«Husk at du er en strong, independent woman!», ropte frøken olajakke etter meg. Ja, det er jeg. Sterk. Ja, det er jeg. Gitarfyren plukket meg opp, i volvoen som jeg er så glad i, og vi kjørte til garasjen, hvor herr six-pence og de andre allerede var i gang.
Vi hørte på syre-dubstep, på Stevie Wonder, på polka og på 50-talls jazz. Drakk pils og vin, glutenfri øl og smirnoff med sprite. Og konjakk! Jeg og vannpipegutten var ute og danset riverdance – slik som sist. Og alt var så bra. Gitarfyren ga meg ikke oppmerksomhet i det hele tatt, og det var helt greit. Litt vondt, men helt greit. Men så bestemte han seg for å bytte plass, slik at han kunne sitte ved siden av meg. Han lente seg på meg, og jeg ville stryke han lett i håret. Kampen var i gang. Vær sterk. Jeg vil ha ham, jeg vil ha ham så himla mye, men jeg kan ikke. Bør ikke. Skal ikke. Slutt nå, Linnea.
«Jeg må ut en tur. Blir du med, Linnea?», spurte han. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg sa ja. Det var kaldt, så vi satte oss inn i baksetet i bilen hans. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg sa ja. Indre kamp, indre kamp, indre kamp. Jeg frøs som et helvete, så gitarfyren lette etter en genser til meg i bagasjebrettet. Jeg ble litt overraska – det var jo snilt av han.
«Jeg er ikke ond, Linnea. Jeg prøver å gjøre det riktige, jeg er bare ikke så flink.» Han holdt rundt meg med den ene armen og holdt meg i hånda med den andre. Skulle kanskje ha sagt nei. Jeg varmet den andre hånden på brystet hans. Han sa at jeg er alt for bra for ham, alt for snill for ham og at han ikke forstår hvorfor jeg liker ham - og ikke noen som er mye bedre. Han prøver så godt han kan, han er bare ikke så flink. Det var den første gangen jeg så en ydmyk side av han, det var første gang han virkelig viste at han også er litt svak.
«Hey, det dogger på vinduene. Alle skjønner at dere ikke bare sitter og prater», sa herr fjortis-hår. Etter dette fikk vi besøk av hele gjengen, men alle gikk inn igjen til slutt. De ville at vi skulle bli med inn igjen, vi også.
«Vi kommer om to minutter». Jeg tok meg sammen. Nei. Skjøv bort hender som var på steder de ikke skulle være. Avviste forslag som egentlig hørtes fantastiske ut, men som hadde gjort meg vondt å tenke på i ettertid. Sterk. Uavhengig. Kvinne. Men - jeg lot han kysse meg. Og å si at jeg angrer ville ha vært en løgn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar