Jeg går en tur med kåpe, skjerf og en rød lue og synger med Razika og har lyst til å eksplodere, men kan ikke det fordi det hadde gjort så vondt, men egentlig er det litt vondt uansett, men jeg vil ikke innse det fordi jeg vil være sterk og selvstendig og usårbar selv om jeg egentlig er ganske sårbar og kjenner at jeg virkelig begynner å savne deg (eller noen som kan ta den plassen du har hatt i livet mitt). Jeg går inn i en barnehage, står midt i lekeplassen og snurrer rundt og rundt så skjerfet nesten faller av og tenker at deler av livet mitt er sånn som jeg vil at det skal være og at du er i den delen, sånn at hvis jeg lar deg gå lar jeg også litt av den delen som jeg vil at skal leve videre gå og det vil jeg ikke, men likevel gjør det så vondt å ha deg nær, men jeg tror det er det jeg vil likevel. Jeg blir så svimmel at jeg må legge meg ned og se på de tre stjernene som jeg kan skimte bak skyene og husker at jeg prata til deg idag, og at det eneste du gjorde var å svare på spørsmålene mine med enstavelse-setninger og ikke tok noe initinativ i det hele tatt og at det var teit av deg, fordi det blir for dumt å være venn med vennene dine uten å være på talefot med deg.
”Eg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt. Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar