Idyll.

Han kommer inn på rommet med kaffe, og vi setter oss på verandaen med blomsterpotta som askebeger og fuglesang som musikk. Han har på seg skjorte og bukse, jeg har kun et teppe rundt meg. Sola skinner, og han påpeker at nabomannen stirrer på oss. Vi sitter der med sigg og kaffe, morgensol og hverandre - og livet kunne faen ikke vært bedre.

Sukkersøtt.

"Jeg er glad i deg. Du er den mest fantastiske kvinnen jeg har møtt på mange år. Jeg kommer ikke over hvor nydelig du er."

Og klissete kjærlighetstull blir ikke lenger bare klissete og tullete, det blir noe jeg setter pris på. I alle fall når han er full og spyr og skaffer oss gratis pølse på bensinstasjonen. I alle fall når han får dårlig samvittighet for at jeg må hente en bøtte til å ha ved siden av senga, selv om han ikke må bruke den. Dette er akkurat passe. Akkurat nok kliss til å holde på selvtillitten, til å bli akkurat passe smigret, men ikke så mye at jeg blir kvalm.

Dagen da sjokolademelken smakte lollipop og popmusikken ga mening.

Dagen begynte med et morgenkyss i en dobbeltseng med bare én pute. Så kom jeg meg til butikken for å kjøpe tannbørste, inn på tannlegetoalettet for å pusse tenna, og inn til tannlegen for å fikse dem.

Så bar det hjem for å lage en avskjedsgave til fine, kjære stripegenser som dro til OL-byen to dager etter OLs slutt. Det bar hjem for å høre på 2000-tallets popsanger. Westlife og Shaggy og Christina Aguilea. Og for å se på bilder av oss fra den tiden.

Vi kjørte til flyplassen, og jeg ble overrassket over hvor rolig hun var. Det virket som hun skulle på helgetur, som om vi ville se hverandre neste uke, som om dette var normalt. Men det var alt annet enn normalt, for i koffertene hadde hun bagasje for et helt år. I koffertene lå alt hun ville trenge fram til juni 2013.

Selvfølgelig ble det noen tårer når vi forlot hverandre, men jeg vil jo besøke henne om en stund- og hun vil jo få det fint. Og i går pratet vi en halvtime. Jeg fortalte om dustegråt på grunn av dustehelse og dustemamma, og hun fortalte om storbyen og småbarn og bestemødre. Hun ga meg de ordene jeg trengte å høre, og jeg ga henne de ordene hun trengte å høre. Og så lenge vi kan fortsette sånn, med hvisking til hverandre over internett, så vil dette gå bra.

Og når hun vet mer om når hun er ledig, og jeg vet mer om når jeg er ledig, så bestiller jeg flybilletter, hører med månemannen om jeg kan bo hos han og kommer til henne. Så får hun vise meg storbyen. Det gleder jeg meg til.

"Du gir i alle fall meg feber."

Han sier jeg er som en funky sang med en dyp, uforståelig tekst og han kommer til meg når jeg er syk og slapp av smertestillende. Han holder meg i hånda og stryker meg i håret når jeg ikke orker å prate. Han kysser meg, og forteller hvordan det gjør alt bedre. Han er så kunnskapsrik, han er så flink til å snakke og jeg drømmer om han hele tiden.

Han har aldri sagt at han er glad i meg, men vi ser hverandre nesten hver dag. Vi kjøper godteritatoveringer og fester de på tunga. Vi sitter på benken ved kirka for å ta en sigg og vi drikker øl i hula mi. Han viser meg deilig musikk og han får meg til å smile, får meg til å le og får meg til å lengte etter mer av han.

Og jeg føler meg så heldig og glad og kanskje forelska. Men forelskelse er skummelt, så det er lettere å bare være sammen uten å prate om hva vi føler. Det er lettere å bare kysse når vi er alene. Og den eneste negative tanken min er; blir han snart lei av meg? Blir jeg litt kjedelig? Gir jeg for lite av meg selv? Han gir så mye, han snakker så mye, han er så flink i alt han gjør. Han lukter så godt, han er så bra. Jeg liker'n så godt, men jeg føler et press på å bevise for han at jeg er bra nok for han. For jeg er bra nok, og jeg håper bare han ser det.

Gud, hvor jeg er heldig. 

Lykkestund, lykkedag, lykkelig!

Jeg: "Jeg har sluttet å meditere om kvelden, og å sitte på balkongen med pledd og te og Louis. Jeg har sluttet å sykle turer rundt det lange vannet og jeg har sluttet å sette pris på alene-kveldene mine."
Han: "Hvorfor det?"
Jeg: "Jeg vet ikke. Nå spiller jeg kabal eller bare sovner, og det gjør meg ikke like glad."
Han: "Så begynn med å gjøre det du liker igjen da."
Jeg: "Det skal jeg."

Men jeg ville ikke ha alene-kveld, jeg ville være med han. Og da jeg kom med forslaget, svarte han ikke. Derfor grep jeg fatt i den røde sykkelen med blomster på, pakket en øl og dagboka i veska, la veska i sykkelkurven og dro. Gamlerunden, rundt vannet. Jeg tenkte for mye. Han kunne i alle fall ha svart. Kanskje jeg har blitt kjedelig, kanskje han møtte en gammel forelskelse på seminaret, kanskje han ikke gidder mer. Men han kunne i alle fall ha svart. Jeg tok ut ølen av veska, og ville skrive i dagboka. Hadde ikke noe å skrive med, så lot ølen ligge i veska og syklet etter hvert videre. Hørte torden. Syklet fortere. Ble våtere. Og fylt med så mange følelser samtidig, som det var så lenge siden sist. Hovedsaklig lengsel, usikkerhet og savn.

Men så, da jeg syklet forbi barneskolen og ned mot stasjonen, pep det i mobilen min. Sikkert bare pappa som maser om jobb og cv igjen. Du blir bare skuffa.
Han: «Gjerne. Og sorry for seint svar, jeg sovna.»
Å, hvor deilig det var å være Linnea. Våte, kalde Linnea som kunne dra hjem, legge ølen i kjøleskapet og skifte før han kom kjørende. Å, hvor deilig det er å være Linnea.

Hun er fri.

«Det er slike ting som vil få minnene på gli når sommeren er forbi». Så absolutt, så absolutt. For det var den kvelden hvor guttene fra jujutsu, teater, tilfeldige russekroer og gamle og nye forelskelser var samlet på samme sted. Det var kvelden hvor jeg lette alt for lenge etter mobilen som noen så omtenksomt hadde lagt i veska mi. Det var kvelden hvor jentegjengen fra vintertiden danset til sanger fra vintertiden og det var kvelden hvor man ikke husket hvilket land Budapest er hovedstad i. Det var da månemannen trengte noen å støtte seg på og den kvelden vi sang «hun er fri» på vei ned mot bilen hvor herr hippiebriller ventet. Men før vi kom fram til bilen, datt vi i gjørma og skitna til hele bilen innvendig. Noen kastet opp ut av bilvinduet, andre stoppet for å kjøpe kebab. Men det var fint, for den kvelden var en lavvo midt i skogen det perfekte stedet å være.

Byen hvor nordmenn snakker svorsk og sengene lukter øl.

Tranan. Byens beste nattklubb, byens eneste nattklubb. Vi hadde foreslått DJ Broiler og vannjenta hadde drukket tre elg. Da de stengte, møtte vi en alkis som bød oss på sprit og en fyr i bar overkropp. Vannjenta snurret rundt og rundt kjempefort mens frøken haremsbukse klemte han uten skjorte. Jeg tok bilder og herr hippiebriller passet på frøken haremsbukse, fordi han hadde hørt at mannen uten skjorte "alltid steller til med bråk". Politiet måtte si ifra at man ikke fikk sitte i blomsterbedet og jeg måtte si ifra at jeg ikke gadd å vente mer.

Neste onsdag var det ikke vannjenta og frøken haremsbukse, men fine kusine og jeg. Og herr hippiebriller, såklart. Han som skulle sjekke opp jentene, men kom med innrømmelser i taxien (om hvem som egentlig var søtest). Han som danset slik at alle rundt oss ble ukomfertable, og jeg danset med han. Han som ble så full at han spanderte drikke på oss alle, selv fremmede. Og jeg og fine kusine dansa til YMCA og fikk dansepartnere resten av kvelden. Vi drakk, vi lo, vi dansa, vi sigga og vi kyssa. 

Og mens vi kjørte hjem, forbi den visne midtsommarstången og mens vi kjørte i 130 på rett-fram-veiene, strøk han meg på låret. Og vi stoppet ved verdens fineste kafé, drakk dyr kaffe og nøt utsikten. Alle måtte gå på do, fordi utedoen var den fineste vi hadde sett. Og alle måtte løpe opp bakken til vasken etterpå, for å teste kondisen (som var helt på trynet). Vi pratet med den søte kafémannen og tok noen sigg før vi dro videre. Stoppet ved det finfine røykestedet ved vannet, og vi fikk kontakt med en katt. Og da klokka var seint og det kun var noen timer til herr hippiebriller måtte stå opp igjen, sto vi i oppkjørselen min. Tok ut bagasjen fra bilen og kysset hverandre.

Noen dager senere ble herr hippiebriller med tilbake igjen, tilbake til sommarstugan ved vannet, med de mest fantastiske solnedgangene og de herlige kveldene. Med mygg og øl og rosévin til vi sjangler til lillstugan for å sove. Sammen.

Stugan.

Og da mor og far hadde spandert vin og øl til oss ble vi så tørste at vi måtte sjangle tilbake til lillstugan, sølte øl i sengene og gratulerte gitarfyren som kom inn i England. Jeg ødela en knapp da jeg åpnet skjorta hans, men det gjorde ikke så mye for han hadde med seg så mange fler. Og han luktet så godt. Og han kledde seg godt. Og han kysset så himla deilig.

Da vi dro til Bolleberget.

Hjemme var det kjedelig, så vi tok bilen og kjørte. Gikk opp slalombakken som var full av blomster og bær og nøt solnedgangen da vi var halvveis i bakken. Så dro vi videre, på nye eventyr. Vi fulgte etter ScoobyDoo-bilen og endte opp i en friidrettspark. Der slo vi hjul, hoppet höjdhopp og kastet kule. Både jeg og lillebror kom på første plass før vi kjørte videre. Jeg prøvde å kjøre Snoddastoget og vi fant ut at neste kinofilm går om tre dager i denne lille byen. Det er ikke mye som skjer her, men dagene går likevel.

Familietid.

Hun har så mye kjærlighet at når hun ikke lenger har noen å gi den til, kjeder hun seg. Det er en uke siden herr hippiebriller dro hjem og fem dager siden fine kusine dro - og nå er hun i ferd med å bli gæren. Kokko. Poff! Hun orker ikke mer, må bort - må hjem, eller til andre mennesker enn familien hennes. Vil sigge, vil prate skit, vil drikke, vil le. På ordentlig, fordi noe er morsomt - og ikke le høflig av farmor, mor, far eller lillebror. Hun vil kjøre rundt i den røde bilen sin, vil gjøre noe som er morsomt. Vil leve som en attenåring, ikke en trettenåring på tur med sin familie.

Trøst.

Om tolv dager vil jeg trenge noen til å holde rundt meg, til å tørke tårene mine og til å tulle om hvordan man nesten ikke trenger å se hverandre i virkeligheten lenger nå som vi har sosiale medier.

Frøken stripegenser, frøken stripegenser, frøken stripegenser.