Volvo 240.

«Husk at du er en strong, independent woman!», ropte frøken olajakke etter meg. Ja, det er jeg. Sterk. Ja, det er jeg. Gitarfyren plukket meg opp, i volvoen som jeg er så glad i, og vi kjørte til garasjen, hvor herr six-pence og de andre allerede var i gang.

Vi hørte på syre-dubstep, på Stevie Wonder, på polka og på 50-talls jazz. Drakk pils og vin, glutenfri øl og smirnoff med sprite. Og konjakk! Jeg og vannpipegutten var ute og danset riverdance – slik som sist. Og alt var så bra. Gitarfyren ga meg ikke oppmerksomhet i det hele tatt, og det var helt greit. Litt vondt, men helt greit. Men så bestemte han seg for å bytte plass, slik at han kunne sitte ved siden av meg. Han lente seg på meg, og jeg ville stryke han lett i håret. Kampen var i gang. Vær sterk. Jeg vil ha ham, jeg vil ha ham så himla mye, men jeg kan ikke. Bør ikke. Skal ikke. Slutt nå, Linnea.

«Jeg må ut en tur. Blir du med, Linnea?», spurte han. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg sa ja. Det var kaldt, så vi satte oss inn i baksetet i bilen hans. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg sa ja. Indre kamp, indre kamp, indre kamp. Jeg frøs som et helvete, så gitarfyren lette etter en genser til meg i bagasjebrettet. Jeg ble litt overraska – det var jo snilt av han.

«Jeg er ikke ond, Linnea. Jeg prøver å gjøre det riktige, jeg er bare ikke så flink.» Han holdt rundt meg med den ene armen og holdt meg i hånda med den andre. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg varmet den andre hånden på brystet hans. Han sa at jeg er alt for bra for ham, alt for snill for ham og at han ikke forstår hvorfor jeg liker ham - og ikke noen som er mye bedre. Han prøver så godt han kan, han er bare ikke så flink. Det var den første gangen jeg så en ydmyk side av han, det var første gang han virkelig viste at han også er litt svak.

«Hey, det dogger på vinduene. Alle skjønner at dere ikke bare sitter og prater», sa herr fjortis-hår. Etter dette fikk vi besøk av hele gjengen, men alle gikk inn igjen til slutt. De ville at vi skulle bli med inn igjen, vi også.

«Vi kommer om to minutter». Jeg tok meg sammen. Nei. Skjøv bort hender som var på steder de ikke skulle være. Avviste forslag som egentlig hørtes fantastiske ut, men som hadde gjort meg vondt å tenke på i ettertid. Sterk. Uavhengig. Kvinne. Men - jeg lot han kysse meg. Og å si at jeg angrer ville ha vært en løgn.

Stupid Cupid.

Da vi kom inn igjen var det allerede nach-stemning. Etter litt Peggy Lee og konjakk, bestemte vi oss for å dra hjem, jeg og gitarfyren. Vinnpipegutten og månemannen hadde allerede dratt, så vi sa ha det til de andre, tok på oss skoene og forlot garasjen.

Jeg ville løpe ned bakken, gitarfyren skulle tisse ferdig. 
«Du kommer til å tryne, Linnea!». Det gjorde jeg. Jeg datt, landet på magen og skled flere meter. Avsluttet det hele svært elegant ved å rulle den siste meteren og ved å komme meg opp på bena igjen. Ristet av litt snø og ventet på gitarfyren som kom bak meg. Vi gikk arm i arm – som et gammelt ektepar. Det snødde og jeg så skyggene våre foran oss. Klarte ikke å bestemme meg om jeg ville ha jakkehetta av eller på. Hadde jeg den av, følte jeg meg mer tilstedeværende, men fikk snø i hodet og ble kald. Men hadde jeg den på, så jeg bare veien to meter foran meg og følte meg som rødhette.

Gitarfyren tok meg i hånda og førte den i jakkelomma si. Så gikk vi der, hånd i hånd, trøtte og fulle. 
«Vi har vært modne i kveld, du har vært moden i kveld.», sa han da vi skulle skilles. Han takket for i kveld og ga meg en klem. Så gikk jeg. Forbi «Petter da! Fuck gutter fuck!» i undergangen og forbi den vraka mopeden som har stått ved stasjonen siden vi var på et teaterstykke i høst. Hjem. Ønsket mor og far en god natt. Kledde av meg og kastet meg i senga.

Og da jeg våknet, husket jeg at jeg drømte at vi hadde hatt sex.

I dag.

«Gitarfyren sa noko til deg». Det bør ikke være sånn, men det er sånn. Sånn at jeg får kniver i magen hver gang han sier noe til meg. Sånn at jeg gleder meg skikkelig til han kommer etterpå, og sånn at jeg håperhåperhåper at han prøver seg på noe – bare slik at jeg kan være sterk nok til å avvise han. Én gang for alle.

STRIKE.

Det var den gangen vi skulle på bowling. Da jeg fortalte at jeg aldri hadde spilt uten gjerder før, men da jeg vant likevel. Den gangen vi spilte air hockey som vi så lenge hadde pratet om. Det var den dagen som jeg innså at han er viktig for meg. På en annen måte enn andre menn har vært viktige for meg, men han er likevel himla fin å prate med.

Og det slår meg at jeg ikke vet hvor mye jeg vil savne han når han forsvinner, når jeg forsvinner og det ikke lenger er like lett å se hverandre hver dag.

Irritasjon.

Hva har hun å klage over, hun med den deiligste jobben og de beste jobbtidene? Hun med så fine venner og med tusen milliarder muligheter. Hun som ikke lenger gidder å trene fordi hun vet at hun blir gladere av å gjøre noe annet som gir henne lykke i stedet for en fettfri kropp. Hun med den beste togkarmaen, og som generelt har veldig flaks i livet. Hun ville begynne på dramalinja – det fikk hun til. Hun ville ha hovedrollen i oppsetningen på skolen – det fikk hun til. Hun ville til Ghana  og ville bli ghanaleder – det fikk hun til. Hun ville begynne å jobbe i resepsjonen – det fikk hun til. Så ville hun ikke lenger gå på dramalinja, men ville bytte til studiespesialisering – og hun fikk det til. Hun fikk til å bli kjent med nye mennesker og hun fikk til å komme inn i den spennende jazz-gjengen som hun tenkte så mye på i sommer. Hun fikk oppleve så mye, og er den heldigste jenta hun vet om. Likevel klager hun. Likevel er hun misfornøyd når bussen er ti minutter forsinket, slik at hun ikke rekker jobben. Når hun ikke blir elsket av alle, blir hun forvirra. Og når livet plutselig ikke lenger bare er godt, blir hun fortvilet. Irritert. Frustrert.

Men det er egentlig unødvendig. Og hun er egentlig forferdelig egoistisk og bortskjemt. Fordi alt ordner seg, og dama som jobber før henne blir ikke engang irritert når hun kommer sju minutter for seint til jobben.

En dag i desember.

"Hva er et ekte mannfolk?", spurte han meg. Noen sekunder lurte jeg på hvordan jeg skulle formulere det. Et ekte mannfolk er en med hår på pikken og litt fett på kroppen. Han har reflekterte meninger og er fascinerende. Han brenner for noe, og han behandler folk bra. Han er rettferdig og ærlig. Og står på sitt. 


Så det var det jeg svarte. Og når jeg finner han, skal jeg faen meg aldri la han gå.

Et spark bak.

Etter å ha gått en halv tur med sparken, møtte jeg gitarfyren og vannpipegutten. De var også på tur, så vi tok følge resten av veien. Gitarfyren hadde potetgull med seg, og vi gikk til barneskolen og lagde snøengler, prata og huska. Vi sparket hverandre på sparken og avtalte en vannpipekveld hos meg. Vannpipegutten, gitarfyren, meg.

Vi pratet om personlighetstester og filmer fra 60-tallet, om fingre som er operert på magen og om Cartoon Network. Så gikk vi forbi vannpipegutten på vei hjem, sa ha det til ham og gikk til meg. Jeg og gitarfyren sto utenfor – han satt på sparken, jeg sto ved siden av. Vi pratet om oss, om han og litt om meg. Jeg forstår mer nå, han forstår mer nå. Både om hva som skjer inne i hodet hans og hvor bra (og vondt) det er å komme seg bort. Være sterk, være fri, være uavhengig. Det er målet.

“Vil du at jeg skal gå?”, spurte han.
“Ja”, svarte jeg. Han gikk. Jeg er sterk. Ærlig, glad og sterk. Det siste er det viktigste nå. Det siste og det første.

Fra venner til bekjente til venner igjen.

Det är nu som livet är mitt. Jag har fått en stund här på jorden. Och min längtan har fört mig hit. Det jag saknat och det jag fått.

Månemannen ville ta seg en mandagspils, mens vi andre var sultne. Vi gikk til matstedet, og siden månemannen aldri hadde smakt sushi før, måtte vi lære han å spise med pinner.

Etter frøken indiaski og frøken englandsmodell hadde spist opp, dro de hjem, mens lattergutten, månemannen, frøken olajakke og jeg ble igjen. Vi drakk vin og pratet. Lenge. Mange glass og mye prat. Hemmeligheter om sexliv og åpen prat om kjærlighet.

Gitarfyren ble sur fordi vi ikke spurte han om å bli med, men han var egentlig ganske mye med likevel. Samtalene endte som regel i navnet hans og mens vi andre påpekte hans egoisme, forsvarte månemannen han.
"Han er mitt forbilde", sa han flere ganger. Vi forsto ikke hvordan han kunne mene det. 

Etter vinen var drukket og sigarettene røyket, gikk vi til stasjonen for å spise kebab. Jeg og frøken olajakke følte oss lite stødige, men etter "ha det" og "god natt", våkna jeg på stasjonen før jeg skulle av og kom meg hjem. Ønsket foreldrene mine god natt og gikk og la meg.

Vi gikk fra å være venner til å bli bekjente til å bli venner igjen i løpet av én kveld - og det var så himla deilig.

Jag vill känna att jag levt mitt liv.

Gode følelser når det blir helg:

- Følelsen av å være han overlegen.

- Følelsen når soljenta finner ut at det fine bandet kommer til Norge. Til Oslo. Til Operataket! Og vi bestemmer at vi skal dra.

- Følelsen av å ta en bolle eller to med gatemusikantjenta på Youngstorget. Med sjokolade! Og prat om evighet, relasjoner og slutt.

Dagens lukkestund.

Vi hadde nett sagt god natt til vannpipeguten. Eg sat meg på sparken, gitarfyren sto bak meg og sparka. Ned bakken og inn vegen til meg. Vi lo heilhjarta. Eg stolte på han, eg måtte stole på han. Heilt til innkøyringa. Der sto vi og prata lenge, om viktige ting som måtte pratast om. Til slutt blei klokka mykje og eg ville leggje meg.

Han: "Vil du at jeg skal gå?"
Meg: "Ja."

Så gjekk han.

1992 - herregud, det er tjue år siden.

Det var helt vanlig og jeg tenkte ikke over at det ville forandre seg, men selvfølgelig ville det det - og selvfølgelig gjorde det det. Nå tenker jeg det samme. Jeg lever i 2012, og tenker at ingenting vil forandre seg, men herregud - selvfølgelig vil det det. Jeg tenker tilbake noen år og husker at mamma sa til meg at "en gang vil det sikkert bli oppfunnet en musikkspiller som også er en mobil med internett og kamera, sånn at alt er samla på en dings". Jeg svarte at "nei, det tror jeg ikke, fordi hvis man mister denne mobilen eller musikkspilleren eller hva det blir, så mister man jo alt - og det vil man sikkert ikke". Nå ser jeg rundt meg - og alle sitter med iPhone og ingen bruker diskman lenger, og jeg sitter her med en mobil fra begynnelsen av 2000-tallet, men mobilen begynner å gå fra hverandre. Laderen funker ikke og dekselet faller av, og jeg tenker at en gang vil alt være forandret.

"Straks tilbake!"

Dei berre ler og røykjer, røykjer og ler. Pratar med store armbevegelsar og fryser litt, sjølv om dei gjer alt dei kan for ikkje å vise at dei gjer det. Dei er på bandøving, han utan dreads, herr hippiebånd, herr tamburin og herr afrikaskjorte. Når dei kjem inn igjen gjev dei meg godteri, og eg fortel de kor ufatteleg kjeisamt det er å sitje her når det ikkje kjem nokon som vil kjøpe kinobillettar eller vite kor toalettet er. Dei ber meg bli med de, så eg set opp «straks tilbake»-skiltet og blir med de opp trappa. Tar ein kaffi med de og høyrer på prat om blodige fingre og russebal til mange hundre kroner. Dei seier dei bør gå tilbake til øvinga, og eg innser at eg verkeleg bør kome meg tilbake bak disken. Eg gjer det, men no sit eg her med eit stort smil rundt munnen. Han. Er. Så. Kjekk!

Ja-kopp, tja-kopp og nei-kopp.

Vi satt på trikken, frøken olajakke og jeg, og det var så godt. Vi visste ikke hvor vi ville ende opp, men det var ikke så farlig heller. Det som betydde noe var at vi var sammen, at det var fredag kveld og at vi skulle finne et sted som var fint og koselig.

Etter trikk hit og dit, prat om tekster og venner, lengsel og hverdag, fant vi gatemusikantjenta, og vi satte oss på en kafé. Ute var det var mørkt, og ved siden av oss satt fire jenter som fniste og feiret sex-liv med kake.

Gatemusikantjenta pratet om flytflytflyt, mens jeg og frøken olajakke pratet om venner som har forandret seg og om kjærligheten. Om hvordan den suger akkurat nå, og om hvor gjerne vi vil møte nye mennesker.

 

Og da gatemusikantjenta måtte dra hjem, gikk jeg og frøken olajakke til puben over gata og drakk vin. Et glass ute, et glass inne og et glass til. Til sammen var det akkurat passe.

Vi var ja-kopp, tja-kopp og nei-kopp den kvelden, og det var bra. Det var fint, og drittkebabfyllemat med småbarnsforeldre var helt ok det også. 

Togtur.

Da toget var framme på togstasjonen hvor vi begge skulle av, var vi nødt til å se hverandre i øynene. Han så på meg, jeg nikket til ham. Jeg smilte ikke, jeg ville ikke smile.

Han: "Hva var det for noe?". Han lo litt.
Meg: "Et nikk. Som i "hei, jeg ser deg"."
Han: "Jasså, vi er der, ja. Det er bare gamle menn som nikker til hverandre."
Meg: "Og hva hvis jeg vil nikke til deg som en gammel mann?"
Han: "Vel. Whatever floats your boat."

Sommerferie.

Husker du at vi gjorde fine ting sammen, sånt som venner ikke skal gjøre? Jeg husker det. Jeg husker du sa at jeg var som epler - at jeg smakte veldig godt, men at du fikk litt vondt i magen etterpå.

Vi lå på brygga, du og jeg, og jeg ville ikke prate mer om det. Det gjorde litt vondt, du fortalte at henne du elsker er så forferdelig langt unna. Det gjorde litt vondt siden du visste at du hadde meg her, og at jeg bare var en erstatning for hun som ikke var her. Det gjorde litt vondt siden jeg visste at du hadde rett, jeg visste at vi ikke kunne holde på slik vi gjorde og jeg visste at det ville bli den siste gangen. 

Jeg visste at jeg fortjener mer enn å være en erstatning, jeg fortjener mer enn å være nummer to eller tre eller fire. Jeg fortjener å være nummer én. Fortjener å være nummer én for en annen enn deg på brygga.

Lev så livet gjør deg lykkelig.

Jeg må fokusere på det som gjør meg lykkelig. Hvis det gjør meg lykkelig å oppleve masse, så må jeg gjøre det. Og hvis det gjør meg lykkelig å ha penger til å feire livet med kaffe og sjokolade når livet fortjener det, må jeg holde på jobben min. Jeg må passe på å øve til prøver, slik at jeg blir lykkelig av karakterene mine, men ikke glemme å leve litt hver dag, slik at jeg føler at livet smiler i hverdagen også. Jeg må prioritere gamle venner, slik at de ikke glir bort, og jeg må ikke gi opp de nye vennene, fordi de betyr mer og mer. Jeg må fokusere på hva som gjør meg lykkelig, og jeg må faenmeg drite i det som ødelegger lykken. Og så må jeg tørre å være tøff, tørre å være sterk og tørre å være sint.

Det er nok nå, er det ikke?

Det kjennes ut som jeg hele tiden tar ett skritt fram og to tilbake når det kommer til gitarfyren. Jeg hørte en gang at "å lære er å erfare noe som resulterer i at man reagerer annerledes ved lignende situasjoner senere". Jeg lærer jo ikke! Jeg går i samme fella hele tiden, og jeg er der igjen. Der jeg var for lenge siden.

Hodet mitt har heftige diskusjoner med seg selv om dagen. Jeg tar et dypt inn-pust. Jeg vet at jeg fortjener bedre enn å være hans lille dukke som han tar fram når han kjeder seg, og jeg vet at det er det jeg er nå. Han sa det til og med til meg i natt; at han har brukt meg. Jeg vil ikke være den dumme, svake jenta som han kan komme til når han er full og vil ha seg noe. Jeg vil ikke være den dumme, svake jenta som venter på han, selv om jeg vet at han aldri vil elske meg. Jeg vil være sterk. Jeg vil være en sterk, selvstendig kvinne – og jeg er ikke det nå. Jeg vet at jeg ikke er det nå.

Og er det ikke sånn at man bør komme seg unna det som ikke gjør en lykkelig? Jo, det er det. (Og jo, jeg skal det.)

Politikk og menneskerettigheter.

Månemannen: ”Dere er så jævlig hippier!”

Meg: ”Men hva er en hippie da?”

Månemannen: ”En hippie er en sånn som sover i parker.”

Frøken olajakke: ”Men vi sover da ikke i parker!”

Månemannen: ”Dere er likevel hippier.”

Frøken olajakke: ”Næsj, vi er ikke hippier, vi! Hippier er sånne som røyker hasj og hører på Jimi Hendrix!”

Stillhet.

Frøken olajakke: ”Ok, det var et litt dårlig eksempel.”

Hei, du!

Kan du ikke bare drite i at jeg kanskje ikke er enig med deg? Kan du ikke bare drite i at jeg kanskje tenker at det du mener er feil? Det jeg vil høre om er meningene dine. Det jeg vil er å se den sterke siden av deg. Feminist? Pessimist? Kommunist? Ja vel, men da vil jeg høre hvorfor. Og jeg vil vite hvordan du argumenterer for det. Kan du det, så skal jeg respektere deg. Men det er ikke noe kult når du begynner å bli lunka.

Gammelt på nytt.

Han: ”Jeg fikk plutselig lyst til å besøke deg.”
Meg: ”Gjør det da.”

Han: ”[…] Rundt tre?”

Meg: ”Ok.”

Han var ganske full, han satt seg ved siden av meg i sofaen og han fortalte at han føler at han ikke kjenner meg lenger. Du har forandret deg. Jeg fortalte at det var fordi han ikke lenger prater med meg, og at det er omgivelsene rundt meg som har forandret seg. Jeg har fått nye muligheter, noe som har resultert i at jeg gir et annet uttrykk enn før. Likevel er jeg den samme. Han forsto, og jeg fikk han til å le. Jeg elsker virkelig å få han til å le. Han ler ikke for å være hyggelig.

Vi prata, vi hørte på Lykke Li og vi sovna til slutt. Så våknet vi da det begynte å bli lyst. Da klokka ble åtte, dro han. Hentet jakka si, kysset meg og gikk ut døra.

Forresten var han helt enig. Vi vil aldri være bare venner – vi vil alltid være enten mer eller mindre. Om dagen er vi alltid litt mindre, om natten er vi alltid litt mer.

Snøkrystaller i øynene.

Dagens første lykkestund.

Å feire livet men en sigarett og en ny kjole i en lekeplass i Oslo. Jeg sitter der på huska og dingler med beina, ser opp og får snø i ansiktet fordi det endelig snør store snøflak midt i Oslos gater. Jeg smiler fordi en måke svever ensomt over hodet på meg. Jeg hører på Razika, og jeg kjenner hvordan tekstene nå har en ny betydning. Jeg kjenner meg sterkere. Gladere. Friere. Lykkeligere.

Dagens andre lykkestund.

En kaffe i den ene hånda, Lykke Li i ørene og kule, fine, ukjente mennesker i sidesynet. Barnegalleriet er på andre siden av veien og trikker kjører stadig forbi. Jeg sitter på den kafeen jeg så lenge har hatt lyst til å drikke en kaffe på – jeg gjør det jeg vil, fordi jeg kan.

Dagens tredje lykkestund.

Jeg setter meg på en trikk, ender opp ved Nasjonaltheateret og leier skøyter på Spikersuppa. To små jenter kommer og holder meg i hendene. Smiler til meg og blir borte igjen, slik at jeg blir alene. Alene sammen med alle de andre som står på skøyter en lørdag ettermiddag. Alene sammen med musikken som minner meg om sommer, sommer, sommer. Om sanningen skal fram, vil du ligga med mig då? Jag kommer, jag kommer, jag kommer, jag kommer – jag är nästan där. Æ synets du e kul og æ lika dæ, du e inteligent og likavæll har du funne ut om at du vill ligg med meg – det e det som e så digg med dæ. Sometimes it lasts in love, but sometimes it hurts instead. Fine sanger for meg der og da. Fine jenter for meg der og da. Fint liv – og jeg rakk å kjøpe nye strømpebukser også, fordi de andre ble hullete da jeg datt på isen.

Tandoori, curry, masala og naan.

Då eg endeleg fann "Curry&Ketsjup", gjekk eg ned i underetasjen. Og der sat dei; frøken olajakke, frøken haremsbukse, frøken englandsmodell, latterguten, frøken indiaski og gatemusikantjenta. Dei finaste og beste personane på heile skulen. Dei hadde allereie bestilt mat – og eg fekk smake av dei alle saman. Vi lo så mykje, vi åt så mykje og vi prata så høgt at andre gjestar snudde og gjekk fordi dei ikkje ville sitje ved sidan av oss. Vi åt med hendene, slik ein skal ete indisk mat, og frøken olajakke heldt ei tale for oss – det var jo henne vi feire. Så skåla vi – gong på gong på gong, og blei der heilt til restauranten sa god natt og vi måtte finne eit anna sted å vere. Vi bevegde oss til den vanlege puben kor vi møtte herr afrikaskjorte og herr tamburin, og på vegen tilbake til bussen blei klokka tolv. Vi klemde og gratulerte frøken olajakke, og alle var glade i kvarandre. Kvelden var bra, så det gjer ikkje noko at vi alle saman er litt trøytte på skulen dagen etter. 

Ö

Dette er meg når jeg ser herr hippiebånd. Han er så kjekk. Så fin. Såfinsåfinsåfinsåfin!

Happiness.

Have you ever felt like life is perfect, even if it only lasts for some hours? Do you know the feeling you get when you are sitting on a swing in the middle of the capital and you feel like nothing could be better? You know, when you have just bought a lovely dress and you try it on and it looks so good on you that you have to wear it instantly. When you smoke a cigarette to celebrate life before you go to the café you have always wanted to go to. When you smile without noticing it. Do you know? I think it is called happiness.

DIGG.

Det er så jævlig deilig når jeg endelig har energi til å vise Linnea for folk igjen. Det er så jævlig deilig når Linnea er glad igjen, fin igjen, søt igjen, meg igjen – uten anstrengelser i det hele tatt. Det er så jævlig deilig når folk tar initiativ til å klemme meg, til å prate med meg, til å smile til meg. Det er så jævlig deilig når alt ordner seg.

Skidag er fridag.

Mens herr tamburin hadde gått på skiskyting da han var liten, stråhattjenta hadde alt turutstyret sitt hos moren sin og frøken indiaski var på skilaget på skolen da hun bodde i USA, tenkte jeg at det ville gå bra. Alt jeg vil får jeg til! Likevel lærte jeg meg to viktige ting den dagen; jeg er ikke flink til å gå på ski og jeg blir virkelig tørst når jeg prøver.

Etter ski og solnedgang, kakao og kvikklunsj, fullmåne og fall i bakker, kom vi endelig hjem til frøken indiaski. Vi kokte risgrynsgrøt, og jeg fikk mandelen. Etter historier om brann på amerikanske gårder og snorking på madrassen på gulvet, gikk vi ut en tur. Røyka litt, så jeg ble kvalm og måtte legge meg ned. Sov litt med fin musikk og tok neste buss i stedet. Konsentrerte meg om at alt skulle gå bra. Og det gjorde det jo. Så jeg kjøpte en kebab, så at jeg var hvit i øynene og at det var bra, og satte meg på toget. Kebaben var god og livet var fint.

Still I only feel alright when the vu’s flahing bombs going off in my head.

Rå fisk og hare krishna.

Han var tjue vintre og tjueen somre, hun var vakrere enn før og jeg var så glad for å se dem igjen, for å være med dem igjen og for å le med dem igjen.

I skoletimene satt jeg på pulten mens de satt på stolene sine. De løste kryssord om andre verdenskrig og vi pratet om nyttårsaften. Så sa skoledagen takk for seg, og vi måtte feire – lattergutten hadde bursdag. Vi gikk til restauranten ingen hadde vært på før, og bestilte rå fisk og ingefær. Og så pratet vi om fremtiden. Vi bestemte ingenting, men fant ut at frøken olajakke vil reise rundt jorda og endte opp som manager for et plateselskap, lattergutten skal på drama-folkehøyskole og studere på handelshøyskolen i Bergen og jeg – jeg skal til India. Og studere i utlandet etterpå. Og alt vil ornde seg. Det er fordi det alltid er sånn det er. Det ordner seg alltid til slutt. Og hvis det ikke ordner seg, så er det ikke slutten.

Indre lyder.

Neglene
som skrapte nedover skoletavla.
Det første slaget
på kontrabassen.
Det lille guttebarnet
som bare gråt og gråt.
Klokkene
som en gang vil slutte å tikke.

Nyttårsfeiring på balkongen.

Minuttet fra 23.59 til 00.00 den 31. desember er nok det minuttet i året hvor folk i verden gir hverandre flest klemmer. Alle, uavhengig av religion, alder og fødested, ønsker det nye året velkommen. Med fyrverkeri, med lys, med drikke, med hverandre. Med klemmer og ønsker om et godt nytt år. Men hva hvis man ikke var våken på tolvslaget? Da de andre var ute, tente opp fyrverkeri og klemte hverandre, lå jeg alene i en dobbelseng i et mørkt rom. Sov. Håpet at noen ville si ifra til meg at de skulle ut. Men de gjorde ikke det, fordi de ikke visste at jeg lå der. Jeg trodde ikke noen ville merke at jeg forsvant hvis jeg slappet av i ti minutter. De merket det, fordi de ti minuttene ble til en og en halv time – og jeg våknet en time for seint. 00.49 – 1. januar 2011. Ingen klemmer, ingen godt nyttår, Linnea!. Bare åh, du lever! Vi har vært bekymra for deg!

Jeg hadde ikke følelsen av at det var et nytt år, så jeg valgte å utsette det et døgn. Den 1. januar 2012 klokka 23.04 gikk jeg derfor ut på balkongen min, i morgenkåpe og høye, røde sko. Med haremsbukse og med te i den ene hånda og stjerneskudd i den andre. Slik ønsket jeg det nye året velkommen. Med et stjerneskudd, smil, te, høye sko og morgenkåpe. Og så – et stjerneskudd til, fordi det var fint at det bare var jeg på balkongen og ingen klemte meg eller ønsket meg godt nyttår. Jeg vet jo at de ville ha gjort det. Jeg vet jo at de er glade i meg. Og noen ganger er det fint å tenke at bare seg selv, bare meg – det er godt nok.