Skolefri.

Dagene går inn i hverandre, men alle har sine særtrekk. Følelsen av å være ferdig med eksamen, å ha sommerferie - og å feire alt dette hos frøken indiaski, var fantastisk. Den var dagen vi sov litt, så på Friends og bli kjørt av en som ville forsvinne etter sommerferien. Dagen etter fikk jeg lappen - og kunne endelig kjøre lovlig rundt omkring, i nabolaget og overalt ellers. Så jeg kjørte, kjørte og kjørte, dro til hovedstaden, hilste på nevøen til frøken olajakke, tok karuseller på harry-festen og kjørte hjem igjen.

Så kom kvelden hvor familien var borte, og vannpipegutten, frøken haremsbukse, frøken englandsmodell og frøken cider danset hos meg, diskuterte drømmer og ble så slitne at vi ikke orket å hente dataladeren når den gikk tom for strøm.

Førerkortet ga meg frihet, og jeg feiret en endt jobbdag i jazzteltet med biljenta og soljenta. Og da det ble vanskeligere og vanskeligere å kun drikke en bitteliten sip av ølen hver gang de andre skålte, kjørte jeg hjem. Var hjemme alene med film og smågodt, brus og den fine, kjedelige katten min. Så lot jeg han klare seg selv, og dro på hytta til frøken haremsbukse. Vi pratet om Frida Kahlo, puslet pusslespill og drakk masse vin. Mistet sigaretter fra balkongen og solte oss da sola skinte. Hørte på fuglekvitteret, og mobbet kråkene for deres skriking i forhold til de andre fuglenes sang.

Så, dagen før videregående offisielt var over, kjørte jeg og frøken blomsterskjørt langt ut på landet, fant et deilig tjern og spiste pikniken hun hadde i kurven. Vi parkerte den røde bilen, og kjente på det iskalde vannet. Fniste av gutta som skulle være tøffe og bade, men som brukte et kvarter på å dyppe hele kroppen fordi de egentlig var kalde og feige, de òg. Vi spiste kake og fortalte om alt som har skjedd siden sist. Så rakk vi akkurat å dra hjem, finne en kjole og kjøre tretti minutter på svingeveier med palass i grøftekantene, nyte solnedgangen så mye at jeg nesten kjørte av veien og kom endelig fram til en av de gamle klassekameratene. Der var det avslutning, og selv om jeg dro fra dem i fjor, fikk jeg komme. Jeg gråt, vi lo, vi sang, vi så på bilder og vi holdt taler. Og så gråt jeg litt mer.

Tok bussen tilbake til hun med gårsbutikk dagen etter, med frøken blomsterskjørt som kjøpte poteter og jeg som kjøpte ved i gårsbutikken. Timene strakk ikke til, så jeg fikk ti minutter til å fikse meg før hovedavslutninga, og måtte feire etterpå. Kjørte rundt, og tjente litt penger - men tjente mest gode ord og en fin stemning. Det var fint, det var flott og jeg var fornøyd.

Etter det har det bare vært .. ferie. Deilig, etterlengtet og forhåpentligvis varm feire.

Sukker på glass.

For to uker siden lagde jeg en liste om alt som var dumt, alt jeg ble trist over å tenke på - det som såra eller irriterte eller gnagde inni meg. Jeg måtte få det ut av hodet og ned på papiret, men turte nesten ikke se på lista i ettertid i frykt om at tristheten skulle forbli og gleden forsvinne. Så jeg lot listen være, visste at den var der, men overså den. Så, i dag, da jeg følte meg klar, så jeg gjennom lista - og selv om ingen av punktene hadde bedret seg, hadde situasjonen blitt bedre likevel. Jeg aktsepterer at de ikke spurte om jeg ville bli med, jeg måtte ha takket nei uansett. Jeg aksepterer at folk ikke holder det de lover, fordi ting kommer i veien, og det er greit - jeg elsker dem for hvem de er.


Og nå sitter jeg her med rabarba i kjeften, på jobb, mens sola steker og varmer og gleder utenfor, og det er fint og greit og digg, fordi jeg vet dette blir siste jobbdag på èn måned. Rabarba med helsikes mye sukker!

Without you.

Øynene var tørre etter gråt og nesa hadde sluttet å renne, men hele kroppen bar preg av at hun ikke lenger klarte å fortrenge fremtiden. Hun innså hva som er i ferd med å skje og hvordan livet i alle fall ikke vil fortsette i fremtiden. Hun hadde nettopp hatt en av de siste kveldene hos frøken stripegenser på en god stund, hvor de igjen oppførte seg som sjuendeklassinger, og i det de begynte å prate om hvordan det vil bli å ta farvel med frøken stripegenser på flyplassen, innså hun innså at lykken i dag var så stor at viten om at den snart ville forsvinne, ødela den.

Fineste, kjæreste stripegenser skal flytte - og når hun kommer tilbake vil alt være annerledes. Fineste, kjæreste stripegenser, som skvetter og reagerer og roper og danser. Som ler og klemmer og setter på musikk - høyt, høyt, høyt.

Og det knakk for henne da hun innså at det kanskje aldri ville bli fler kvelder fylt av Sing Star med Westlife, The Darkness og Atomic Kitten. Kanskje aldri fler kvelder med Dumle, Tyrkisk Pepper og Pepsi Max. Aldri mer oss, slik de var i dag.

Gråten kom av frykt, savn og kjærlighet. Alt er midlertidig, og om to måneder vil ingenting være det samme.

FML - fornøyd med livet.

Og mens regndråpene traff frontruta så ofte at vindusviskerene måtte gå så fort de klarte, innså hun noe stort. Hadde hun for et år siden visst hvordan livet hennes hadde vært den 24. juni 2012, hadde hun smilt stort. Vært stolt, glad og jævla fornøyd. Og det er hun jo - hun er jævla fornøyd.

Regnmåln.

Det regnet og regnet og regnet, men tordenværet hadde endelig gitt seg. Og hun hadde funnet et fantastisk cover av en sang hun såvidt hadde registrert at eksisterte. Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun drakk kaffe klokka elleve for å holde seg våken, for å gi henne energi til å lete under senga etter motivasjonen til å fortsette på eksamensjobbinga - fordi det var det eneste stedet hun ikke hadde lett.

Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun ikke slo seg til ro med å sitte i kjelleren og spille piano i takt med regnet - men da hun i stedet tok på seg skoene og gikk ut. Da hun ble søkkvåt på noen sekunder, da hun kunne ikke huske sist det regnet så mye. Hun hadde bare på seg en singlet og et skjørt, men hun ble ikke kald. Ikke irritert. Ingen sterke følelser, bare regnet som laget mørke flekker på klærne helt til hele skjørtet var vått. Hun hadde bare på seg en singlet og et blomsterskjørt, men det gjorde ingenting at singleten ble gjenomsiktig og den sorte bh'en syntes, for ingen kunne se henne. Ingen var ute i regnet. Ingen, bortsett fra naboen som løp fort mot bilen, ville utsette seg for ubehaget.

Og da hun kom inn igjen, lot hun det varme vannet fra dusjen strømme nedover kroppen. Litt for varmt, og litt for lenge. Perfekt for en regnfull eksamensdag i juni.

Now you're just somebody that I used to know.

Duracell-kanin uten batteri.

Vi solte oss og jeg drakk gammel jordbærsaft mens frøken stripegenser fikset musikken. Noen lever kun for penger som de faktisk ikke trenger. Så dro vi på senteret, kjøpte bursdagsgave, hjem for å skifte og vi nesten kjørte utfor et stup. Så kommer du til en vei som ser ut som en vagina, og da tar du til venstre! Vi tok til venstre og etter mye er mer nei, ikke inn der. Ser du de hvite rekkehusene nå? Jeg står i veien og tar dere imot! fant vi det til slutt. Fikk velkomsdrikt og feiret at herr stiletthæl bare var ett år yngre enn oss nå. Vi hørte på Veronica Maggio og stekte pølsene fordi grillen ikke virket. Månemannen, herr hippiebriller og gitarfyren kom til slutt, fordi det var kjedelig ved det lange vannet uten oss andre. Så vi drakk og så på utsikten og dro da guttene ble veldig glade i hverandre. Jeg ble en duracellkanin som var tom for batteri. Hjem til meg, hjem til sengene og hjem til tåfislukt og putekrig.

Dagen vi alle kjørte uten førerkort.

Siden mor og far var på ferie, gjorde det ikke noe at vi kjørte litt rundt, fylte bensin og åpnet bommen for å komme til badeplassen. Det var så fint vær, så det gjorde ingenting at badedrakten egentlig er en jumpsuit, og det gjorde ingenting at jeg ikke er noen stupedame. Fordi vi hadde brus, vi hadde sigg og vi hadde sol. Og da frøken haremsbukse fant ut at det var en halvtime til bussen gikk, fikk frøken olajakke kjøre – og det gikk fint det også. Du får en nier, mens frøken olajakke får en sjuer! sa frøken haremsbukse og tok bussen hjem.

What’s my name?

Hun fylte nitten år, og vi brukte dagen til å besøke en kirkegård vi aldri hadde vært på før. Frøken stripegenser skulle være fotograf i et bryllup, og jeg og bursdagsbarnet var prøvekaniner for bryllupsbildene. Vi holdt hender og klatret i trær og plukket løvetann. Det var så varmt at jeg måtte ha hodet ut av vinduet da vi kjørte tilbake, med sommermusikken som minnet oss om vår greske øy, vår greske by. Hun fylte nitten år, men brukte dagen på en kirkegård med to av hennes beste, og to av mine beste, venner.

Is og jordbær i koder.

Det var nesten som da vi måtte snakke engelsk slik at lillebror ikke skulle forstå. Men lillebror er ikke liten lenger, og han hadde forstått hva vi hadde pratet om. Så vi snakket i koder. Vi snakket om kaker og vi snakket om røyk. Vi snakket om noen som overnattet på en øy og vi spiste is, jordbær og sjokoladesaus den siste timen før mor og far kom hjem igjen.