Jeg blir så glad hver gang jeg ser ham. Tusen såpebobler sprekker inne i meg, og jeg smiler. Smiler. Smiler. Han ser ut som en månemann. Du vet, slike tegninger man tegnet som barn, hvor månen er en halvmåne med nese og stor hake. Han kjekkeste ser nøyaktig slik ut, med nese og stor hake. Som om jeg har tegnet ham gang på gang som 5-åring. Som om han alltid har vært i tankene mine.

Han kjekkeste er månemannen, spesielt i profil.

Klokka 17.50 på plassen utanfor senteret.

Ute er det mørkt, og eg ser alt bortsett frå himmelen. Klokka er ikkje eingong seks, men desse haustkveldane blir mørkare og mørkare heilt til jula kjem. Eg kan ikkje sjå himmelen, eg kan berre sjå alle menneska som går der ute. Eg ser han som dreg sonen med seg frå Burger King med ein stor milkshake i handa og eg ser ho gå frå eit møte med han ho har lengta etter lenge, smilande og med eit håp på ei melding av han fort som fy. Eg ser de, eg veit at dei finnast, eg veit at dei gjekk forbi meg utan at dei såg det. Eg veit at dei ikkje ser meg. Dei har ikkje noko behov for å sjå meg, dei har nok med sine eigne liv. Han har nok med å få sonen i seng før mora kjem heim igjen og ho har nok med å finne ut korleis ho skal tolke klemmen ho fekk då ho gjekk. Ute er det mørkt, og eg ser alt bortsett frå himmelen.

Ansikt.

"Eg trur at eit menneske ikkje berre har eit ansikt, det har mange, eit menneske er fullt av ansikt, og ofte får du høre at du er ein falsk person, du viser ikkje ditt sanne ansikt, men det trur eg er feil, eit menneske har ein drøss ansikt, og ein er heller ikkje den same gjennom heile livet, ustanselig forandrar eit ansikt seg og blir til noko nytt."

Frode Grytten, du har skjønt det.

Nytt.

Orker ikke, gidder ikke, passer mæ'kke, raker ræ'kke.
Vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke.

Det er deilig når man er sliten og kommer til et hus man aldri har vært før. Når man er i et hjem hvor en familie lever livet sitt hele tiden, men som man selv ikke visste at eksisterte for noen måneder siden. Det er så deilig når går et sted for første gang. Når man trår på snegler, hører knaset, får litt dårlig samvittighet, men går videre. Når man spiser mat som smaker tusen ganger mer enn maten hjemme og når te og kake er en selvfølge til filmen. Det er deilig når man er to. To som er slitne. To som finner ut at å prate, spise kake, fnise litt og se på film er den beste måten å bruke søndagskvelden på. Det er deilig å være lat. På søndager.

Skyggedans.

Her sitter jeg, bak disken, og tenker på gårsdagen. Jeg tenker på hvor nervøs jeg var da jeg gikk alene fra Oslo bussterminal til Youngstorget. Åtte voldtekter i byen sist helg. Overfallshysteri overalt. Jeg hadde lovet mamma å ikke gå alene, men hun trodde jeg var trygg hos ei venninne på Skedsmokorset. Jeg følte meg faktisk overaskende trygg i Oslo by også, jeg gikk aldri alene. Overalt var det mennesker. Brann-supportere, politihester eller mennesker som gikk i samme retning som meg. Oslo virket ikke farlig, og etter jeg møtte de fine folka, tenkte jeg knapt tanken på farligheter.

Jeg selger en kinobillett og tenker på at vi ikke rakk konserten, frøken haremsbukse, frøken olajakke, palestinagutten og jeg. At da vi kom til Blå, gikk alle ut. At da vi skulle høre på Forza, ble det 20-års grense på utestedet. Skuffede måtte vi gå over Akerselva og forbi den helsikes kule lampa, fortsatt med billettene i veska. De var ubrukelige nå. Så måtte vi trøste oss med kebab. Og røyk. Og samtaler om Israel, krig mot Iran og planet X.

Etter å ha lekt natteravner over hele byen, bestemte vi oss for å dra hjem. Palestinagutten skulle hjem til seg selv, mens frøken olajakke, frøken haremsbukse og jeg skulle hjem til frøken olajakke. Så ringte herr afrikaskjorte, og vi snudde hundreogåtti grader rundt og gikk til operaen i stedet. Der satt vi rundt et sterkt lys, røyka og lagde skygger på veggen. Danset på veggen og lagde skuespill på veggen. Kunst. Vi hadde kontroll over Oslo. Vi hadde utsikt, vi hadde en stor, hvit vegg. Vi hadde hverandre, og vi trengte ingenting annet i hele verden akkurat da.

Jeg sitter bak disken på jobb og husker at både frøken haremsbukse og jeg var vannjenta i går. At vi møtte herr rockegitar og at vi kom oss inn på Møllers alle sammen. Vi drakk øl og vin og røyka. Vi sang til The Doors og vi ble kjent med svensker. Jeg hukser at vi så vidt rakk den siste bussen, og at vi sov hos herr rockegitar alle sammen. Spiste frossenpizza og sov fire stykker i deilige senger.

Jeg ser på stempelet på hånda mi, tar en bit av godteriet og selger noen kinobilletter til. Husker at jeg hadde en fin kveld i går, og at livet er fint nå.

Søndagens blomstereng.

Jeg plukker blomster hver dag, fordi jeg har en hel blomstereng innenfor huden. Inne i meg vokser det solsikker, fioler, liljekonvaller og blåklokker. Hestehov, tulipaner, prestekrager og hundekjeks. Hver morgen plukker jeg den perfekte kombinasjonen. Hver morgen blir jeg en unik blomsterbukett.

Først plukker jeg den viktigste blomsten av dem alle. Den store solsikken. Solsikken gir meg styrke. Solsikken gir meg selvtillit og troen på meg selv. Så legger jeg ved noen hestehover. Hestehoven gir meg optimisme og tro på at alt ordner seg. Hundekjeksen gjør meg avslappet og fiolen passer på så jeg ikke glemmer å prioritere riktig. Blåklokkene lar meg forstå det vakre i alt og tulipanene minner meg på at alt ikke trenger å være så himla seriøst. Prestekragene minner meg på å elske de jeg er glad i og liljekonvallene lar meg være ydmyk og beskjeden. Det er en viktig kombinasjon, og bukettene blir aldri helt like. Alt har sin påvirkningskraft. Nye mennesker føyer til flere prestekrager i buketten, mens en sviktelse kan drepe mange hestehover.

Best blir dagen når alle blomstene blir plukket. Min bukett er fullkommen når alle blomstertypene er med. Når fellesskapet er oppnådd og deres farger og egenskaper får påvirke hverandre i harmoni. Da blir mitt liv som en endeløs blomstereng.

La meg gi deg et stort ett, midt på truten.

Midt i en kveld full av sving, changemakere og Tuba Tuba var det bare én gang jeg hadde lyst til å kysse deg. Det var én gang jeg vil snu meg til venstre, berøre haken din og overraske deg med det fineste jeg vet om. Mest av alt fordi det var så bra. Du, jeg, Sub Scene og et helt rått band. Det var mest fordi jeg hadde danset sving lenge og prøvde ikke å se på deg, for du sto nesten helt stille, med unntak av litt vugging på hodet. Det var mest fordi jeg er mest fysisk tiltrukket av deg nå. Det er ikke lenger like dypt som før. Nå er det mest fordi jeg kjenner deg så godt. Du kjenner meg så godt. Og det hadde vært fint med et kyss.

Kakao.

Nå drikker jeg endelig kakao. Sitter i ullgenseren og drikker den helsikes kakaoen jeg har drømt om siden sommerferien. TA DEN, LIVET! Jeg har det bra selv om det skjer så mye, så mye. Senest i går var han her igjen. Det går bedre og bedre og bedre og bedre. Han er teit og det er greit. Han er fin og det er greit. Jeg kommer ikke ordentlig skikkelig helt super over han før jeg slutter å se han hver dag. Trenger litt avstand. Men det går bra sånn som det er nå. Det går helt greit. Det er helt greit. Og han sa at livet hans er grått for tida. Så sa han at han har fantastiske venner, meg inkludert. Så kjørte han meg og hentet meg i bursdagen til frøken blomsterskjørt. Deilig. Og da han skulle gå, fikk jeg den beste klemmen jeg har fått av han noen gang.

Likevel er Adele på høytaleren. Mest fordi sangen er så deilig å høre på. Avslappende. Behagelig.

Sometimes it lasts in love, but sometimes it hurts instead.

Fuckings bra.

Eg er så lukkeleg i dag. Når barn seier eg er fin på håret, når menneske smiler fordi dei får gå på kino, når Damien Rice får vere sjef over musikken – då er eg lukkelig. No er eg lukkeleg.

Desse dagane er så helsikes herlege. Eg er fri no. Eg er meg no. Eg er ho eg vil vere, eg er ho eg er. Eg et cashew-nøtter i det løynlege rommet saman med dei fine folka. Eg høyrer på Of Montreal med de, går små turar med de, står bak skulen med de – og det følast så himla bra. Igjen gler eg meg til kvar dag som kjem, og igjen har eg det så fuckings bra.

Oh, I love you so. But why I love you, I’ll never know!

Dagens påminnelse.

De fine.

De får meg til å drite i teite ting. De får meg til å smile, med hele hjertet, fordi jeg er glad. Fordi de gjør meg glad. Jeg tror de er bra. Selv om mange ville si at de har en dårlig påvirkning på livet mitt, tror jeg ikke det. Jeg tror de er bra. Jeg tror de bryr seg, jeg tror de vil ha det gøy. Jeg vil ha det gøy. Vi vil ha det gøy sammen. Og midt i all latteren og tullingen, tar vi oss tid til å snakke alvorlig. Jeg forteller om min frustrasjon. Hun forteller om sin frustrasjon, og vi tar oss tid til å være sinte og irriterte i noen minutter. Forstår hverandre. Støtter hverandre. Det er vennskap.

En spennende kveld i åtte punkter.

En. Godnatt til afrikanerne.

To. På med kjole, armebånd, øyredobber. Sko, jakke, skjerf.

Tre. Åpne døra til balkongen. På med sko, skru av lyset. Ut av døra, hoppe ned av balkongen. Løpe ut av hagen. Ingen så meg. Ingen merket noe som helst.

Fire. Tjue minutter i regnet. Afrika-kjole helt våt. Bli kjørt til russekroa. Drikke hvitvin i bilen.

Fem. Møte de andre fine folka. Frøken haremsbukse med det rosa håret. Frøken olajakke som kanin. Sigaretter i regnet. Rødvin i hjørnet. Hei og hvordan går det? og åh! det er lenge siden nå! fra folk jeg egentlig ikke vil være hyggelig mot.

Seks. Skifte mellom å være sammen med vannjenta og å være med frøken haremsbukse, frøken englandsmodell, frøken olajakke og stråhattjenta.

Sju. Å innse at jeg virkelig burde komme hjem. Å komme seg inn i en bil som kjørte så fort at vi like godt kunne ha krasja som å komme hjem.

Åtte. Klatre opp på balkongen, inn på rommet. Henge opp de våte klærne. Legge seg i senga. Sove. I tre timer. Så sto den viktige dagen for tur.

Dagens lykkestund.

Å sitte med stearinlys på bordet og Louis i ørene. På balkongen, når gjestene har gått og lagt seg. Å sitte der og se at stjernehimmelen snurrer sakte og å kjenne at prikkingen i bena beveger seg opp til fingrene. Med sin første sigarett på flere dager. Å være stolt fordi denne egen-rullede sigaretten ikke ble like ille som den første, og å sitte der og titte utover utsikten. Mørkt. Rolig. Stille. Uten bekymringer for noe som helst, i noen minutter. Alene på balkongen – det var dagens lykkestund.

Innsikt.

Det er så deilig å føle at en ikke er like avhengig. Jeg føler meg fri. Fri fra teite, dumme og unødvendige tanker. Tanker, drømmer, lengsler om han, han, han, HAN. Selvfølgelig er jeg ikke alltid sterk. Når mine beste venner snakker stygt om han er det lett. Når folk som nesten ikke har møtt han synes han virker selvgod og teit er det lett. Men når stråhattjenta begynner å fortelle om han på en måte som bare hun klarer, er det ikke lett. Tilbakeslag. De kommer, jeg må takle det. Men det er det som er så fint, sier frøken olajakke. Jeg takler det.

Og jeg innser litt etter litt at jeg hadde virkelig ekte følelser for han.

En ganske vanlig dag.

Gjemme seg på skolen med riskrem, solbærtoddy, te og kakao sammen med lattergutten, frøken olajakke, frøken haremsbukse og frøken englandsmodell. Komme bittelitt for seint til timen, men ikke så mye at læreren orker å gjøre noe med det. Munkeveska mistet, munkeveska funnet. Jeg og frøken olajakke som feiret litt, og ble avbrudt av to mormoner midt i feiringa. Spennende. Prat, latter og kos, og rekke bussen. Sitte med sløyfe-kjolen på kroppen og den nye The Beatles-cden i diskmanen.

Dette var dagens eventyr. Snipp, snapp, snute, så var denne skoledagen ute.

Opp og ned og opp igjen og litt ned igjen.

Som en berg-og-dal-bane, med store looper og skarpe svinger. Mye opp, mye ned. Livet mitt er stressende for tida. Jeg er så kjip inni meg som sjeldent før. Likevel har jeg det så himla bra når jeg har tid til det. Det er et godt tegn. Jeg kan ha det bra, det er bare at det er så mye å tenke på. Mye ansvar. I noen få dager til. Etter det skal jeg faen meg bli med på det de fine gjør og ha det morsomt med god samvittighet.

Høsten slik vi planla den.

Nå sitter jeg og drikker den etterlengtede koppen med kakao. I hula mi, med ullgenser, skjerf og Louis Armstrong. Og med sjokoladekjeks ved siden av. Og det er så bra. Livet har forandret seg massemassemasse siden vi pratet om dette sist, men det er så jævlig bra.

Og mellom alt stress tar jeg meg tid til å være lykkelig.

Jævlig frustrert.

Ikke tid. Ikke krefter. Ikke noen ting. Skulka første time i dag. Røyka i andre. Jeg røyker ikke. Det blir for dumt, sier hodet mitt. Likevel sto jeg der sammen med frøken olajakke og røyka. Ble svimmel. Det føltes godt.

Og nå sitter jeg alene i klasserommet. Med tjue andre rundt meg, men med Janis Joplin i ørene – høyt, høyt, høyt. Isolerer meg fra resten av klassen, later som det er meg verden handler om. Akkurat nå skal verden få lov til å handle om bare meg. Andre skal få sin stund senere.

So come on, come on, come on, come on, come on
and cry, cry baby, cry baby, cry baby!

Sunday morning blues.

When they left, I couldn’t stop the thought spinning around in my mind. I have to get out of here. I have to get out. So I left, grabbed the bicycle and flew down the hill. With Joni Mitchell hired as the music boss. I felt free. Not happy. Just free.

Det beste som skjedde denne veka:

Ein. At eg fekk sjå frøken olajakke og dei andre igjen etter at dei hadde vore i England, og at eg fekk føla at dei verkeleg hadde sakna meg slik som eg verkeleg hadde sakna dei.
To. Ordleiker på toget, makronar på ein heilt ny kafé og nudistcampar på kino då eg hadde ein kveld saman med verdas beste litlebror.
Tre. At han kjekkaste kom på skulen igjen sjølv om han framleis er sjuk.
Fire. Røykepause med finfolket, leke kviskreleken og sleike på døra til jentedoen i ein skuletime som vi fann ut at vi hadde fri.
Fem. Å dra på russekro, drikke eit glas raudvin, få ein røyk av ein i klassen og gå heim i tre kvarter saman med tusen stjerner.
Seks. Kake, isbitar og to bamsemums ifrå verdsrekorden saman med changemakarar.
Sju. At gitarfyren kjørte og henta meg frå frøken blomeskjørts fødselsdagsfeiring.
Åtte. Sunday morning blues med Joni Mitchell, på sykkeltur rundt omkring på Fjellhamar.

Når historielekser blir til vin, trøst og frihet.

Planen var å bli hjemme og øve til historieprøve. Planen var å være fornuftig og flink, som jeg har vært helt siden mor og far kom tilbake. Takk, livet, for at jeg fikk en mer spennende kveld enn som så. Takk, livet, for at jeg fikk oppleve noe annet.

Russekro. Jeg var vannjenta for en kveld - null problem. Men først; en måneskinnstur. Få var kommet, og kjæresteparet kranglet. Skrek, gråt, gikk fra hverandre, kysset. Jeg gikk ut, drakk litt av hvitvinen og pustet. Inn gjennom nesa, ut gjennom munnen. Akkurat som i meditasjon, men i en gående tilstand og med øynene åpne. Jeg var tilstede i den fysiske verden samtidig som fokuset var inn mot meg selv. Dette var behagelig. Deilig, frisk luft som kilte i nesa.

To timer senere var rødvinsglasset også drukket opp, dansene var danset ferdig, folket var pratet med, og det var på tide å komme seg hjem. Togene hadde lagt seg og sjåførene var dyre. En lang kveldstur sto for tur. Himmelen viste sine millioner av stjerner og månen hvilte på en stor sky. Stillhet. Det finnes ingen stillhet så behagelig som når gatelysene er skrudd av, verden sover og en vet at en har tre kvarter å gå i denne stillheten.

Til slutt kom jeg hjem. Låse meg inn i huset og gikk inn i hula mi, til en god og varm seng. En, to, tre timer til jeg skulle stå opp. Velkommen, du fine morgendag!

Vår sista dans.

Det var då eg innsåg at eg er over han. Då eg satt der i volvoen hans uten å seie eit ord. Han plystra ein jazzmelodi, eg song teksten inni meg. Eg innsåg at eg er over han, at eg faktisk ikkje er forelska i han lenger. Altså, ikkje i han, men eg er framleis forelska i minna med han, draumefyren tankane mine har laga av han og lengsla etter kjærleik og merksemd. Eg hadde ikkje sett ansiktet hans på ei veke, og hadde igjen begynt å tru at han eigentleg er som i draumene mine. Men i røyndomen er han ikkje slik i det heile tatt. I røyndomen er han kjeisam, trøtt og uengasjert. Han var så grå i dag. Blåmåndag? Nei, eg trur det berre er slik han er.

Älskling, jag tar steget ur vår sista dans.

Du er her igjen og alt er forandra.

Det var ikkje fyrste gongen du var hos meg, så du visste kor du skulle gå. Men før hadde fine kusine vore med. No var det berre deg og meg. Deg og meg og bollebaking. Eg bakte bollar, du spelte gitar. Kva anna skulle du gjere? Det er jo det einaste du verkeleg kan. Dét, å prate og å kysse. Men eg visste ikkje det då. Eg hadde aldri kjent dei myke leppene dine mot mine på ein måte som overgjekk alt anna. Ikkje før den kvelden.

Vi hadde kome oss inn på rommet mitt, og låg i senga. Du heldt rundt meg. Gjør akkurat det du vil med meg nå, sa du. Eg førte handa til halsen din. Smilte. Du såg på meg og vi kyssa kvarandre. I eit tiendedels sekund føltes det som om tusen knivar blei stukke inn i magen min. Og det var så godt. Eg hugsar det. Eg lengter tilbake til det.

Nokre månader seinare kom du ein gong til. No prata vi om biler. Eg trudde V75 var ein type Volvo, og eg fekk deg til å le. Eg hugsar det, at eg fekk deg til å le. Eg hugsar korleis eg sat på kjøkkenbenken, og du gjekk fram til meg, og kyssa meg. Du kyssa meg. Det var den fyrste gongen den kvelden. Tusen knivar i magen. Faen, du var god. Eg hugsar korleis du snudde deg i løpet av natta og korleis eg var kald medan du var varm. Eg hugsar korleis stemma di lød då du sa du var svolten, og klokka var halv fire om natta. Eg hugsar at eg stekte hamburgar til deg då.

Eg var lukkeleg og vi var midt i ein diskusjon om religion då du sa du måtte gå. Du kyssa meg ikkje, du smilte ikkje, du sa ikkje eingong at det var hyggeleg at du fekk kome. Du berre henta tinga dine, gav meg ein klem og sa at vi ses når jeg har fått av reggisen. Då eg spurde når du skulle ta han av, svarte du før sommeren en gang, og gjekk. Ut gjennom døra, ut i snøen. Ut og bort. Og var ferdig med meg. Nett slik eg hadde frykta. Vi fekk aldri prata om det, om oss. Du var ikkje interessert, og eg var så interessert som eg aldri før har vore. Du berre gjekk.

No er du her igjen og alt er forandra. No sitt du i stolen min igjen. Eg har ommøblert, legg du merke til det? Senga er flytta, gitaren er flytta. Mykje er forandra. Dine vener er òg mine vener no. Mine fester kjem du på. Du er på rommet mitt igjen no, og alt er forandra.

Et hjerte uten meninger.

Hvorfor er vi ikke ærlige mot hverandre? Hvorfor lyver vi hverandre opp i ansiktene på hverandre, og etterpå sverger på at det vi sier er sant? Hvorfor prøver vi så himla mye å ikke provosere hverandre? Ser vi ikke at det er nettopp det vi trenger? At det er nettopp det som vekker engasjement. Å provosere hverandre, å vekke følelser i hverandre.

Det er fordi vi ikke vet. Det er fordi jeg ikke vet. Jeg vet ikke hva jeg mener, så jeg sier det jeg tror jeg mener. Jeg sier det jeg vet du vil høre, og det jeg tror jeg kommer fra hjertet der og da. Du tvinger på meg en mening, så der og da synes jeg du er fin på håret. Dønn seriøst. Det er fordi det egentlig ikke betyr noe hva jeg mener. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om håret ditt. Det er jo fint nok. Håret er der, og det ser bra ut. Om jeg med hånden på hjertet kan si at håret ditt er vakkert er bare et definisjonsspørsmål. Det er derfor jeg har så vide definisjoner. Fint, vakkert, “alt er vakkert til en viss grad”. Alt er ditt og alt er datt til en viss grad.

Men når jeg ikke vet hva jeg mener, når jeg ikke vet hva hjertet sier – er det da dét jeg skal si? “Jeg vet ikke hva jeg synes om håret ditt, fordi hjertet mitt mener ingenting om håret ditt? Om det er fint eller ikke klarer ikke mine øyne å se i dag”. Det er i alle fall sannheten. Er det dét jeg burdes vare? Ja, kanskje. Er det dét jeg kommer til å svare? Nei, aldri.

Jeg kommer til å fortsette å stå på mitt. “Du er fin på håret, jeg mener det.” Om jeg lyver? Jeg vet ikke.

Åleine, men ikkje einsam.

Eg er åleine, går rundt åleine og sitt åleine. Det har aldri før vore så herleg. Eg er ikkje einsam. Eg har vener, dei er berre ikkje her no. Dei er i England, i Roma, i Afrika eller ligg heime med influensa. Eg veit at dei liker meg, eg veit at dei bryr seg om meg, så eg kjenner meg ikkje einsam når eg er åleine. Dei kjem tilbake, og dei er glade i meg. Medan dei er borte, kan eg helse på nye menneske. Og faktisk ha det bra med den eine venen eg har her, og kanskje litt med han eg berre nesten kan kalle for ein ven.

Vondt i hjertet og kjærlighet på armen.

Kosemorgen med fem fine venner. Mas fra frøken blomstreskjørt og sykling til Strømmen så fort jeg bare kunne, med såpebobler og kjærlighet på pinne i veska. Jeg satt ved siden av frøken blomstreskjørt og så hvordan han formet bokstavene på armen hennes. K. Hun sa det ikke gjorde så vondt som hun trodde det ville gjøre. J. Jeg gratulerte henne ordentlig med dagen. Æ. Hun kunne egentlig ikke tro at hun gjorde dette. R. Hun var egentlig ikke sikker på om hun turte dette. L. Hun hadde ikke sagt noe til foreldrene sine. I. Og hun kom heller ikke til å si noe før hun var nødt til det. G. Da hadde de hadde prøvd å stoppe henne. H. Men så var det for sent. E. Bokstavene sto der nå. T. Og de ville aldri gå bort igjen. KJÆRLIGHET. På armen. Vi måtte feire.

Jeg kjøpte smultringer, frøken blomstreskjørt kjøpte rødvin. Amigo. Vi fant oss en benk ved elva og feiret. Hurra for livet, hurra for tatovering, hurra for vin, hurra for bursdagsbarnet! Siden det fortsatt var morgen, og vi ikke hadde spist annet enn to smultringer hver, ble vi begge både tunge i hodene og glade i hjertene av vinen. Sånt trenger man en fredagsmorgen i høstferien.


Frøken blomsterskjørt kjøpte lotto, og vant sju tusen. Jeg syklet på jobb, fortsatt litt småbrisen – men ikke så mye at andre enn meg merket noe. Gratulerer med dagen og kos deg med familiebursdag.


Etter jobb møtte jeg frøken olajakke, og vi tok buss til Oslo. Vi gikk forbi Bare Jazz, den fineste kafeen i hele Oslo, og hun fortalte at hun aldri har vært der før. Jeg dro henne i armen og snudde rundt – vi skulle inn på Bare Jazz. Der var det like fint som alltid. Like fine folk som satt med pledd, vin og stearinlys ute og like koselig musikk og mange intellektuelle samtaler inne. Vi satte oss inn, jeg kjøpte to glass vin til oss. Ingen spurte om legitimasjon, selv klokka var åtte på en lørdag. Fett. Vi prata, lo, drakk og smilte fint. Jeg tenkte at jeg dreit i at det aldri ble noen kafé med gitarfyren på dette stedet. Frøken olajakke er mye koseligere uansett. Det var da vi så på klokka. Den var kvart over åtte, og vi hadde ikke lenger så god tid til å finne konserten – som vi egentlig ikke visste hvor va. Vi knotet litt rundt, og fant den til slutt. Rockefeller. Legitimasjon, takk. Ok, velkommen. Ikke noe problem. Vannjenta er god å ha når man ikke er atten, men ligner på et sjuendeklassebilde av henne. Inne var det ikke noen folk, så etter å ha fått en cd og et håndskrevet brev av Honningbarna, gikk vi ut igjen, satte oss på en kul bar som frøken olajakke alltid hadde hatt lyst til å sitte på og drakk enda et glass rødvin. Røykte og fortalte om vår første gang. Ble overasket over hverandre. Dette var fint. Jeg fortalte hvorfor jeg ikke oppførte meg helt som jeg pleier for to-tre uker siden. Jeg fortalte om pillen bak disken. Jeg fortalte om alt, og det samme gjorde hun.


Etter glasset var drukket opp og tjue menn med naglebukser og elvishår hadde passert oss, gikk vi tilbake til konserten. Allerede før vi hadde kommet fram hørte vi hvem som sto på scenen – jentene som er så fantastiske. De som ikke kunne ha ordlagt seg bedre for hvordan jeg følte det i vår. Eg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt. Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt. Vi gikk fram og så, hørte og dansa som vi ville. Etter en konsert med fire jenter som virka helt vanlige, men som likte å skrive sanger som handler om det samme, var det pause. Vinpause. Røykepause. Ida Maria-pause. De andre tok bilder med henne, vi ga en sigarett til en tigger i stedet. Så gikk vi inn igjen, og Honningbarna kom på. Det var nesten dobbelt så mange i salen nå, og de lagde liv. Jeg ble kjent med han i helsetrøya for to år siden! ropte jeg, selv om hun nesten ikke hørte hva jeg sa. Vi dansa, de skreik, og jeg tok en titt så på alle de andre kule menneskene som dansa. Kult. Ekstranummer – RagaRockers. Herlig. Kunne ikke ha blitt bedre. Men så ble det bedre.


Da vi skulle gå, møtte vi helsetrøyefyren. Impuls, ikkje sant? Eg tenkte på det då eg såg deg på Lørenskog, at eg hadde sett deg før, men så kom eg ikkje på kor det var. Men det var Impuls, ikkje sant? Ja, det var Impuls. Og ja, jeg husket han også. Så vi prata i ti minutter, med avbrytelser av fan-jenter som dyttet til han, blunket og fortalte hvor sykt bra konserten var! Kult at han husket meg. Kult at livet er så bra.


Så dro vi hjem. Frøken olajakke skulle til England, og jeg skulle på jobb dagen etter. Klem og hils og lykke til, og så satte jeg meg på toget. En ung mann spurte hva jeg skrev. Det er dagboka mi, svarte jeg. Får jeg lese i den? Han satte seg på setet ved siden av meg. Ja, det kan du vel. Så ble han med meg til min verden, hvor mine ord regjerer. Hvor jeg ikke trenger å ta hensyn til andre, men hvor mine meninger og tanker får flyte fritt. Slik ble han kjent med meg på en helt annen måte enn de fleste andre. Så prata vi. Om meg, om han, om Gud og om livet, før han reiste seg og gikk av toget. Kanskje vi prates! sa han idet han forsvant. Sannsynligvis ikke. Det har jeg ikke behov for heller. Jeg vet ikke hva han heter, men det var en mer spennende togtur enn de fleste andre togturer hjem fra Oslo.


Med to setninger surrende rundt og rundt i hodet mitt og en hel drøss av fine opplevelser i bagasjen, gikk jeg hjem fra togstasjonen. Prata litt med mor og far, og gikk og la meg. Sov. Sov. Sov. Og drømte om alt som venter på meg.

Er det ikke deilig å slå dem flate? Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Flyvende Jacob.

Mor og fars likør var gjemt i skapet. Gulvet var kosta. Pleddene var bretta. Alt var klart. Så ringte det på døra. Vannpipegutten. Vi hørte på Chet Baker og lagde mat. Fløte, chilisaus, kylling, bacon og peanøtter. Vi var begge enige – det smakte overraskende godt.

Vi hadde god tid, så vi rydda og satte på en barnefilm. Så ringte det på døra igjen. Flere gjester. Til slutt må vi skru av filmen og finne vinopptrekkeren i stedet. Sette ut høytalerne og finne flere stoler. Herr hippiebånd og herr afrikaskjorte. Frøken olajakke og frøken haremsbukse. Herr six-pence og gitarfyren. Prellemann og teorikursjenta. Han uten dreads og gatemusikantjenta. Frøken desember og vannjenta. De kom alle sammen. I hula mi tente gitarfyren stearinlys og tente på vannpipa. Rommet var ommøblert siden sist han hadde vært der. Han spilte gitar for de andre fikk satt på LP-spilleren. Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og til slutt: Bob Marley.


På stua satt musikerne og prata om trommer og gitarer, mens resten satt ute. Det var så helsikes stjerneklart. Alt var fint med pledd, sigaretter og prat om første gang. Øl her og vin der. Skrillex her og Louis der. Fint her og finere der.


Det var latter, det var prat, det var dans og det var fint. Jeg sovna i armene til en fin en og våknet av at radioen ville intervjue han. Kjendis. Så gikk vi opp til resten av de fine folka som lagde frokost. Vellykka? Virkelig.

Ei fin veke.

Eg har var heime åleine i ei veke, men var aldri åleine likevel. Den fyrste kvelden var frøken olajakke hos meg. Vi såg på tv og tok ein roleg kveld, heilt til herr afrikaskjorte kom. Heilt til frøken haremsbukse sykla frå Lillestrøm og blei venn med eit rådjur, heilt til ho også fann fram til meg. Vi åt lillebrors sjokolade, høyrde på The Beatles og satt ute på verandaen med godt humør. Eg sov i ein time og drog til Stockholm.


Kvelden etter eg kom heim frå Sverige, var eg hos vatnjenta. Vi prata om alt som trengtes å prate om (og alt som eigentleg ikkje trengtes å prates om, men som var fint å prate om likevel), åt mørk sjokolade og drakk mjølk til klokka halv tre. På vet tilbake klarte eg ikkje å la vere å danse, hoppe og syngje til Lykke Li. Fjellhamar har aldri vore så stille før. Klokka halv tre på ein kvardagsnatt var Fjellhamar ein eventyrby. Stjerneklart, haustfarger og litt vind i håret. Det var ikkje eit einaste menneske ute. Ikkje ein einaste bil som køyrde. Ikkje eingong eit fly som flaug forbi langt borte. Det var berre meg i heile verda. Meg, Lykke Li og ein svak bris i håret. Eg var så lukkeleg og fri at eg ikkje kunde gå vanleg. Eg gjorde nett slik eg ville. You'll be the rythm and I'll be the beat. Then I'll be the rythm and you'll be the beat. 


Dagen etter møtte eg frøken desember i Oslo. Vi var på Aker Brygge og i skuffehuset. Åt draumebolle og potetgull med chili. Lunssjkaker og var på eit ammerom. Finprat om kva som hadde skjedd med oss sidan sist. Det var så mykje som hadde skjedd. Vi hadde opplevd så mykje, og det var så fint.


Etter å ha rukket t-banen og toget heim, rakk eg så vidt å skifte, rote og ete tre knekkebrød. Eg blei henta, og eg og vatnjenta kom fram til frøken konditorfarge. Vi skulle vorse før vi skulle på russekro - eg, vatnjenta, frøken konditorfarge, nokre eg kjende og nokre eg ikkje kjende. Er det noen her som kjenner gitarfyren? ropte frøken konditorfarge. Ja, eg gjer det. Han kommer snart! Men kva faen skulle han der å gjere? Eg trudde han syntes russetid og russekroer berre var noko tull. Dessutan kjende han ingen andre enn meg og ein annan dust som var hos frøken konditorfarge. Men han kom, og vi prata berre såvidt saman. Eg hadde ikkje noko behov for å prate med han, og han hadde visst ikkje noko behov for å prate med meg heller. Det var heilt greitt.


Etter russekroa med dans og kyss og prat og klem, fekk eg ei melding av gitarfyren. Han ville gå med meg heim. No. Eg tenkte at det var like greitt å berre kome seg heimatt, og vi begynte å gå. Fekk prata om kva som eigentleg skjedde med oss, sjølv om det skjedde i februar. Det var så godt. Eg har ikkje vore så komfertabel med han nokon gong som eg var då. For fyrste gong på over eit halvt år klarte eg å vere naturleg mot han. Digg. Fantastisk. Det kunde ikkje ha vore betre. Vi gjekk, klatra over gjerder, kjende på vatnet og kjøpte pølser. Eg fekk ein klem og gjekk heim. Sendte han ei melding og følte at livet var så himla bra.


Love, shoreline, where you and I meet.

Flott.

Jag hade tänkt dig blond
och lång över allt förstånd
med en energisk haka,
du, som i dröm och vaka
varit mitt ideal.
Blond, högväxt och smal.

Och så kommer du dock
mörk och kortväxt och tjock,
med hakan i nervikt krage
och en början till mage.
Sådan kliver du inn
i min själ och mitt skinn.

Allting blev skapat om,
när du kom.
Allting slog du itu.
Du, du!

av Erik Lindorm.

Stockholm.

I dag drit eg i gutane. I dag drit eg i mennene. I dag er eg forelska i livet.

Eg har vore på eventyr. Eg har dansa til gatemusikk over en bru midt i Stockholm, balansert på gjerder i ein park rett ved den finaste utsikten over heile byen og blitt kjend med chilenarar, spanjolar, grekarar og svenskar. Eg har sjonglert med sjonglørar.  Og Lidl-menn. Eg har eti indisk mat, libanesiske blome-matrettar og franske crêpes. Drukki irish coffee på ein irsk bar og eit glas rødt vin på ein fransk restaurant. Eg har kjøpt jazz-plater på eit market. Eg har gått i fleire timar, og til slutt funni den perfekte frukosten; rabarbrapai med vaniljesaus. Eg har vore på Stockholms finaste teaterkino og har gått og gått og gått, men aldri funnet nokon dustete “Happy India”. Eg har sovi på ein kafé etter å ha drukke ein fantastisk kakao - fordi det er haust og vêret seier at ein måtte ha seg varm sjokolade med krem. Eg har fått ein hoven fot fordi ein fremmande mann skremde meg. Eg har fått ein kanelbolle på kjøpet på toget, fordi det var “kanelbullens dag”. Eg har blitt kjend med ein kunstnar som viste fram kunsten sin. Eg har funni eit magisk tre, og kasta ein mynt i det. Eg har gått rundt med to fine vener i Stockholms gater til klokka halv to om natta og kjend meg ung, fin og fri.

Derfor drit eg i mennene i dag. Derfor drit eg i gutane i dag. Fordi i dag er eg forelska i livet.

Ro.

Hula mi blir svakt lyst opp av stearinlysene som er spredd utover hele rommet. Tre telys ved LP-spilleren som gir fra seg Louis Armstrongs fantastiske toner. To telys på skrivepulten og resten på bordet, ved siden av sjokoladen med chilismak og teen i Linnea-koppen. Utenfor blinker flyene som svever over himmelen. Inne er rommet fylt av lukten av stearinlys, lykke og et svakt hint av jenteparfyme. Jeg leser ut de siste sidene av den siste novellen, og smiler. Det er slike stunder, hvor jeg sitter i sofaen i hula mi med et blomstret pledd over meg, som gjør at jeg fylles med en følelse av ro.

Tre halvtomme spritflasker og en blomstrete morgenkåpe.

Jeg var litt deppa. Inni meg var jeg grå, og jeg satt alene i hula mi klokka halv to på en lørdagskveld. Jeg begynte å drikke resten av spriten jeg hadde igjen fra Hellas. Reint. De ekle ansiktene etter hver slurk ble etter hvert svakere og svakere, og slurkene ble større og større.

Verden snurret og bacardien og vodkaen var drukket opp. Så begynte jeg på den siste blandingen, en tvilsom miks fra natt til 1. juni – vodka, sprite og vann. Den som havna i veska mi i et uhell. Jeg husker den kvelden. Eller i alle fall deler av den. Jeg husker fairtrade-vinen som ble drukket alt for fort. Deler av togturen til Nationaltheateret. Huff! Det er lenge siden, og mye har skjedd siden vodkaen traff vannet i flaska.

Etter å ha drukket den opp, tenkte jeg å gå og legge meg. I stedet tok jeg på meg kåpen min, og gikk ut en tur. Det regnet – mye. Ute tok jeg av meg de teite skoene, og gikk i sokkelesten. Hoppet i sølepytter. Løp, fordi jeg følte jeg hadde fått superkrefter.

Kvelden endte med tre tomme spritflasker og dryppende våte klær. To meldinger til to fine venner og et smil rundt munnen. Et spennende eventyr, som bare jeg fikk oppleve.

Elevrådsseminar.

Dårlig hårdag?

Ingen unnskyldning.

Femti ungdommer samlet på ett sted.

Foredrag på dagen, mafia om natten.

Spøkelser i overetasjen.

Muldyr i hagen.

Sukk og stønn og dårlig stemning.

Latter, kos og klems og fint.

Nødt og sannhet til en sovner på hverandre.

Dårlig hårdag?

Ingen unnskyldning.

Jantelov.

Hun sier: ”Jeg er søt og awesome”.
Han sier: ”Jeg er generelt mer intelligent enn de fleste andre jeg kjenner”.
Jeg tenker: ”Fyttikatta, for noen selvgode folk”.


Men de konstaterer egentlig bare fakta. Hun er søt og awesome, og han er veldig intelligent. Jeg liker bare ikke at de vet det selv. Norge har lært meg at man ikke skal vite det selv, og virkelig ikke vise til noen at man vet det. Man skal i alle fall ikke vise til noen at man vet at man kan noe og at man er flink i noe. 

Æsj. Janteloven kommer og tar oss.

Leverpostei med rødbeter.

Hvilke strenger han spiller på

kommer helt an på hva hans intuisjoner er

- hva han vil,

og hvordan han skal få det til.

Arroganse eller sjarm.

Sløyfe eller frakk.

Drittsekk? Virkelig, men han vet nøyaktig

hvilke av strengene hans som lager de vakreste tonene.

Mennesker, nye mennesker.

Folka mine hadde planer om alle tinga jeg skulle bli. Gå på skolen i tjue år, for siden bli som de.

Jeg har alltid drømt om å være på en fest med kule folk med Raga Rockers som musikk. Prate om politikk og Grünerløkka. Ha på kule klær og drikke øl og vin. Danse kult – sammen med den kjekkeste jeg vet om. Nå har jeg gjort det. Gitarfyren satte på ”Når knoklene blir det gele” og vi sang det vi kunne og brydde oss ikke om resten. Vi prata om så mye kult, de prata om så mye kult. Vi var skikkelig ordentlige kule. Og han kysset meg faktisk, han kjekkeste. Jeg har brukt Linnea som dyne i natt, jeg. Han sa det rett ut til alle vennene sine, uten anger eller skam. Han ser fortsatt på meg og smiler, han kjekkeste. Da blir jeg fylte med en ”fy faen, jeg får til det jeg vil”-følelse.

To uker seinere, synger jeg samme sangen en gang til. Enda en frustrert middelklassegutt som vil ofre seg for scenen. Men denne gangen er det sammen med nye folk. Folk som røyker sterke saker på morningen og hører The Beatles på LP-spilleren. Folk som har konsert med bandet sitt og som presser seks stykker inne på ett lite rom. Det er så fint det også. Folk som bruker hippiebånd og har kinnskjegg. Jeg har aldri sett kinnskjegg være så fint før.

For lykken er et badekar med lunkent vann og såpeskum. Frihet og rettferdighet er at alle bor i blokk.

Nokre veker seinare.

Eg et nonstop frå den finaste kaffikoppen eg veit om. Høyrer på Adele og tenkjer på livet mitt. På alt eg har opplevd sia skulestart. Eg har opplevd så mykje fint og så mykje bra. Oppsummering:

1. Eg har kome inn på studiespesialisering, med sosiologi og sosialantropologi + politikk og menneskerettar + psykologi 1 og 2 som valfag – nett slik eg ville.
2. Eg har fått dei beste klassekameratane eg kunne ha hatt i forhold til jazzgjengen og meg sjølv.
3. Eg har blitt aktiv i både Unge Venstre og Natur og Ungdom.
4. Eg er endeleg på talefot med gitarfyren igjen, etter å ha vore så tøff at eg tok opp det som var vanskelig å prate om. Det er betre no.
5. Eg har blive bedt på tre av dei kule jazzfestane – og hatt det moro.
6. Eg har (nesten) kome inn i den kulaste gjengen på skulen.
7. Eg har endeleg lært meg oppgjeret på jobben.
8. Eg har vore konferansier for Friends Fair Trade på Kultunatta, og takla det bra.
9. Eg har blitt kjend med mange, mange, mange nye folk – og har funni meg sjølv litt meir. Eg har funni ut korleis eg reagerer og oppfører meg saman med nye, gamle og annleis menneske.
10. Eg har hatt ei fyrste-gong-oppleving.
11. Eg har tatt sjansar, og kome godt ut av det.

Lykke er:

   - å overse det dustete, og fokusere på det som ikke er dustete – selv når det er vanskelig.
- å sove i en trang sofa tett inntil han jeg synes er kjekkest i hele verden akkurat nå.
- å kjenne at livet er så spennende at jeg blir helt boblete og kriblete inni meg.

Når man griper muligheter

... som resulterer i en tipp-topp-tommelen-opp-helg.

I første time satt jeg med lattergutten og frøken olajakke med pultene mot hverandre, slik som på barneskolen. Vi hadde ikke lærer, så jeg brukte hele timen på å spise et polarbrød med brunost – og fant ut at jeg virkelig hadde glemt hvor godt ferskt polarbrød og deilig brunost kan smake.

Linnea, du har navnedag i dag! Jeg skrev det opp i kalenderen min, sånn at jeg ikke skulle glemme det. Gratulerer! ropte frøken haremsbukse fra andre siden av gangen mens hun løp mot meg. Vi ble stående sammen med noen til resten av friminuttet bestemte at dette måtte feires. Etter skolen skulle vi på kafé, navnedager må feires.

I spisefri var det fredagsmøte. Endelig ville folk være verter for afrikanerne som kommer. Endelig fikk vi valgt en nestleder. Endelig valgte vi hvilke poster vi skal ha når det gjelder. Fantastisk. Og da jeg kom ut, skinte sola. Det varmet både innvendig og utvendig fordi det var så himla vakkert ute. Stråhattjenta satt ute med herr tamburin og gatemusikantjenta, og jeg ble vinket bort til dem. De var fine og koselige, og etter hei og vink og klem og kos, gikk jeg videre til bordet hvor frøken olajakke, lattergutten, frøken haremsbukse, den kjekkeste gutten på skolen og resten av gjengen satt. Jeg var så glad fordi alt var så fint, møtet hadde gått så fint, været var så fint, vennene mine var så fine, jeg var så fin. En av de ba meg slutte å være så jævla positiv, og lattergutten kjeftet på ham fordi det er flott at man er positiv. Altså, det er flott at man er positiv når det føles riktig! Med de ordene i tankene smilte jeg til den kjekkeste gutten på skolen, fikk et smil tilbake og vi gikk inn til timen.

Etter film om slanking og psykologi var skoleuka ferdig. Prellemann skulle snart til optikeren, frøken olajakke hadde glemt gymtøy, stråhattjenta var ferdig med en innlevering og herr sjonglør skulle jobbe på bakeriet. Derfor bar det avsted til bakeriet. Jeg fikk en kaffe mocca med et hjerte laget av sjokoladesaus på toppen av skummet, en meksikanerhatt på hodet, et halvt varmt smørbrød og en kake til å spise opp-ned. Gratulasjoner på navnedagen og ekte lykke i hjertet. Dette var så innmari bra.

Etter å ha spist opp, tok jeg toget til Oslo. Jeg kom fram til Friends Fair Trade, og satt i sola mens jeg så på de siste forberedelsene til kvelden. Hørte på lydprøvene og luktet den indiske curry-retten som ble laget på kjøkkenet. De fleste stresset med å bli ferdige. Jeg satt og så på notatene mine. Klokka 18 var det min tur å skinne. Så da klokka passerte 18, fikk jeg en rose på scenen og ønsket alle velkommen til Kulturnatta hos Friends Fair Trade. Gi Zwai en varm applaus, alle sammen! Dette var min måte å hjelpe til.

Etter en liten stund dukket stråhattjenta opp. Vi spiste indisk curry og hørte på flinke artister. Så kom frøken olajakke, prellemann og teorikursjenta også - og de drakk øl fra Jamaica, Mexico og Thailand. Jeg og stråhattjenta la merke til to ekstraordinære fyrer – begge med dreads. Frøken olajakke skvatt til. De der kjenner jeg jo! Vi prata med dem resten av kvelden, digga til musikken med dem. Jeg gikk litt brisen opp på scenen siste gang, takket alle for i kveld og henta gratis rødvin og øl til mine venner. De ble glade og vi ble mer brisne. Sto sammen med dreadsgutta og vugga til musikken. Lagde leirbål med tre lightere i midten av en sirkel av sju stoler.

Så tok jeg, frøken olajakke og stråhattjenta bussen til frøken olajakke. Frøken olajakke prata med 1881 og bestilte den beste pizzaen de hadde i området. Så satt vi på kjøkkenet og spiste pizza, fortalte hverandre hemmeligheter og mye som egentlig ikke var så hemmelig.

Morgenen etter våknet jeg av at stråhattjenta pjuska meg på armen. Frøken olajakke stakk hodet inn døra til soverommet, og vi satt i sengene og prata helt til vi ble sultne. Da gikk vi på kjøkkenet og spiste kantareller som frøken haremsbukse hadde plukket, rundstykker, kavringer og drakk te med honning.

Jeg og stråhattjenta dro til Oslo og kjøpte alt for store ullsokker, perler til å henge på russebuksa og en mobil til gatemusikantjenta. Vi gikk innom Unge Kunstneres Samfund og fulgte Akerselva mot Grünerløkka. Der kjøpte vi solo og boller, og spiste mens vi gikk innom fine butikker.

Etter å ha kommet hjem og spist sushi med mor og far, syklet jeg til en konsert, fikk billetten gratis og fikk med meg siste delen av konserten. Ble kjørt til han uten dreads med stråhattjenta, han som skulle ha fest med folk fra konserten. For første gang gikk det veldig fint å åpne vinen, så var vi i gang. Vi satt ute på verandaen med pledd, te, vin, øl, sigaretter og mye. Inne dansa de og hadde fått med lillebrødrene til herr tamburin. Brødrene hadde blitt tegna med tusj i panna og fikk smake drikke, før de fikk beskjed om å dra hjem. Det gjorde de, og det var fint. Det ble mye prat med nye mennesker, og det var fintfintfint. Herr hippiebånd drakk ikke, men han røyka mye, og alle syntes det var greit.

Så gikk vi hjem til herr tamburin; stråhattjenta, herr tamburin, gatemusikantjenta, herr afrikaskjorte, herr hippiebånd og jeg. Madrasser på gulvet og klær som pute og dyne. Seks personer i et rimelig lite rom. Det gikk fint. Jeg sov ikke så veldig godt, men herr hippiebånd, som hadde sovet sammenkrøpet i sofaen, hadde nok hatt en tøffere natt enn meg. Han var så himla kjekk.

Vi spiste frokost, lagde kaffe av den vanskelige kaffemaskinen og pratet om Berlin og Sri Lanka. Faren til herr tamburin fortalte om hvordan det var å studere i Berlin når muren falt i 89, og jeg og gatemusikantjenta pratet om hvorfor kuer er hellige i India.

Etter frokost gikk vi ned. Holdt ett minutts stillhet for å hedre Jimi Hendrix, som hadde dødd på denne datoen. Herr tamburin hadde et billiardbord og en bar med LP-samling i kjellerstua. Vi klatra ut av vinduet og satt tett sammen. Røyka og drakk kaffe. Coffee and conversation. Noen røyka sigaretter, andre røyka mye. Klokka tolv på en søndag tidlig ettermiddag. Vi sang med på Raga Rockers, og skrudde etterhvert på The Beatles på høytaleren. Så gikk vi inn, satte oss i sofaen og nøt livet med søndagsitar og The Beatles som herrer over stemningen. Jeg leste Natt&Dag, og fikk vite at denne hipster-avisa ikke var så verst som noen påsto. Vi prata. Slappet av. Lyttet. Sang. Gjorde akkurat det man burde gjøre en tidlig søndag ettermiddag. Så på klokka, fant ut at vi ikke orka å stresse til bussen. Vi tok neste bussen. Måtte løpe det siste stykket, men vi rakk det. Herr hippiebånd var så kjekk da han smilte fordi vi rakk det – og fordi han bestod enda en av testene i om han var med i bandet.

Så sa vi hadet til gatemusikantjenta og herr afrikaskjorte, og det ble bare jeg og herr hippiebånd igjen. Vi prata om fremtiden – han skal bli gatemusikant og jeg skal bli eventyrer. 

Fra bussen sykla jeg på den svarte damsykkelen med stråkurv i regnet. Hørte på Norah Jones. Come with me. Together, we can take the long way home.

Fint liv. Fin helg. Fine folk. Fantastisk.