Ro.

Hula mi blir svakt lyst opp av stearinlysene som er spredd utover hele rommet. Tre telys ved LP-spilleren som gir fra seg Louis Armstrongs fantastiske toner. To telys på skrivepulten og resten på bordet, ved siden av sjokoladen med chilismak og teen i Linnea-koppen. Utenfor blinker flyene som svever over himmelen. Inne er rommet fylt av lukten av stearinlys, lykke og et svakt hint av jenteparfyme. Jeg leser ut de siste sidene av den siste novellen, og smiler. Det er slike stunder, hvor jeg sitter i sofaen i hula mi med et blomstret pledd over meg, som gjør at jeg fylles med en følelse av ro.

Tre halvtomme spritflasker og en blomstrete morgenkåpe.

Jeg var litt deppa. Inni meg var jeg grå, og jeg satt alene i hula mi klokka halv to på en lørdagskveld. Jeg begynte å drikke resten av spriten jeg hadde igjen fra Hellas. Reint. De ekle ansiktene etter hver slurk ble etter hvert svakere og svakere, og slurkene ble større og større.

Verden snurret og bacardien og vodkaen var drukket opp. Så begynte jeg på den siste blandingen, en tvilsom miks fra natt til 1. juni – vodka, sprite og vann. Den som havna i veska mi i et uhell. Jeg husker den kvelden. Eller i alle fall deler av den. Jeg husker fairtrade-vinen som ble drukket alt for fort. Deler av togturen til Nationaltheateret. Huff! Det er lenge siden, og mye har skjedd siden vodkaen traff vannet i flaska.

Etter å ha drukket den opp, tenkte jeg å gå og legge meg. I stedet tok jeg på meg kåpen min, og gikk ut en tur. Det regnet – mye. Ute tok jeg av meg de teite skoene, og gikk i sokkelesten. Hoppet i sølepytter. Løp, fordi jeg følte jeg hadde fått superkrefter.

Kvelden endte med tre tomme spritflasker og dryppende våte klær. To meldinger til to fine venner og et smil rundt munnen. Et spennende eventyr, som bare jeg fikk oppleve.

Elevrådsseminar.

Dårlig hårdag?

Ingen unnskyldning.

Femti ungdommer samlet på ett sted.

Foredrag på dagen, mafia om natten.

Spøkelser i overetasjen.

Muldyr i hagen.

Sukk og stønn og dårlig stemning.

Latter, kos og klems og fint.

Nødt og sannhet til en sovner på hverandre.

Dårlig hårdag?

Ingen unnskyldning.

Jantelov.

Hun sier: ”Jeg er søt og awesome”.
Han sier: ”Jeg er generelt mer intelligent enn de fleste andre jeg kjenner”.
Jeg tenker: ”Fyttikatta, for noen selvgode folk”.


Men de konstaterer egentlig bare fakta. Hun er søt og awesome, og han er veldig intelligent. Jeg liker bare ikke at de vet det selv. Norge har lært meg at man ikke skal vite det selv, og virkelig ikke vise til noen at man vet det. Man skal i alle fall ikke vise til noen at man vet at man kan noe og at man er flink i noe. 

Æsj. Janteloven kommer og tar oss.

Leverpostei med rødbeter.

Hvilke strenger han spiller på

kommer helt an på hva hans intuisjoner er

- hva han vil,

og hvordan han skal få det til.

Arroganse eller sjarm.

Sløyfe eller frakk.

Drittsekk? Virkelig, men han vet nøyaktig

hvilke av strengene hans som lager de vakreste tonene.

Mennesker, nye mennesker.

Folka mine hadde planer om alle tinga jeg skulle bli. Gå på skolen i tjue år, for siden bli som de.

Jeg har alltid drømt om å være på en fest med kule folk med Raga Rockers som musikk. Prate om politikk og Grünerløkka. Ha på kule klær og drikke øl og vin. Danse kult – sammen med den kjekkeste jeg vet om. Nå har jeg gjort det. Gitarfyren satte på ”Når knoklene blir det gele” og vi sang det vi kunne og brydde oss ikke om resten. Vi prata om så mye kult, de prata om så mye kult. Vi var skikkelig ordentlige kule. Og han kysset meg faktisk, han kjekkeste. Jeg har brukt Linnea som dyne i natt, jeg. Han sa det rett ut til alle vennene sine, uten anger eller skam. Han ser fortsatt på meg og smiler, han kjekkeste. Da blir jeg fylte med en ”fy faen, jeg får til det jeg vil”-følelse.

To uker seinere, synger jeg samme sangen en gang til. Enda en frustrert middelklassegutt som vil ofre seg for scenen. Men denne gangen er det sammen med nye folk. Folk som røyker sterke saker på morningen og hører The Beatles på LP-spilleren. Folk som har konsert med bandet sitt og som presser seks stykker inne på ett lite rom. Det er så fint det også. Folk som bruker hippiebånd og har kinnskjegg. Jeg har aldri sett kinnskjegg være så fint før.

For lykken er et badekar med lunkent vann og såpeskum. Frihet og rettferdighet er at alle bor i blokk.

Nokre veker seinare.

Eg et nonstop frå den finaste kaffikoppen eg veit om. Høyrer på Adele og tenkjer på livet mitt. På alt eg har opplevd sia skulestart. Eg har opplevd så mykje fint og så mykje bra. Oppsummering:

1. Eg har kome inn på studiespesialisering, med sosiologi og sosialantropologi + politikk og menneskerettar + psykologi 1 og 2 som valfag – nett slik eg ville.
2. Eg har fått dei beste klassekameratane eg kunne ha hatt i forhold til jazzgjengen og meg sjølv.
3. Eg har blitt aktiv i både Unge Venstre og Natur og Ungdom.
4. Eg er endeleg på talefot med gitarfyren igjen, etter å ha vore så tøff at eg tok opp det som var vanskelig å prate om. Det er betre no.
5. Eg har blive bedt på tre av dei kule jazzfestane – og hatt det moro.
6. Eg har (nesten) kome inn i den kulaste gjengen på skulen.
7. Eg har endeleg lært meg oppgjeret på jobben.
8. Eg har vore konferansier for Friends Fair Trade på Kultunatta, og takla det bra.
9. Eg har blitt kjend med mange, mange, mange nye folk – og har funni meg sjølv litt meir. Eg har funni ut korleis eg reagerer og oppfører meg saman med nye, gamle og annleis menneske.
10. Eg har hatt ei fyrste-gong-oppleving.
11. Eg har tatt sjansar, og kome godt ut av det.

Lykke er:

   - å overse det dustete, og fokusere på det som ikke er dustete – selv når det er vanskelig.
- å sove i en trang sofa tett inntil han jeg synes er kjekkest i hele verden akkurat nå.
- å kjenne at livet er så spennende at jeg blir helt boblete og kriblete inni meg.

Når man griper muligheter

... som resulterer i en tipp-topp-tommelen-opp-helg.

I første time satt jeg med lattergutten og frøken olajakke med pultene mot hverandre, slik som på barneskolen. Vi hadde ikke lærer, så jeg brukte hele timen på å spise et polarbrød med brunost – og fant ut at jeg virkelig hadde glemt hvor godt ferskt polarbrød og deilig brunost kan smake.

Linnea, du har navnedag i dag! Jeg skrev det opp i kalenderen min, sånn at jeg ikke skulle glemme det. Gratulerer! ropte frøken haremsbukse fra andre siden av gangen mens hun løp mot meg. Vi ble stående sammen med noen til resten av friminuttet bestemte at dette måtte feires. Etter skolen skulle vi på kafé, navnedager må feires.

I spisefri var det fredagsmøte. Endelig ville folk være verter for afrikanerne som kommer. Endelig fikk vi valgt en nestleder. Endelig valgte vi hvilke poster vi skal ha når det gjelder. Fantastisk. Og da jeg kom ut, skinte sola. Det varmet både innvendig og utvendig fordi det var så himla vakkert ute. Stråhattjenta satt ute med herr tamburin og gatemusikantjenta, og jeg ble vinket bort til dem. De var fine og koselige, og etter hei og vink og klem og kos, gikk jeg videre til bordet hvor frøken olajakke, lattergutten, frøken haremsbukse, den kjekkeste gutten på skolen og resten av gjengen satt. Jeg var så glad fordi alt var så fint, møtet hadde gått så fint, været var så fint, vennene mine var så fine, jeg var så fin. En av de ba meg slutte å være så jævla positiv, og lattergutten kjeftet på ham fordi det er flott at man er positiv. Altså, det er flott at man er positiv når det føles riktig! Med de ordene i tankene smilte jeg til den kjekkeste gutten på skolen, fikk et smil tilbake og vi gikk inn til timen.

Etter film om slanking og psykologi var skoleuka ferdig. Prellemann skulle snart til optikeren, frøken olajakke hadde glemt gymtøy, stråhattjenta var ferdig med en innlevering og herr sjonglør skulle jobbe på bakeriet. Derfor bar det avsted til bakeriet. Jeg fikk en kaffe mocca med et hjerte laget av sjokoladesaus på toppen av skummet, en meksikanerhatt på hodet, et halvt varmt smørbrød og en kake til å spise opp-ned. Gratulasjoner på navnedagen og ekte lykke i hjertet. Dette var så innmari bra.

Etter å ha spist opp, tok jeg toget til Oslo. Jeg kom fram til Friends Fair Trade, og satt i sola mens jeg så på de siste forberedelsene til kvelden. Hørte på lydprøvene og luktet den indiske curry-retten som ble laget på kjøkkenet. De fleste stresset med å bli ferdige. Jeg satt og så på notatene mine. Klokka 18 var det min tur å skinne. Så da klokka passerte 18, fikk jeg en rose på scenen og ønsket alle velkommen til Kulturnatta hos Friends Fair Trade. Gi Zwai en varm applaus, alle sammen! Dette var min måte å hjelpe til.

Etter en liten stund dukket stråhattjenta opp. Vi spiste indisk curry og hørte på flinke artister. Så kom frøken olajakke, prellemann og teorikursjenta også - og de drakk øl fra Jamaica, Mexico og Thailand. Jeg og stråhattjenta la merke til to ekstraordinære fyrer – begge med dreads. Frøken olajakke skvatt til. De der kjenner jeg jo! Vi prata med dem resten av kvelden, digga til musikken med dem. Jeg gikk litt brisen opp på scenen siste gang, takket alle for i kveld og henta gratis rødvin og øl til mine venner. De ble glade og vi ble mer brisne. Sto sammen med dreadsgutta og vugga til musikken. Lagde leirbål med tre lightere i midten av en sirkel av sju stoler.

Så tok jeg, frøken olajakke og stråhattjenta bussen til frøken olajakke. Frøken olajakke prata med 1881 og bestilte den beste pizzaen de hadde i området. Så satt vi på kjøkkenet og spiste pizza, fortalte hverandre hemmeligheter og mye som egentlig ikke var så hemmelig.

Morgenen etter våknet jeg av at stråhattjenta pjuska meg på armen. Frøken olajakke stakk hodet inn døra til soverommet, og vi satt i sengene og prata helt til vi ble sultne. Da gikk vi på kjøkkenet og spiste kantareller som frøken haremsbukse hadde plukket, rundstykker, kavringer og drakk te med honning.

Jeg og stråhattjenta dro til Oslo og kjøpte alt for store ullsokker, perler til å henge på russebuksa og en mobil til gatemusikantjenta. Vi gikk innom Unge Kunstneres Samfund og fulgte Akerselva mot Grünerløkka. Der kjøpte vi solo og boller, og spiste mens vi gikk innom fine butikker.

Etter å ha kommet hjem og spist sushi med mor og far, syklet jeg til en konsert, fikk billetten gratis og fikk med meg siste delen av konserten. Ble kjørt til han uten dreads med stråhattjenta, han som skulle ha fest med folk fra konserten. For første gang gikk det veldig fint å åpne vinen, så var vi i gang. Vi satt ute på verandaen med pledd, te, vin, øl, sigaretter og mye. Inne dansa de og hadde fått med lillebrødrene til herr tamburin. Brødrene hadde blitt tegna med tusj i panna og fikk smake drikke, før de fikk beskjed om å dra hjem. Det gjorde de, og det var fint. Det ble mye prat med nye mennesker, og det var fintfintfint. Herr hippiebånd drakk ikke, men han røyka mye, og alle syntes det var greit.

Så gikk vi hjem til herr tamburin; stråhattjenta, herr tamburin, gatemusikantjenta, herr afrikaskjorte, herr hippiebånd og jeg. Madrasser på gulvet og klær som pute og dyne. Seks personer i et rimelig lite rom. Det gikk fint. Jeg sov ikke så veldig godt, men herr hippiebånd, som hadde sovet sammenkrøpet i sofaen, hadde nok hatt en tøffere natt enn meg. Han var så himla kjekk.

Vi spiste frokost, lagde kaffe av den vanskelige kaffemaskinen og pratet om Berlin og Sri Lanka. Faren til herr tamburin fortalte om hvordan det var å studere i Berlin når muren falt i 89, og jeg og gatemusikantjenta pratet om hvorfor kuer er hellige i India.

Etter frokost gikk vi ned. Holdt ett minutts stillhet for å hedre Jimi Hendrix, som hadde dødd på denne datoen. Herr tamburin hadde et billiardbord og en bar med LP-samling i kjellerstua. Vi klatra ut av vinduet og satt tett sammen. Røyka og drakk kaffe. Coffee and conversation. Noen røyka sigaretter, andre røyka mye. Klokka tolv på en søndag tidlig ettermiddag. Vi sang med på Raga Rockers, og skrudde etterhvert på The Beatles på høytaleren. Så gikk vi inn, satte oss i sofaen og nøt livet med søndagsitar og The Beatles som herrer over stemningen. Jeg leste Natt&Dag, og fikk vite at denne hipster-avisa ikke var så verst som noen påsto. Vi prata. Slappet av. Lyttet. Sang. Gjorde akkurat det man burde gjøre en tidlig søndag ettermiddag. Så på klokka, fant ut at vi ikke orka å stresse til bussen. Vi tok neste bussen. Måtte løpe det siste stykket, men vi rakk det. Herr hippiebånd var så kjekk da han smilte fordi vi rakk det – og fordi han bestod enda en av testene i om han var med i bandet.

Så sa vi hadet til gatemusikantjenta og herr afrikaskjorte, og det ble bare jeg og herr hippiebånd igjen. Vi prata om fremtiden – han skal bli gatemusikant og jeg skal bli eventyrer. 

Fra bussen sykla jeg på den svarte damsykkelen med stråkurv i regnet. Hørte på Norah Jones. Come with me. Together, we can take the long way home.

Fint liv. Fin helg. Fine folk. Fantastisk.

10 hendelser som har fått livet til å smile de siste dagene:

1. Å sitte med vannpipegutten, stråhattjenta og svartkjolejenta i et spisefri på asfalten midt i veien for de som skulle gå forbi. Å ikke bry oss om de andre som skulle gå forbi, men sitte akkurat der og ha det fint sammen.

2. Å gå og koke te midt i skoletimen. Å drikke den og kjenne at den varmer.

3. ”Walk&Talk” i norsktimen, som ble en halvtime langt besøk i nærbutikken i stedet for en ti minutters samtale om romantikken.

4. Å sitte ved siden av den kjekkeste på skolen på det første mandagsmøtet. Å tenke på at vi skal være sammen på en hytte uten noen av vennene hans om noen dager. Å kjenne at det er litt skummelt, men også veldig spennende.

5. Å stemme på det jeg mener er det beste partiet. Å se et gammelt ektepar på vei til valglokalet som tydelig har pyntet seg for denne høytidelige borgerplikten. Å kjenne på hvor flott det er at folket kan bestemme over hvem som styrer i dette landet idet jeg slipper stemmesedlene ned i valgurnen.

6. Å ha min første kjøretime, og kjenne at dette vil gå bra.

7. Å sitte på gresset med stråhattjenta, smilefrøken og herr sjonglør med sol i ansiktet og baller i lufta. Å spise lefser og drikke cola av glassflasker sammen med dem.

8. Å bli bedt på kaffe av en billedmaler med mor fra Luxenburg og far fra Irland. Å prate med han, og å se han prøve å skrive navnet mitt på en måte slik at man tydelig kan se hva det står både opp-ned og ned-opp.

9. Å bli kjent med nye mennesker på en fin måte. Å føle at jeg er meg og at det er bra.

10. Å låne et skjerf som jeg er blitt så glad i. I morgen skal jeg skrive en lapp som forteller hvordan hun kan få det tilbake - eieren av skjerfet, altså.

Det er så mye som har skjedd. Så mye jeg vil fortelle og så lite ledig tid å fortelle det på. Altså, egentlig er det bra, fordi ved at vi har lite tid, vil det si at vi bruker mye tid på å gjøre noe annet enn å sitte og gjøre ingenting. Så lenge jeg har litt tid til å gjøre ingenting innimellom, er livet sånn jeg vil ha det.

Herlig.

Jeg så på en teaterforestilling midt i uka sammen med tre mennesker som jeg var veldig spent på hvordan det ville være å se en teaterforestilling med. Det gikk faktisk veldig fint. Jeg hoppet ikke fullstendig av, ble ikke dum, teit og stille slik som jeg hadde fryktet å bli. Etterpå møtte vi frøken haremsbukse som hadde vært på en meditasjon- og yogatime – hun hadde kommet i kontakt med sitt indre. Derfor hoppet og danset hun til deilig fiolinmusikk som fylte Karl Johans gater klokka 22 på en onsdagskveld.

Jeg tok toget til og fra teaterforestillingen med en jeg var veldig usikker på hvordan det ville bli å ta tog med. Det gikk faktisk veldig fint. Jeg fikk vondt i magen, ble skjelven i hele kroppen, men jeg gjorde det. Jeg tok opp det som var vanskelig å ta opp, og nå føles det fint å ha sagt det. Om samtalen vil endre noe som helst får jeg ikke se før om en stund – men det var deilig. Deilig å føle at det ble ordna opp i. Så kjørte han meg hjem, og alt føles så bra. Så befriende. Det er gjort. Vi er venner. Vel… nesten, i alle fall.

Betre.

For to månadar sia var det sol. Det var is som smelta viss ein ikkje åt den fort nok. Raude jordbær og sykkelturar i sommarkjolar. Det var bekymringsfrie dagar, vannpipekveldar og soloppgongturar ein ny ven. Det var nye reiser med gamle vener. Det var varmt. No har hausten kome og forandra alt. No bles det kaldare enn før. Det regner meir óg enn før. Og det er kaldare enn før. Men det gjer ikkje noko viss ein har på seg ullgenser og tenkjer at ein skal lage kakao når ein kjem heim.

Okei då, hausten har ikkje forandra alt. Men han har forandra veldig mykje. Han har endra korleis fuglene pleidde å syngje kvar morgon til korleis dei no flyg over himmelen til sørlege strøk. Og korleis eg ser på framtida no i farhald til før. Kven eg sitt saman med i timane på skulen. Kva eg synast er viktig i livet. Kven eg pratar med på ein heilt vanleg kvardag. Kven eg i alle fall ikkje pratar med på ein heilt vanleg kvardag. Kven eg blir bedt til i helgene. Og kven eg så gjerne vil bli bedt til i helgene.

Hausen forandra nesten alt. Og det meste han har forandra har blitt så fint. Det aller meste er veldig fint.

Sjølv om eg no må late som om eg ikkje bryr meg når eg ser han eg framleis er forelska i med ei anna jente på fanget. Eg lèt som eg ikkje bryr meg når eg høyrer om at han ringer andre jenter når han kjedar seg, og om korleis dei pratar i fleire timer midt på natta. Et lèt som eg ikkje bryr meg, men bryr meg så jævla mykje. Men likevel – det positive med folka i den gjengen overstig det negative. Spesielt når den kjekkaste på heile skulen framleis smiler til meg kvar dag. Og når eg føler meg meir og meir konfertabel med dei to beste folka i klassen.

Viss eg ber om meir no, blir eg så bortskjemd at eg ikkje eingong har nokon aning kva eg burde vere fornøgd med. Fordi alt har eigentleg forbetringspotensiale. Det kan alltid bli betre. Ein kan alltid finne feil - viss ein leter. Men idag er alt så fint likevel. I dag gidd eg ikkje å leite meir.

Punktum.

Eg trur det ikkje er nokon som nokon gong før meg har skrive nett denne setningen som eg sitt og skriv, og det er så herleg å tenkje på at eg ikkje har lyst til å stoppe å skrive den, men berre fortsett og fortsett i trua på at dette er noko som er mitt, det er noko eg har skrevet og det er noko som ingen andre nokon gong kan ta ifrå meg.

Gjær i lomma og mel i fjeset.

5½ dl mel. 2 dl melk. 5½ ss margarin. 4 ss sukker. ½ ts kardemomme.

Når hverdag blir til fest. Når oppvarming i mikrobølgeovnen er det beste. Når man lar herlighetene heve seg i vasken. Når man har gjær i lomma og mel i ansiktet – da vet man at det er som det skal. Dansing på kjøkkengulvet. Bollebilder. Høytlesning av horoskop som passer perfekt. Sånn skal det være. Kunstnerisk dans til Skrillex. Frøken stripegenser og jeg - skillingsbollebakermestere.


Hun bøyer seg bakover, tar en klype mel fra benken bak seg og kaster det i ansiktet sitt. Ser på meg og ler. Hun er så fin.

Gjær i lomma. Mel i ansiktet. To fine jenter på kjøkkenet med øsepøsehøstregnvær utenfor. Fantastisk.

Eg smiler fordi livet fortener det.

Sola skin og alt solstrålane treffer får ein guddommeleg glød.  Alle trea, husa, blomane og menneska blir vakrare. Det verkar som alle blir gladare. Eg kjenner meg sterkare og friare enn før. Betre på mange måtar. Ei superwoman med ein million moglegheiter å gripe.

Det er som om hausten rekk tunge til meg, ler og seier ”haha, eg lura deg!”, fordi eg trudde han allereie var her. Eg trudde hausten med regn, tore, frost, skjerf og raud lue allereie var her. Eg tok feil. Det er tjue gradar varmt, og med herleg musikk og god tid blir alt så lett og bra. Helstrøm smiler til meg på gata og dei dyre duppedittane frå ”Råkk & Råll” er enda finare enn før. Eg er gladare enn før. På eit eller anna magisk vis, rekk eg både toget til og frå skulen - sjølv om eg verkeleg ikkje hadde nokon tru på at eg ville rekke nokon av dei.

Jentene på møtet er koselegare enn før og billeg-sjokoladen smakar betre. Å sitje på en benk med frøken raudtelt i ein og ein halv time med godteri og god prat er betre enn eg kunne førestelle meg. Livet er generelt betre enn før, og eg smiler fordi livet fortener det.

Foto: Andrea R. Møller

Hakuna matata.

Love flows like a river. Love flows like a river. Love flows like a river to the sea.

Sju nordmenn kom endeleg fram til eit kontinent ingen av oss har vore på før. Ghana, Afrika. Det var kveld, og dei hadde plakatar og store smil. Helste og klemte og satt seg ved sida av oss i bussen.

Saman med seks nye nordmenn blei eg kjent med hundrevis av nye menneske frå Ghana og resten av Afrika. Ei veke. Tusen millionar opplevingar. Eg sov med tre jenter eg nesten aldri hadde prata med før. Dei song fint i dusjen og leste høgt frå ei bok om afrikanske kjærleikshistorier om kvelden. Verda var ei anna. Vi fekk sjå kva ein dag kan bety for hundrevis av menneske. 

Vi fekk sjå skulen dei gjekk på, fekk høyre dei konkurrera i korsong og feire med dei fordi dei vann. Vi lærte swahili på skulen. Vi song norske julesongar til dei og åt ghanesiske kakar i bussen. Vind i håret. Fjell i horisonten. Skur langs vegane.

Vi gjekk rundt i ein afrikansk liten landsby. Såg husa som var laga av leire. Damene som lagde mat over bål. Barna som sprang og lo og gjerne ville bli tatt bilete av. Vi organiserte bøker i eit bibliotek. Drakk ananasbrus som såg ut som øl. Åt kylling og ris av plastboksar i ei veke. Det var ei av dei beste vekene eg har hatt, med mangotre i hagen og barn som heldt med så hardt at eg ikkje klarte å gå ifrå dei. Blekksprutkebab på ei restaurant med havsutsikt som siste måltid.

Stranda siste kvelden. Vi sto i ei ring og lekte. Selektor, one, two, three. Let’s go! Eg høyrde ”Just the Way You Are” for fyrste gong. Sto i sanda med to personar eg hadde blitt så glad i, men visste at eg aldri ville sjå igjen. Eg gjekk ein tur saman med ein ny ven. Sprang etter krabber og prata om kva vi ville bli når vi blir vaksne. 

Eg savnar dei, og gler meg som ein unge til oktober når dei fleste kjem hit på besøk. Då skal dei få stå på ski og ete brunost. Det blir så bra.

Minne.

Det var juli, den varmaste og beste månaden i heile året. Klokka var nesten tre på natta, og eg lukka opp auga. Eg skulle stå opp. Berre nokre netter før hadde eg lagt meg på denne tida, men no gjekk eg i staden til kjøkkenet og kokte opp ei kopp varm sjokolade med Edith Piaf i bakgrunnen.

Mens dei første solstrålane kom til syne i vindauget, satt eg på kjøkkenbenken og drakk varm sjokolade. Såg på klokka. Ho var kvart over tre. Dei skulle komme om tjue minutt. Eg hadde god tid. Nesten.

Såg på klokka igjen, og gjekk på rommet. Eg lukka endeleg kofferten. Pussa tenna, vaska henda, sjekka for sjette gong at eg hadde alt eg skulle med meg. Pass, mobil, penge, kort, musikk, meg sjølv. Alt var med. Eg var klar. I same minutt, høyrde eg bilen køyre inn på gardsplassen. Vatnjenta smilte og ga meg en klem, og eg satt meg inn i bilen. Frøken stripegenser satt seg inn. Frøken raudtelt satt seg inn. Alle fire, med store koffertar og spente blikk. Vi var på veg.

Desto nærmare flyplassen vi kom, desto meir klarde eg ikkje lengre å la ver å smile. Kroppen kjentes ut som ei sjampanjeflaske som kunne eksplodere når som helst. Kofferta på band, frukost på KonTiki, soving på flyget. Så – poff! – var vi der.

Den varme lufta slo mot oss slik den berre gjer på så varme steder at lufta blir bølgjete nærme asfalten. Dette var eit sånt sted. Eit sted med palmer og høge fjell. Med mange fine grekarar og enda fleire nordmenn. Vi var i Noreg-Hellas. Det var litt flaut, men det var veldig fint også. Verkeleg. Fire jenter. Ei øy.

Vi låg på stranda. Bada i havet. Fekk saltvatn i auga. Drakk øl i sola. Likte ikkje ølen. Spiste is i staden. Kjøpte ein bademadrass. Leste norske aviser ved bassenget. Symja under vatn. Lekte sisten. Lo.

Vi gjekk langt for å komme til den finaste restauranten. Og vi fann han – den finaste restauranten på heile øya. I alle fall den med best utsikt. Og mest vind i håret. Vi åt moussaka. Og pasta, pizza, salat. Og fekk ouzo, såklart.

Så gjekk vi heim. To av oss drakk karsk. Ei hadde kjøpt mojito. Ei drakk Bailey’s ei dag og whiskey ei anna dag. Ho likte det. Eg likte det. Pynta oss og gjekk ut. Dansa og fekk gratis drinkar. Fire jenter. Ei øy.

Vi spelte kabal på balkongen. Vatnjenta fylte vatn i vatnflaskene. Raudtelt smøyrde seg med aftersun. Frøken stripegenser drakk cola og tok bilete. God musikk. Fine venner. Ei øy kor vi kunne gjere nett kva vi ville. Og det var det vi gjorde – nett kva vi ville. Livet kunne ikkje bli betre.

Lettnad.

Eg fann ut at eg aldri hadde gøymt eller gløymt kven eg er. Eg har vore meg sjølv heile tida, men har fått andre reaksjoner enn eg er vant med – nettopp fordi eg har vore med andre menneske enn eg er vant med. Altså, alt er bra og eg slepp å bekymre meg for å ikkje vere meg.

P.S. Dei viktigaste liker meg. Eg hadde berre mista trua ein periode.

Hjerte.

Jeg er så himla glad i dere, dere som kjenner meg helt – og som liker meg likevel. Dere som har hørt hemmelighetene mine og vet at jeg ikke er så sterk som jeg vil være og at jeg trenger litt for mye ”åh, du er så bra, Linnea”-oppmerksomhet enn jeg burde trenge. Dere som har latt meg gråte på skuldrene deres, dere som har strøket meg over håret. Du som gang på gang er den som må ta initiativ til å spørre om vi skal spise lunsj sammen, fordi du vet at jeg vil hvis jeg kan. Du som kjøpte en stor sjokolade til meg en gang, og tvang meg til å spise den opp mens jeg var alene. Du som lot meg være nær deg når livet ikke smilte til deg. Du som alltid ler og får livet til å virke lett.

Åh, som jeg trenger dere. Og åh, så himla glad jeg er i dere.

Lykkestund.

Istad så vi på familiefilmer fra den gangen lillebror ikke kunne si r og jeg gikk med lilla strømpebukser. Den gangen mamma hadde kulemage og pappa var verdens stolteste far og beste sekkebærer. Da jeg fortalte mamma at "jeg tror det er pappa som er julenissen" og da jeg lo og lo og lo fordi pappa gjorde meg lykkelig.


Etterpå satt vi der i stua alle fire, og så på hverandre. Plutselig hadde vi fått gjenoppleve år og hendelser vi hadde glemt at hadde skjedd. Vi innså at vi var en så koselig familie, at vi er en så koselig familie. Og at vi fortsatt er de samme menneskene som vi så på filmene, bare litt mer utviklet. Vi satt og så på hverandre, vi lo og vi smilte med plaskende øsepøseregnvær utenfor.

Bra nok.

Usikkerheten kommer og spiser meg opp innvendig. Jeg prøver så hardt å bli likt av de nye menneskene at jeg mister meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne meg selv igjen. Det er sannheten, selv om jeg hater det. Jeg vil ikke prøve. Jeg burde ikke prøve. Jeg burde bare være, men det er så himla vanskelig!

Jeg trenger bekreftelse. Vite at jeg er bra nok. At jeg er fin nok. At det som betyr mest er at de viktigste liker meg like godt som før. Jeg klarer ikke lenger å tro at de gjør det. Jeg trenger å vite at vi fire er de vi alltid har vært, og at dere ikke liker noen andre bedre enn meg. Selv om jeg vet at det ikke er sant. Faen. Usikkerheten kommer og tar meg. 

Kjære, redd meg før jeg blir spist opp.