Regnmåln.

Det regnet og regnet og regnet, men tordenværet hadde endelig gitt seg. Og hun hadde funnet et fantastisk cover av en sang hun såvidt hadde registrert at eksisterte. Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun drakk kaffe klokka elleve for å holde seg våken, for å gi henne energi til å lete under senga etter motivasjonen til å fortsette på eksamensjobbinga - fordi det var det eneste stedet hun ikke hadde lett.

Sangen ville fra nå og for alltid minne henne om den kvelden hun ikke slo seg til ro med å sitte i kjelleren og spille piano i takt med regnet - men da hun i stedet tok på seg skoene og gikk ut. Da hun ble søkkvåt på noen sekunder, da hun kunne ikke huske sist det regnet så mye. Hun hadde bare på seg en singlet og et skjørt, men hun ble ikke kald. Ikke irritert. Ingen sterke følelser, bare regnet som laget mørke flekker på klærne helt til hele skjørtet var vått. Hun hadde bare på seg en singlet og et blomsterskjørt, men det gjorde ingenting at singleten ble gjenomsiktig og den sorte bh'en syntes, for ingen kunne se henne. Ingen var ute i regnet. Ingen, bortsett fra naboen som løp fort mot bilen, ville utsette seg for ubehaget.

Og da hun kom inn igjen, lot hun det varme vannet fra dusjen strømme nedover kroppen. Litt for varmt, og litt for lenge. Perfekt for en regnfull eksamensdag i juni.

Now you're just somebody that I used to know.