November i varmen.

Jeg har alltid elsket havet. Jeg elsker at jeg ofte kan lukte havet før jeg kan se det. Jeg elsker å sniffe inn lukten av havet, det er lukten av sandslott og badeballer, solbrente neser og våte håndklær. 

Jeg elsker lyden av bølgene, elsker havet som lister seg opp for å kysse stranda igjen og igjen. Bølgebrus og sollys er jordas egen vekkerklokke, og jeg er verdens heldigste menneske som ikke trenger noen annen alarm. 

Og her ligger jeg, i en hengekøye med Jostein Gaarder i hendene og med sand mellom tærne. Det drypper fra håret mitt ned på side 134, og hvis jeg er heldig vil det krølle papiret en smule - sånn at jeg neste gang jeg blar opp på side 134 vil bli dratt tilbake til denne dagen.

Sola går ned i havet og de rosa skyene seiler sakte forbi. Månen smiler som katten i Alice i Eventyrland, og dette er himmel på jord.

Formidable.

Jeg pakker tingene våre i esker, for etter to år er vi fortsatt sammen; og vi skal på eventyr - sammen. 

Jeg pakker ned gruppebildet fra barnehagen, mitt første og kanskje eneste år som barnehageansatt, og tenker på alt det har gitt meg. All glede, all frustrasjon, all mestringsfølelse og all denne kjærligheten for og fra atten små barn. Jeg har vært så heldig som har fått jobbe i Norges beste barnehage, og har fått vært med på et år med lesing, prat, kjefting, sang, tull og fanteri. Jeg er heldig som har blitt fortalt hemmeligheter til og som har fått se utviklingen fra et ordforråd på "mamma", "pappa", "hei" og "ha det" til "'Nea, jeg har en sparkesykkel hjemme. Kan ikke sykle i barnehagen med den, vet du". Jeg har fått sett magi i barnehageforestillinger og magi i hverdagen. Jeg har fått satt på utallige mange plaster på fingre og knær, sunget utallige mange nattasanger og ledd med (og av) barnehagebarna en million ganger. Jeg har grått av glede, frustrasjon og stolthet ovenfor barna. Og jeg har nok lært like mye som dem i løpet av året.

"Og tidlig, tidlig er det på sommer'n, men rop på høsten, så kommer'n!"

To fluer i vinduet på en søndag ettermiddag.

Jeg ligger på sofaen, stille. Vi sier ingenting. Jeg ligger og tenker, ser på de røde tåneglene mine, på håret på leggene som jeg ikke gadd å barbere, på de to fluene i vinduet som prøver å komme seg ut. For første gang på mange, mange uker ligger jeg og slapper av, gjør ingenting bortsett fra å tenke deilige, fredfulle og gode tanker. Med tusen sommerfugler i magen.

Han som har vært kjæresten min i to år har også ligget på sofaen i hele dag. Han er bakfull som faen etter en fantastisk avskjedsfest i går. Han har ligget i sofaen i hele dag, og lastet ned kart over Havanna til telefonen sin. Tre dager igjen. Det er faen meg bare tre dager igjen. 

Jeg har spilt kabal og hørt på Sommer i P2 med Sylvia som fortalte om viktigheten i ærlighet, lidenskap og særegenhet, og som spiller fantastiske Edith Piafs "Non, je ne regrette rien". Jeg har hørt Lindis Hurum fortelle historien om hvordan hun gikk fra å ha et trygt liv i Norge til å bli nødhjelpskordinator i Leger uten grenser. Jeg har stekt ris og ellers ligget på sofaen med sommerfugler i magen. 

Jeg har ligget og tenkt på om vi har husket å pakke alt vi trenger; myggmiddel, reisebøker, lakenposer, solkrem, hengekøya vi fikk av frøken haremsbukse, kvikklunsjen vi fikk av frøken indiaski, myggnett, kortstokk, truser, adapter. Jeg tror vi har alt. Jeg tror vi er klare. 

Vi sa ha det til alle våre kjæreste i går. Feiret vennskapet, dansa, lo, prata, fniste, sølte rødvin, spiste pølser, hadde det flott. Så det er greit å være bakfull, det er greit å ligge på sofaen når det regner og er grått ute - og når det som venter er sol, sol, og et kontinent jeg aldri har vært i før. Og når det bare er tre dager igjen.

Uka hvor jeg oppdaget Norge på nytt.

Etter at jeg hadde sagt ha det til frøken enhjørning i New Dehli, sunget 'HUR SKA' DET GÅ?' med Melissa Horn klokka ett om natta og spist opp den siste biten av yndlingskjeksen fra India, kom taxien som skulle kjøre meg til flyplassen. Etter et lite blunk var jeg i Doha, og etter et blunk til var jeg på Gardermoen. Det var ikke til å tro.
 
Han som er så himla flott henta meg på flyplassen, og vi kyssa og vi klemte hverandre og jeg skjønte ikke hvordan alt kunne føles så himla bra. Vi kjørte hjemover med åpne vinduer og Trang Fødsel på full guffe. Da vi kom hjem, hadde mamma kjøpt smash og sprudlevin til oss, og jeg og han jeg hadde savna så mye satt oss i badekaret med vinen, og de siste støvkornene av India forsvant ned i sluket. Det var fantastisk å være tilbake, med hans hånd i min.
 
Dagen etter våkna jeg i armkroken hans, og vi dro ut på eventyr. Vi kjørte faren hans på en konsert, og fikk en sjokoladestaut som betaling. Så parkerte vi bilen, og fant en benk blant de flotte gamle husene midt i Oslo. Vi kjørte forbi tusen millioner syklister, inn mot Maridalen. Vi kjørte på små veier, vinden kilte meg i håret, og vi var så lykkelige. Så fant vi en nedlagt togstasjon, som nå var blitt et hjem, men familien var bortreist og campingvogna utenfor var full av blomster og tekopper. Vi vinket til togene som kjørte forbi, fant 'hei til toget'-kiosken og kjørte hjem igjen for å drikke sjokkostauten og finne fram bunaden.

For dagen etter var det grunnlovsdag, og det var familiefrokost med egg! Jeg og vannjenta så på barnetoget sammen og kjøpte kake og brus, og veivde iherdig med flaggene våre. Da barnetoget var gått videre og kakene spist opp, gikk vi begge hjem og gjorde oss klare for kvelden. Vi dro på festen til vannpipegutten, vi grilla pølser og kjøttstykker og hadde potetsalat og øl til. Og det ble mange øl, for jeg sovna tidlig mens andre dro på Mariannes kafè og mista skoene sine.

Vi våkna bakfulle, men glade, og gikk tilbake til kafèen for å lete etter et par sko. Vi fant ingen, så vi kjøpte en engangsgrill og en solo, og satte oss ved siden av kirka istedet. Der inne var de i full gang med lovsang, så mens vi lå og solte oss i gresset fikk vi gospel som bakgrunnsmusikk.

Da reste-pølsene var spist og koret hadde øvd ferdig, dro vi hjem, og fant lillebror ved vaffeljernet. Så kom resten av familien, så det ble vafler og brunost, og en hel masse godstemning da vi heiet og sang med Eurovision Song Contest.

Jeg vil takke India for en hel masse opplevelser, men gurimalla, hvor deilig det var å komme hjem.

Siden sist.

Så var det blitt høst og vinter, men snøen kom aldri for å bli. Jeg har blitt glad i barna i barnehagen, og de løper mot meg og klemmer og tuller og ler, og gjør arbeidsdagene til kosedager.

Og det har vært jul, så jeg har bakt mer enn noen gang, sunget mer enn noen gang og kjøpt eget juletre for første gang. For vi har jo flytta sammen nå, jeg og han som er så flott. Vi har flytta til en leilighet med dusj på kjøkkenet og vegg-til-vegg-tepper. Vi har senga rett ved utgangsdøra, men vi har ingen dør på do. Men herregud, som vi elsker det, for livet har blitt fylt av uendelige film-kvelder med juleøl og nøtteknekking. Og nå har jeg (endelig) fylt tjue, og mannen i huset har fiksa long islands og rumcoke og jeg har begynt å pakke ned julepynten. Vi koser og vasker klær, og jeg rydder mens han lager verdens beste mat på verdens smaleste kjøkken.

For livet smiler nå, selv om fuglene ikke spiser av fuglematen vår.