Jeg var litt deppa. Inni meg var jeg grå, og jeg satt alene i hula mi klokka halv to på en lørdagskveld. Jeg begynte å drikke resten av spriten jeg hadde igjen fra Hellas. Reint. De ekle ansiktene etter hver slurk ble etter hvert svakere og svakere, og slurkene ble større og større.
Verden snurret og bacardien og vodkaen var drukket opp. Så begynte jeg på den siste blandingen, en tvilsom miks fra natt til 1. juni – vodka, sprite og vann. Den som havna i veska mi i et uhell. Jeg husker den kvelden. Eller i alle fall deler av den. Jeg husker fairtrade-vinen som ble drukket alt for fort. Deler av togturen til Nationaltheateret. Huff! Det er lenge siden, og mye har skjedd siden vodkaen traff vannet i flaska.
Etter å ha drukket den opp, tenkte jeg å gå og legge meg. I stedet tok jeg på meg kåpen min, og gikk ut en tur. Det regnet – mye. Ute tok jeg av meg de teite skoene, og gikk i sokkelesten. Hoppet i sølepytter. Løp, fordi jeg følte jeg hadde fått superkrefter.
Kvelden endte med tre tomme spritflasker og dryppende våte klær. To meldinger til to fine venner og et smil rundt munnen. Et spennende eventyr, som bare jeg fikk oppleve.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar