Dagens visdomsord.

"Gjør hva du vil, men ta konsekvensene av det."

Konsertheis, konsertsveis.

Han uten dreads overser meg mens han venter på heisen. Jeg sitter her, han vet at jeg sitter her. Oppførselen hans er så teit og morsom at jeg sitter bak resepsjonen og ler for meg selv. Fniser. Jeg gidder ikke bli sur, den oppførselen fortjener ingen triste tanker. Jeg kjenner ingen aggresjon, bare latter. Han er teit. Og litt patetisk.

Men håret hans ser bra ut når det flagrer i vinden!

Another manic Monday?

Varme på boks med frøken olajakke. Reklame for fair trade-sjokolade med en verdensstjerne. Kortspill med lillebror, med Norah Jones og Melissa Horn som dronninger over musikken. Med telys og pepperkaker. Nøtter og iskrem.

Så – rød kåpe på, musikk i lommene og ut for å nyte kveldsluften. Ut, forbi vannpipegutten, ned mot skolen, rundt det fine, lille tjernet uten gatelykter, nesten til gitarfyren, gjennom skolegården og hjem. Inn. Med alle sangene som minnet meg om han. Med alle sangene jeg hørte på for et halvt år siden, for ett år siden. Men nå – uten de vonde følelsene. Dét var alt som skulle til! En natt med han, en natt med kontroll over han. En natt med «ha det, da», og så var det ferdig. Borte.

Vel, nesten, i alle fall.

En natt med ham.

Hva er det egentlig du vil? spurte han. Jeg vil ha deg, svarte jeg. Jeg er ikke forelska i deg lenger, men jeg er tiltrukket av deg likevel. Jeg tenkte ikke over at vi lå nøyaktig slik vi gjorde første gang vi kysset. At vi pratet om nesten det samme. At jeg kysset ham på samme måte.

Han sa at han ikke kunne forstå det. Han forsto ikke hvordan jeg kunne føle det slik jeg gjør og han forsto ikke hva det egentlig var vi drev med. Kan vi ikke gjøre det sånn da, at du gjør det du vil med meg i kveld? Han gjorde det lett for seg selv, han ga fra seg alt ansvar. Men for meg var det helt greit. Jeg ville ha ham, og han ville gi meg kontroll. Jeg fikk kontroll, jeg tok kontroll, og det beste med natten var at den ikke forsterket følelsene mine for ham.

Kvelden før første advent.

Jobben var over for i dag, og kvelden hun hadde vært så spent på sto for tur. Hun visste ikke helt hvor hun skulle gå, men kartet hadde vist henne retningen. Da hun ble usikker, skimtet hun herr six-pence bak noen trær, som kom gående mot henne. Han og hunden. Han viste vei, og hun fikk prøve den fantastiske isbitmaskinen i kjøleskapet hans da hun kom fram. Hunden bjeffet og gitarfyren og vannpipegutten kom inn døra. De åpnet noen pils og kvelden var i gang. Etter prat om Berit-uværet og løkringer, kom herr hippiebriller. De sang «When the Saints Go Marching In» sammen - trestemt. Rødvinen var god og alt kunne skje. Gutta spurte om hun ikke hadde noen venninner som ville komme, men de innrømmet etterpå at de egentlig var glade for at hun ikke hadde det.  

Det var fem gutter og henne – alle ga henne fin og behagelig oppmerksomhet på hver sin måte. Herr six-pence var snill og søt og kom med kaffe og konjakk til dem, lot henne sitte i armkroken hennes og sovne på fanget hans. Vanpipegutten stekte egg, spanderte rødvin og la seg på gulvet med henne. Månemannen kom litt sent, ga henne fine blikk, klemte seg hardt inntill henne da de satt i sofaen og lot henne stryke han forsiktig over hendene i smug. Herr hippiebriller spilte gitar fint og danset teit. Gitarfyren hadde kjøpt nye klær og var pent kledd. Han ga henne mer oppmerksomhet enn vanlig og strøk henne i håret og over bena når de lå over hans.

Vannpipegutten ville ut en liten tur, så hun ble med. De pustet, la merke til stjernene og danset riverdance. Ga hverandre en gigaklem og gikk inn igjen. Så ble alle sulte, så de bestemte seg for å gå til bensinstasjonen for å kjøpe mat. På veien, hvor det var helt mørkt, søkte gitargutten etter hånda hennes, og da han fant den, holdt han i den en liten stund før han slapp taket og gikk videre. Han spurte om hun hadde lyst til å ligge oppe med ham lenge i natt og diskutere og krangle med han. Det ville hun, men da de kom tilbake ble de trøtte. Hun sovnet nesten på fanget til herr six-pence og gitarfyren gikk og la seg. Hun ville følge etter ham, men lot være. Først da vannpipegutten og herr hippiebriller hadde gått, listet hun seg inn på rommet til gitarfyren. Han hadde ikke sovnet. Der ble hun helt til han måtte hjem for å reparere bilen sin og hun måtte tilbake på jobb igjen.  

If you can dream it...

Jeg hvisker til deg. Øynene mine søker dine og leppene mine får frem fire små ord. Jeg vil ha deg. Det er ikke fordi jeg jeg elsker deg, ikke fordi jeg er forelska. Det er fordi jeg er tiltrukket av deg slik jeg alltid vil være tiltrukket av deg. Slik jeg aldri helt vil kunne gi hundre prosent slipp på deg.

Men du reagerer ikke. Er det fordi du ikke hører meg? Er det fordi du later som du ikke hører meg? Eller er du bare en drittsekk som ikke engang unner meg et svar? Faen. Jeg tør søren ikke si det til deg en gang til.

Så ser du på meg, med det samme faste uttrykket i ansiktet. Noe i øynene dine flammer litt mer enn før. Du kysser meg.

... you can do it.

Lykke er å tegne en blå gris.

Jeg spurte vennene mine hva de mener lykke er. Svarene de ga meg var bekymringsfrihet, balanse, trygghet, kjærlighet og vennskap. Jeg er bekymringsfri, balansert og trygg, og jeg sprudler av kjærlighet fra fine venner og familiemedlemmer. Jeg tenkte over det da jeg våknet i dag – en slik lykke som jeg er fylt med i disse dager har jeg ikke kjent på lenge. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal stoppe opp (for alt er alltid i forandring, og det er bra), men jeg er der hvor jeg vil være i livet. Akkurat nå er jeg nøyaktig der hvor jeg vil være. Her.

La ballen rulle.

I går gikk det en mann forbi meg. Jeg spiste en klementin og sang for meg selv, han smilte til meg og hilste. Jeg ble glad og smilte. Gleden gjorde at jeg ga tiggeren den andre klementinen jeg hadde. Han ble glad og smilte. En ball av glede ble skapt, og den begynte å rulle. Mannen fikk den til å rulle fra han til meg. Jeg lot den rulle videre til tiggeren, og følte at denne ballen bare ville bli større og større jo mer glede som ble skapt fra den.

Skolebok.

Dagen var like grå som jeg var. Jeg hadde ikke energi til noe som helst, alt jeg ville var at dagen skulle bli ferdig. Jeg var teit, han var teit, de var teite, livet var teit og jeg ville ikke gjøre noe annet enn å krype tilbake til hula mi. Jeg var på vei til det store bygget, sklei og mistet alle bøkene mine på bakken. En fremmed kom forbi, plukket opp bøkene, ga de til meg, smilte og gikk videre. Med ett var ikke dagen så ille likevel. Mellom skyene kunne jeg skimte noen solstråler. Bare det sluttet å småregne, kunne jeg smile. Ville jeg smile. Fordi livet fortjente det.

Femåring.

Månemannen ser på meg. Han smiler. Han blunker til meg! Tusen såpebobler sprekker. Jeg er fem år igjen, og på et blunk er livet komplett.

Når vi later som vi lever er når vi dør.

Så fint, så fint, så fint. Jeg får lyst til å ta ut sykkelen av vinterboden, kaste meg på den, sykle runden jeg pleide å sykle, tenke tanker jeg pleide å tenke og høre sanger jeg pleide å høre. Alt er på nytt igjen nå, men på en langt bedre og finere måte enn sist. Jeg er ikke forelska i han, jeg er forelska i følelsen av å være forelska. Jeg lengter etter å lengte.

Bortskjemd.

Dei stundane eg set så stor pris på blir fleire og fleire og kjem oftare og oftare. Frøken haremsbukse blir glad av å sjå meg, sjølv med krykker og spansktentamen foran seg, frøken olajakke låner meg klede når eg treng det og herr sukkerfri prøver å overtyde meg om at vi trur på det same. Han uten dreads er kjekk i gangen og gitarfyren er tilbake - utan regulering. 

Eg opplever så mykje fantastisk desse dagane og eg tar dei fine stundane meir og meir for gitt. Livet mitt inneheld så mange slike fine stunder no for tida. Eg må ikkje la dei slutte å vere spesielle, eg blir så lukkeleg av å sjå alt det fine. Eg blir så lukkeleg av å setje pris på lukkestundane kvar dag. Og det er det som er så fint! seier frøken olajakke.

PS. Eg kjem til å sakne bobla vi levde i for nokre dagar sidan. Eg kjem til å sakne morgendrammane og å danse salsa på utested. Eg kjem til å sakne oss åtte saman på eit sted langt borte. Eg kjem til å sakne det så jævlig mykje.

Tic-tac-tur.

For noen måneder siden hadde jeg ingen anelse om hvor stor betydning disse menneskene skulle få for livet mitt.

Herr afrikaskjorte, som blir så himla glad og entusiastisk av småting at jeg smiler stort inni meg. Herr tamburin, som synger høyt sine egne sanger under treet ved elvebredden. Gatemusikantjenta, som elsker å danse til all slags musikk sammen med meg. Frøken haremsbukse, som er så dyrisk og fri at jeg blir både misunnelig og litt bekymra på samme tid. Frøken olajakke, som bryr seg om meg, smiler og spanderer flere shots når vi egentlig har fått nok begge to. Stråhattjenta, som har vært i livet mitt en evighet i forhold til disse nye menneskene. Han uten dreads, som er en rar kombinasjon av snill, ryddig, drittsekk og kjærlighetssyk. Vi åtte, fine menneskene hadde bare hverandre – og alt gikk fint. Med unntak av et sykehusbesøk på grunn av et skadet ben, rullestol på flyplassen, Jack Daniel’s i døråpninger og blod i sengene gikk alt fint. Vi drakk champagne, vi spiste tictac, vi tissa i bakgater, vi skaffet oss piercinger, vi tok verdensrekorder – og sammen hadde vi en helsikes bra tur til London!

Aldri dø.

Kom og gå med meg. Fly av gårde med meg. 

Syng nå sammen med meg. Svøm under vannet sammen med meg.

For du kan kjefte på meg. Og du kan snakke med meg. 

Du kan løpe fra meg. Men vis din tillit til meg.

Kom og gråt med meg. Dans med armene dine rundt meg. 

Klatre i trærne med meg. Og elsk med meg.

Skogens drottning.

I kväll är jag skogens drottning. Jag är lycklig, men trött. Glad och äntligen mätt. Denna veckan har jag varit på kafé tre gonger, ätit kebab för andra gongen på jättelenge, haft himla många rökpauser med skratt, prat og leende med dom fina människorna och varit på en blues-konsär med musikfolket. Jag har varit i Oslo med fröken haremsbyxa och frökan jeansjacka. Jag har haft den bästa matpausen på länge med tedricking och lek med plastpåser. Jag är lycklig, men trött. Glad och äntligen mätt.

PS. Jag såg en älg på väg hem i kväll, och har kjänt mig som skogens drottning sedan.

Månemannen.

Jeg blir så glad hver gang jeg ser ham. Tusen såpebobler sprekker inne i meg, og jeg smiler. Smiler. Smiler. Han ser ut som en månemann. Du vet, slike tegninger man tegnet som barn, hvor månen er en halvmåne med nese og stor hake. Han kjekkeste ser nøyaktig slik ut, med nese og stor hake. Som om jeg har tegnet ham gang på gang som 5-åring. Som om han alltid har vært i tankene mine.

Han kjekkeste er månemannen, spesielt i profil.

Klokka 17.50 på plassen utanfor senteret.

Ute er det mørkt, og eg ser alt bortsett frå himmelen. Klokka er ikkje eingong seks, men desse haustkveldane blir mørkare og mørkare heilt til jula kjem. Eg kan ikkje sjå himmelen, eg kan berre sjå alle menneska som går der ute. Eg ser han som dreg sonen med seg frå Burger King med ein stor milkshake i handa og eg ser ho gå frå eit møte med han ho har lengta etter lenge, smilande og med eit håp på ei melding av han fort som fy. Eg ser de, eg veit at dei finnast, eg veit at dei gjekk forbi meg utan at dei såg det. Eg veit at dei ikkje ser meg. Dei har ikkje noko behov for å sjå meg, dei har nok med sine eigne liv. Han har nok med å få sonen i seng før mora kjem heim igjen og ho har nok med å finne ut korleis ho skal tolke klemmen ho fekk då ho gjekk. Ute er det mørkt, og eg ser alt bortsett frå himmelen.

Ansikt.

"Eg trur at eit menneske ikkje berre har eit ansikt, det har mange, eit menneske er fullt av ansikt, og ofte får du høre at du er ein falsk person, du viser ikkje ditt sanne ansikt, men det trur eg er feil, eit menneske har ein drøss ansikt, og ein er heller ikkje den same gjennom heile livet, ustanselig forandrar eit ansikt seg og blir til noko nytt."

Frode Grytten, du har skjønt det.

Nytt.

Orker ikke, gidder ikke, passer mæ'kke, raker ræ'kke.
Vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke.

Det er deilig når man er sliten og kommer til et hus man aldri har vært før. Når man er i et hjem hvor en familie lever livet sitt hele tiden, men som man selv ikke visste at eksisterte for noen måneder siden. Det er så deilig når går et sted for første gang. Når man trår på snegler, hører knaset, får litt dårlig samvittighet, men går videre. Når man spiser mat som smaker tusen ganger mer enn maten hjemme og når te og kake er en selvfølge til filmen. Det er deilig når man er to. To som er slitne. To som finner ut at å prate, spise kake, fnise litt og se på film er den beste måten å bruke søndagskvelden på. Det er deilig å være lat. På søndager.

Skyggedans.

Her sitter jeg, bak disken, og tenker på gårsdagen. Jeg tenker på hvor nervøs jeg var da jeg gikk alene fra Oslo bussterminal til Youngstorget. Åtte voldtekter i byen sist helg. Overfallshysteri overalt. Jeg hadde lovet mamma å ikke gå alene, men hun trodde jeg var trygg hos ei venninne på Skedsmokorset. Jeg følte meg faktisk overaskende trygg i Oslo by også, jeg gikk aldri alene. Overalt var det mennesker. Brann-supportere, politihester eller mennesker som gikk i samme retning som meg. Oslo virket ikke farlig, og etter jeg møtte de fine folka, tenkte jeg knapt tanken på farligheter.

Jeg selger en kinobillett og tenker på at vi ikke rakk konserten, frøken haremsbukse, frøken olajakke, palestinagutten og jeg. At da vi kom til Blå, gikk alle ut. At da vi skulle høre på Forza, ble det 20-års grense på utestedet. Skuffede måtte vi gå over Akerselva og forbi den helsikes kule lampa, fortsatt med billettene i veska. De var ubrukelige nå. Så måtte vi trøste oss med kebab. Og røyk. Og samtaler om Israel, krig mot Iran og planet X.

Etter å ha lekt natteravner over hele byen, bestemte vi oss for å dra hjem. Palestinagutten skulle hjem til seg selv, mens frøken olajakke, frøken haremsbukse og jeg skulle hjem til frøken olajakke. Så ringte herr afrikaskjorte, og vi snudde hundreogåtti grader rundt og gikk til operaen i stedet. Der satt vi rundt et sterkt lys, røyka og lagde skygger på veggen. Danset på veggen og lagde skuespill på veggen. Kunst. Vi hadde kontroll over Oslo. Vi hadde utsikt, vi hadde en stor, hvit vegg. Vi hadde hverandre, og vi trengte ingenting annet i hele verden akkurat da.

Jeg sitter bak disken på jobb og husker at både frøken haremsbukse og jeg var vannjenta i går. At vi møtte herr rockegitar og at vi kom oss inn på Møllers alle sammen. Vi drakk øl og vin og røyka. Vi sang til The Doors og vi ble kjent med svensker. Jeg hukser at vi så vidt rakk den siste bussen, og at vi sov hos herr rockegitar alle sammen. Spiste frossenpizza og sov fire stykker i deilige senger.

Jeg ser på stempelet på hånda mi, tar en bit av godteriet og selger noen kinobilletter til. Husker at jeg hadde en fin kveld i går, og at livet er fint nå.

Søndagens blomstereng.

Jeg plukker blomster hver dag, fordi jeg har en hel blomstereng innenfor huden. Inne i meg vokser det solsikker, fioler, liljekonvaller og blåklokker. Hestehov, tulipaner, prestekrager og hundekjeks. Hver morgen plukker jeg den perfekte kombinasjonen. Hver morgen blir jeg en unik blomsterbukett.

Først plukker jeg den viktigste blomsten av dem alle. Den store solsikken. Solsikken gir meg styrke. Solsikken gir meg selvtillit og troen på meg selv. Så legger jeg ved noen hestehover. Hestehoven gir meg optimisme og tro på at alt ordner seg. Hundekjeksen gjør meg avslappet og fiolen passer på så jeg ikke glemmer å prioritere riktig. Blåklokkene lar meg forstå det vakre i alt og tulipanene minner meg på at alt ikke trenger å være så himla seriøst. Prestekragene minner meg på å elske de jeg er glad i og liljekonvallene lar meg være ydmyk og beskjeden. Det er en viktig kombinasjon, og bukettene blir aldri helt like. Alt har sin påvirkningskraft. Nye mennesker føyer til flere prestekrager i buketten, mens en sviktelse kan drepe mange hestehover.

Best blir dagen når alle blomstene blir plukket. Min bukett er fullkommen når alle blomstertypene er med. Når fellesskapet er oppnådd og deres farger og egenskaper får påvirke hverandre i harmoni. Da blir mitt liv som en endeløs blomstereng.

La meg gi deg et stort ett, midt på truten.

Midt i en kveld full av sving, changemakere og Tuba Tuba var det bare én gang jeg hadde lyst til å kysse deg. Det var én gang jeg vil snu meg til venstre, berøre haken din og overraske deg med det fineste jeg vet om. Mest av alt fordi det var så bra. Du, jeg, Sub Scene og et helt rått band. Det var mest fordi jeg hadde danset sving lenge og prøvde ikke å se på deg, for du sto nesten helt stille, med unntak av litt vugging på hodet. Det var mest fordi jeg er mest fysisk tiltrukket av deg nå. Det er ikke lenger like dypt som før. Nå er det mest fordi jeg kjenner deg så godt. Du kjenner meg så godt. Og det hadde vært fint med et kyss.

Kakao.

Nå drikker jeg endelig kakao. Sitter i ullgenseren og drikker den helsikes kakaoen jeg har drømt om siden sommerferien. TA DEN, LIVET! Jeg har det bra selv om det skjer så mye, så mye. Senest i går var han her igjen. Det går bedre og bedre og bedre og bedre. Han er teit og det er greit. Han er fin og det er greit. Jeg kommer ikke ordentlig skikkelig helt super over han før jeg slutter å se han hver dag. Trenger litt avstand. Men det går bra sånn som det er nå. Det går helt greit. Det er helt greit. Og han sa at livet hans er grått for tida. Så sa han at han har fantastiske venner, meg inkludert. Så kjørte han meg og hentet meg i bursdagen til frøken blomsterskjørt. Deilig. Og da han skulle gå, fikk jeg den beste klemmen jeg har fått av han noen gang.

Likevel er Adele på høytaleren. Mest fordi sangen er så deilig å høre på. Avslappende. Behagelig.

Sometimes it lasts in love, but sometimes it hurts instead.

Fuckings bra.

Eg er så lukkeleg i dag. Når barn seier eg er fin på håret, når menneske smiler fordi dei får gå på kino, når Damien Rice får vere sjef over musikken – då er eg lukkelig. No er eg lukkeleg.

Desse dagane er så helsikes herlege. Eg er fri no. Eg er meg no. Eg er ho eg vil vere, eg er ho eg er. Eg et cashew-nøtter i det løynlege rommet saman med dei fine folka. Eg høyrer på Of Montreal med de, går små turar med de, står bak skulen med de – og det følast så himla bra. Igjen gler eg meg til kvar dag som kjem, og igjen har eg det så fuckings bra.

Oh, I love you so. But why I love you, I’ll never know!

Dagens påminnelse.