Vetkje.

Jeg veit ikke hvordan livet mitt vil se ut om en uke, en måned, et år. Jeg veit ikke om jeg noen gang vil forelske meg så kraftig igjen. Jeg veit ikke om jeg vil klare å være sterk over en lengre periode. Jeg veit ikke om jeg klarer å holde på mine gamle vennene mine samtidig som jeg får nye. Jeg veit ikke om jeg kommer til å endre meg. Jeg veit ikke om jeg vil endre meg.

Selv om livet mitt er tipp topp, tror jeg vi alle har stunder hvor vi bare tenker at; ”nei, eg vetkje”.

Lukkeleg.

Når eg har sommarfuglar i magen kvar morgon før eg skal på skulen. Når eg gler meg til alle faga eg skal ha, for fyrste gong i heile mitt liv. Når han som er kjekkast i heile verda smiler til meg kvar dag. Då veit eg at livet er godt å leve.

Slik lørdagskvelder burde være.

"Ba de ya - say do you remember.
Ba de ya - dancing in September. 
Ba de ya - never was a cloudy day."


Vi kom litt seint, stråhattjenta og jeg, så de andre hadde allerede kommet da vi kom fram. De satt på en madrass på gulvet og drakk vin. De hadde slått av lyset i taket, men tent stearinlys på bordet. Bursdagsbarnet åpnet gavene sine, og satte den nye kaktusen ved siden av de gamle kaktusene - slik at de kunne bli venner.

Jeg satte meg på madrassen med jentene og snakket om Markveien, haremsbukser, små melkekartonger fra barneskolen og spanske vannpipebarer. Med rødvin, pils og sterke saker i eggeglass. Sørlandschips og deilig jazz på anlegget. Ballettdansing på kjøkkenet med Bach på pianoet. Snoking på loftet. Nye klassekamerater, som smilte stort og hoppa høyt da jeg fortalte at jeg skulle begynne i klassen deres.


Etter å ha prøvd å prate med gitarfyren store deler av kvelden uten hell, fikk jeg nok av han. Jeg hadde ikke tenkt til å prøve meg på noe, jeg vet at han ikke har følelser for meg. Men jeg ville prate med han, bli venn med han igjen. Han var uinteressert og teit, unngikk all blikkontakt og byttet plass hvis jeg kom for nære. Han ville ikke ha noe som helst med meg å gjøre. Vannpipegutten merket det, så han foreslo at vi skulle få oss litt frisk luft. Vi gikk ut en tur, den beste guttevennen min og jeg. Vi la oss ned på bakken og prata om alt som var vondt akkurat da. Vannpipegutten lyttet og forsto, og sa de ordene jeg trengte å høre. Han gjorde alt bedre. Jeg bestemte meg for å ikke la gitarfyren ødelegge mer av kvelden. Så vi gikk tilbake, og jeg ble med på dansegulvet i stedet – med Earth, Wind & Fire som sjefer.

Vi dansa og dansa. Dansa med han med rødvinsflekker på skjorta, han som tar av seg slipset og skjorta når han har fått i seg nok øl – og dansa med meg i bar overkropp. Han som er så himla kjekk. Han som kyssa meg da de andre var nede og spiste kake. Han som la seg tett inntil meg på den smale sofaen da vi skulle sove, holdt rundt meg og pusta meg i håret hele natta. Vi dansa og dansa, og var konge og dronning av dansegulvet.

Morgenen etter, satt vi alle sammen rundt kjøkkenbordet med pulverkaffe, ristet brød og deilig pianomusikk fra gitarfyren. Vi rydda huset og dro. Kjørte en Volvo 240 på en grusvei med åkere på hver side av veien og med fem fine folk i bilen. Med åpne vinduer og analysering av julesanger. Livet var som det skal være.

Herreminhattfyttikattafyfabian.

Eg er lukkeleg fordi:

  1. Eg fekk svaret eg har venta på i dag. Etter ei veke i spenning fekk eg endeleg svaret – eg skal begynne i ein ny klasse, på ei ny linje med nye fag! Åh, som eg gler meg!
  2. Eg var på ein konsert med Thomas Dybdahl i dag, og han syng med ei så fin og sår røyst, så ein blir heilt lamma av å høyre på.
  3. Det regna så mykje då eg skulle sykle heim at eg blei søkkvåt. Då tok eg ein liten ekstra lang tur berre for å syngje høgt og sykle i sølepyttar, fordi eg allereie var våt heilt inn til huda.
  4. I morgon skal eg heim til stråhattjenta for å sjå på ”Amelie frå Montemartre ”, lage fint fødselsdagskort og dra til Oslo for å sjå ein framsyning på det norske teateret med gratisbilettar. Etterpå skal vi kjøpe fairtrade-blomar og dra i ein fødselsdagsfest med jazzfolka. 
  5. Ute held det framleis på å torne så mykje at eg nesten ikkje tør å vere nær elektronikk, og vurderar å setje meg i senga og lese staden. 

Det drypper, plasker, pøser!

Det regner. Det pøser og drypper og lager fine lyder utenfor. Jeg sitter i hula mi, med dyna rundt meg og hører på regnet, med Billie Holiday i bakgrunnen. Med et tent lys på bordet. Med en bok i senga og leser. Jazz, regn et stearinlys og en sterk bok - jeg har det fint.

Tre ting du ikkje veit, ennå.

Ein. Eg hadde allereie kjole og raud leppestift på meg i dag, så eg tenkte at eg like godt kunne ta på meg høge hælar, kåpe og ein raud sløyfe i håret då eg skulle ut ein tur i regnet for å hente sykkelen min.
To. Eg såg eit rådyr då eg henta sykkelen.
Tre. Og no har eg ein grevling i taket saman med Knutsen & Ludvigsen.

Pluss-opplevingar den siste veka:

Å dra til den nye leilegheita til ei gammal klassekamerat i Oslo saman med fine folk. Å feira frøken stripegenser med vin, ein heimelaga song, tacopai, bra menneske og herleg musikk. Å få vite løyndomar av nye folk som fortel meg at dei ser på Discovery-channel i smug. Å verkeleg få auga opp for nye moglegheiter. Å ete knekkebrød med jordbærsyltetøy i norsktimane. Å høyre på Thomas Dypdahl, og komma på at eg kanskje skal på konsert med han på fredag. Å endeleg melde meg inn i eit ungdomsparti. Å ete sjokoladen til broren min i smug, og vite at han har så mykje sjokolade at han ikkje vil merka det. Å le saman med stråhattjenta igjen. Å få grøn mann med ein gong kvar gong eg går over ein veg, og tenkje ”takk, livet!”. Å høyre dama framfor meg på toget seie; ”Nå lever jeg ikke bare i helgene lenger, nå lever jeg også i hverdagen” – og tenkje at det er nett slik eg følar det. Å vere spentspentspentspent på framtida. Å stadig vekk høyre på ”avslappingssukk”-spillelista mi, og hugsa kor herleg den er. Å sjå ”debatten” på tv – og for fyrste gong faktisk synes det er interessant. Å kle meg i fine klede kvar dag, sjølv om eg berre skal på skolen. Å lære meg nye songar på gitaren. 

Fantastisk.

Jeg elsker håret hennes, kjolene, blomstene, sykkelen, parken, det analoge kameraet, gitarkassa, stranda, skogen, kjærligheten og livsgleden i denne videoen. Det eneste jeg kunne klart meg uten er hunden.

Når tankane rundt framtida får ein til å ramle av stolen, veit ein at ein har eit bra liv.

Eg har vore litt redd for å begynne på skulen igjen. I sommar har eg følt at eg har vore den eg har hatt lyst til å vere. Eg har gjort det eg har hatt lyst til å gjere, og eg har opplevd så mykje som eg har hatt lyst til å oppleve. Eg visste at sommaren ville ta slutt og at kvardagen kjem tilbake – og det gjorde meg litt redd. Men så minte stråhattjenta meg på at når sommaren er over, begynner hausten. Når eit eventyr er over, kan eit nytt eventyr starte kvart minutt. Sjølv om ikkje alle dagar er ledige lengre, kan vi framleis vere spontane og glade i livet. Hausten kan vere vakker om ein går turar med ullgenser, lue og skjerf, ser på dei raude løva, kosar seg med heimelaga kakao etterpå og høyrer på lyden av flammene som et opp veden i omnen.

Eg ville ikkje at alt skulle bli som før, at sommaren ikkje hadde forandra ein drit. Men no kan det skje, eg kan få skulekvardagen snudd på hovudet – viss eg er heldig. Eg får svar i løpet av uka. Eg er så spent, så spent. Desse dagane blir nokre spennande dagar.

"For vi blir aldri, aldri de samme igjen."


Jeg går en tur med kåpe, skjerf og en rød lue og synger med Razika og har lyst til å eksplodere, men kan ikke det fordi det hadde gjort så vondt, men egentlig er det litt vondt uansett, men jeg vil ikke innse det fordi jeg vil være sterk og selvstendig og usårbar selv om jeg egentlig er ganske sårbar og kjenner at jeg virkelig begynner å savne deg (eller noen som kan ta den plassen du har hatt i livet mitt). Jeg går inn i en barnehage, står midt i lekeplassen og snurrer rundt og rundt så skjerfet nesten faller av og tenker at deler av livet mitt er sånn som jeg vil at det skal være og at du er i den delen, sånn at hvis jeg lar deg gå lar jeg også litt av den delen som jeg vil at skal leve videre gå og det vil jeg ikke, men likevel gjør det så vondt å ha deg nær, men jeg tror det er det jeg vil likevel. Jeg blir så svimmel at jeg må legge meg ned og se på de tre stjernene som jeg kan skimte bak skyene og husker at jeg prata til deg idag, og at det eneste du gjorde var å svare på spørsmålene mine med enstavelse-setninger og ikke tok noe initinativ i det hele tatt og at det var teit av deg, fordi det blir for dumt å være venn med vennene dine uten å være på talefot med deg. 

”Eg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt. Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt."

Utan namn.

Det einaste eg vil er å prate med han, høyre på han, smile med han, kysse han og vere saman med han. Då er det litt tungt å ikkje eingong klare å halde ein samtale gåande. Eg trur ikkje treng han lenger, men eg treng framleis tankane på han. Minna med han. Draumane om han.

Fordi han er framleis seg sjølv, politisk aktiv og intelligent. Han er framleis fin, kanskje den finaste guten eg kjenner. Han har framleis eksem og regulering, men han er framleis den einaste eg drøymer om å halde, kysse lenge og danse tett med. Eg er framleis forelska.

Når klemmar og iskrem er det einaste som hjelper.

Nokre gonger når ein gjer sitt beste, er det ikkje bra nok likevel. Eg prøver å få alt bra igjen, men det går ikkje. Det er ikkje eg som har knust det skjøraste i henne, så eg åleine kan ikkje lime det saman igjen heller. Det beste eg kan gjere er å klemma, fortelje henne kor bra ho er og ete is med bitar av brownies og karamell saman med henne.

P.S. Livet ruler!

Eg startar frå toppen, slik ein ofte gjer. Noko anna ville vore forvirrande. Det starta med at sto opp, kledde på meg prikkekjolen min og gjekk for å ete frukost. Mamma hadde stekt bacon og laga eggerøre. Så fikk eg dårleg tid, sykla med den svarte sykkelen til stasjonen og tok toget til Oslo med frøken stripegenser. Oslo er verkeleg ein fin by viss ein veit kor ein skal gå.

Vi gjekk mot Grünerløkka, med to stopp. Nummer ein: Friends Fair Trade - verdas beste fairtrade-butikk. Kjøpte ein iskaffe og gjekk vidare, til stopp nummer to; 4Sound. Kjøpte ein gitarstreng og gjekk vidare, til Markveien – Oslos finaste vei. Der koste vi oss med gamle klede, vårrullar og pærebrus i parken, ubrukte solbriller frå 70-talet, Markveiens bakgardar, LP-platar og til slutt; ein is kvar. Eg sølte halve isen på kjolen min, underheldt ein passerande mann med hendinga, tørka det bort og gjekk vidare. Eg og frøken stripegenser trossa regn og regjeringskvartalssperringar, og kjem oss til Nasjonalgalleriet til slutt, kor det var tid for å skiljes. Eg skulle på eit møte og ho skulle heim. Slik blei det ikkje. Altså, stripegenser kom seg heim, men eg fann ut at møtet ikkje var før neste uke og at eg hadde venta ei halv time forgjeves. Derfor sat eg meg på Oslos koseligaste kafé i staden, drakk ein espresso og åt litt kvit fairtrade-sjokolade.

Før eg drog heim, ville eg få med meg litt av Oslo jazzfestival. Eg fann Egertorget, kor det var gratis konsertar. Dei skulle straks begynne, så eg stilte meg framfor scenen for å vente. Etter at Freia-klokka hadde bevega seg påfallande sakte mot klokka seks, gjekk to fyrar opp på scenen og begynte å spele. Krokofant. Dei spelte fantastisk. Dei viste alle som gjekk forbi, eller sto slik som meg, korleis dei høyrde på musikken og korleis dei høyrde på kvarandre. Så der sto vi. Eg, prikkekjolen og ein gjeng med kule menneske, og kunne ikkje tenkje oss ein betre stad å tilbringe kvelden nett då.

Etter to konsertar fulle av lidenskap, gjekk eg til Bare Jazz. Og der satt dei. Alle dei kule menneska som sitt og tar ein utepils, sjølv om det er litt for kaldt. Alle dei som bur i Oslo og studerar sosialantropologi eller sosiologi. Gutane som brukar sløyfer når dei skal vere fine og jentene som brukar prikkekjolar sjølv på kvardagar. Eg såg på dei, høyrde nokre ord frå deira intellektuelle samtalar og gjekk inn for å sjå korleis stemninga var der inne. Der var den minst like god. Eg drakk eit glas vatn, tenkte så vidt på eit stemnemøte som aldri blei noko av og gjekk ned igjen for å lese om jazzmusikarar. Så let eg dei kule menneska vere kule åleine og tok toget tilbake. Sykla heim. Åt rester av middagen og såg på nyheitene. Fann ut at gitarstrengen var eit unødvendigkjøp fordi den gamle kunne brukast likevel.

No sit eg i hula mi, med ein ny LP-plate og ein ubrukeleg gitarstreng. Og i morgon er det skule igjen. Sommarferien er over, men det gjer ikkje så mykje fordi denne sommarferien har vore så bra. Mitt livs beste fram til no, faktisk. 

Foto: Andrea R. Møller

”Je t’aime”.

Eg pleidde å mislika franskmenn. Paris, fransk og heile Frankrike. Æsj. Stygt språk, fisefin by og dustete land. Dei tenkte at dei ikkje treng å lære seg engelsk sia dei trudde alle kunne fransk. Dei var teite og høgtidelege skitsekkar. Fordomar? Ikkje eg.

Med den innstillinga drog eg og familien til Paris for seks år sia. Eg likte det ikkje, verken bagettane deira og all gåinga. Æsj. Eg ville berre tilbake til Disneyland – eg ville ikkje sløse bort meir tid på Notre Dame og snigleeting.

No er det ikkje slik lenger. Litt etter litt har Paris blitt så mykje meir enn Disneyland. Litt etter litt har fransk blitt finare å høyre på med deira herlege rullande r-ar. Litt etter litt har eg begynt å lika Frankrike. Heimlandet til Edith Piaf, dronninga av min musikk for tida.

Viss eg hadde hatt pengane, skulle eg ha dratt i morgon. Men det har eg ikkje, så eg skal trøyste meg med ”Amelie frå Montmartre”. Adjø og god natt.

Blomar og ljus på bordet.

Under heile middagen venta eg på at minuttane skulle gå fortare. At kyllingen berre kunne ete opp seg sjølv og at klokka kunne bli ti over halv åtte. No, no, no. Problemet var ikkje at maten var uspiseleg eller at stemninga var uhyggeleg, men at eg gledde meg sånn til å sjå dei igjen. Til å klemma dei og å prate ordentleg med dei. Eg gledde meg til å høyre kva dei har gjort og kva dei har tenkt på sia sist vi såg kvarandre.  

Det ringde på. Eg takka mamma for maten og kjende meg som eit barn som venta fødselsdagsgjester. Sprang til døra og opna. Vatnjenta og frøken raudtelt kjem først, frøken stripegenser eit minutt seinare. Eg såg deira smilande fjes som klemde meg og sa det var kjekt å sjå meg igjen. Vi gjekk til rommet mitt. Dei såg det med ein gong – møblane hadde flytta på seg sia sist. Senga var på andre sia av rommet og kassettspelaren sto ved sia av LP-spelaren. Gitaren sto ved sia av sofaen, og skrivebordet var ein annan stad enn sist. Men dei syntest det var fint. ”Du har et så fint rom, Linnea”. Dei sat seg til rette i sofaen og eg gjekk for å hente noko å drikke.

Vi åt marenger og mørk sjokolade. Drakk rabarbrasaft og ouzo frå Kreta. Satt på dei nye møblane på balkongen og røykte. Hadde ei lang samtale om kor sunt eller usunt mjølk eigentleg er, og om den gamle sprite-flaska med vodka, vatn og sprite framleis er drikkbar. Høyrde på Neil Young på LP-spelaren og pappas gamle blandingskasettar. Spela ”Game of life”. Eg og frøken stripegenser vant. Eg på grunn av pengane eg hadde tent, ho på grunn av alle barna ho fikk. 

Vi var oss fire igjen, og eg kjende kor godt det var å vere med dei fire finaste jentene i verda. Kor godt det er å prate skit i fem timar og kor godt det er å kunne vere sytten år og framleis ha sommarferie. 


Foto: Andrea R. Møller

Bileteveggen.

Vi sitt i hula mi, eg og frøken stripegenser. Eg heng opp dei nye kjolane i skapet, ho sit prøver å skru på LP-spillaren. Loius Armstrong, nett det vi treng. Vi syng “Hello Dolly” av full hals. Spis dei raudaste jordbæra eg har sett på lenge. Sørlandschips. Vaniljefudge. Drikk vatn av ei gjennomsiktig glaskanne. Ler. Livet er bra.

Bileteveggen minner oss om alt som har skjedd til no. Alle gongene vi har feira syttende mai. Alle gongene vi sminka oss og tok bileter av resultatet. Alle gongene eg blei tvinga til å smile på bilete, sjølv om eg eigentleg var pottesur. Den gongen eg bar broren mi opp kyrkjegolvet då han blei døypt. Den gongen eg og venene mine kledde oss ut som påskekjerringer på skjærtorsdag. Heile livet i bilete heng på veggen. Vi ser på veggen og tenkjer over korleis vi har vakse opp, blitt sytten år og at vi prøver å finne ut korleis vi vil leve resten av livet.

Frøken stripegenser kjem til å studere noko som har med kunst eller journalistikk å gjere i Liverpool, få kule hipster-vener og ei lita leilegheit i tredje etasje. Frøken raudtelt kjem til å dra i militæret i eit år, for å så flytte inn med kjærasten og begynne å arbeide. Vatnjenta kjem til å studere moteledelse i New York. Bo i ei leilegheit med søstra, og leve slik ho alltid har drøymt om å leve. Eg kjem til å reise nokre år, være impulsiv og ende opp med å studere sosialantropologi, sosiologi og filosofi i Oslo. Bo i kollektiv med mennesker som tenkjer som meg. Høyra på jazz og invitere til vinkveldar. Treffe nye, spennande folk og vere intellektuell saman med dei.


Så, når vi har opplevd alt dette, kan vi hengje opp nye bilete på bileteveggen. Ha nye opplevelser å fortelje om. Sitje lenge og prate om kor herlig livet er viss ein gjer det ein ønskjer. Viss ein lever slik ein drøymer om å leve.

Foto: Andrea R. Møller

Perfekt.

To føter som fører meg dit eg vil.
En munn som smiler når livet fortener det.
En hjerne som tenkjer fornuftige tankar.
Vel og bra, men viktigst:
Eit hjarte som elsker alt dette.

FML - fornøgd med livet.

Idag såg eg meg sjølv i spegelen, og tenkte at livet er så bra at eg fortener krøllar, dipliner og raud leppestift. Sjølv om eg berre skal jobbe i heile dag.

Sånt som får livet til å smile idag.

Å våkne opp fyllesjuk og tørst, og smile til finekusine som passa på når det trengtes og ga meg over halve av senga som egentlig er alt for liten til to. Å spise knekkebrød med nugatti mens jeg ser på en ekte fødsel på tv som er så smertefull og vakker at jeg begynner å grine.


Å ta toget til Oslo med en Ivo Caprino-togkonduktør. Å gå forbi en fantastisk gatemusikant som fyller Oslos gater med herlig saksofonmusikk. Å sette seg på toppen av Akershus Festning med to av de kuleste jentene i verden. Sitte og drikke rødvin av Kardemommeby-pappkrus. Kjenne solen i øynene og se utover hele Oslo-fjorden. Høre musikken til en kafé som virkelig ikke kan bestemme seg om de vil spille hip hop eller jazz, og le av det.


Å si hadet til finekusine og vinke til toget, selv om hun ikke ser det. Så legge seg i Slottsparken fordi stråhattjenta ble brisen av vinen. Slappe av. Snakke om kjærligheten. Hvor vondt og fint det er. Hvor dustete og fantastisk herlige guttene er. At jeg kyssa han jeg er forelska i igår. At han ikke husker det, og at det kanskje er bra.


Å komme hjem til en mamma som er brisen og glad fordi hun har fest med vennene sine. Gå på rommet mitt, min egne fine hule. Sette på de fine lysene i taket og gå ut på balkongen min. Se at det er en alt for fin kveld til å sitte inne for seg selv. Å ta på meg ullgenser, hente sykkelen og sykle rundt i det stille boligstrøket. Høre på Edith Piaf og føle at sykkelen går for lett til at jeg kan skade meg. Livet er for lett til at jeg kan skade meg. Akkurat nå.


Å komme tilbake etter måneskinnsturen, hente jordbær og sjokolade og småprate med brisne 45-åringer. Krype tilbake til hula mi, spise sjokolade og høre på musikk jeg hadde glemt var fin. Prate lenge med stråhattjenta som har blitt svimmel fordi hun har snurra rundt på rommet sitt med ullgenser. Jeg snurrer rundt på rommet mitt, på den andre siden av kommunen, i ullgenser - og elsker det.


Dette får livet til å smile idag.

Ei av desse dagane.

Dei har blomsterkjolar og gammaldagse damesyklar med vin i kurven. Dei syng og smil og kjem fram til huset i solnedgongen. Tenkjer at livet er sånn. Sånn er livet, nett no. Dei kjem inn. Seier hei til dei nye menneska. Finn ut kor jævlig bra alt er viss ein vil, viss ein fokuserer på dei riktige tinga. Dei drikk hvitvin av raudvinsglas, og synest nesten det er ein skam. Høyrer på jazz. Lois Armstrong. Miles Davis. Kongane av deira tid. Kongane for alltid. Dansar med kongane. Og kvarandre. Selskapsdans med gutane. Selskapsdans med jentane. Prater om politikk. Om Unge Venstre og AUF. Og sex-stillingar. Og bifili. Og kor hardt håret til gutane blir viss dei brukar feil hårprodukt.


Gutane dansar så dei skadar seg på fingrene og treng ei av jentene til å blåse. Gutane drikk whiskey medan jentene røykjer pipe. Syng "Go Down Moses" saman. Klagar over at det ikkje er plassar ein kan gå ut å danse no for tida. Altså, virkelig danse, slik dei gjorde på 50- og 60-talet. Derfor dansar dei slik i stova istaden. Med Lois Armstrong som konge. To og to, gutane med jentene. Snurrer rundt, slik resten av verda gjer nett no.


Fy faen, eg lever.