Lykkestund, lykkedag, lykkelig!

Jeg: "Jeg har sluttet å meditere om kvelden, og å sitte på balkongen med pledd og te og Louis. Jeg har sluttet å sykle turer rundt det lange vannet og jeg har sluttet å sette pris på alene-kveldene mine."
Han: "Hvorfor det?"
Jeg: "Jeg vet ikke. Nå spiller jeg kabal eller bare sovner, og det gjør meg ikke like glad."
Han: "Så begynn med å gjøre det du liker igjen da."
Jeg: "Det skal jeg."

Men jeg ville ikke ha alene-kveld, jeg ville være med han. Og da jeg kom med forslaget, svarte han ikke. Derfor grep jeg fatt i den røde sykkelen med blomster på, pakket en øl og dagboka i veska, la veska i sykkelkurven og dro. Gamlerunden, rundt vannet. Jeg tenkte for mye. Han kunne i alle fall ha svart. Kanskje jeg har blitt kjedelig, kanskje han møtte en gammel forelskelse på seminaret, kanskje han ikke gidder mer. Men han kunne i alle fall ha svart. Jeg tok ut ølen av veska, og ville skrive i dagboka. Hadde ikke noe å skrive med, så lot ølen ligge i veska og syklet etter hvert videre. Hørte torden. Syklet fortere. Ble våtere. Og fylt med så mange følelser samtidig, som det var så lenge siden sist. Hovedsaklig lengsel, usikkerhet og savn.

Men så, da jeg syklet forbi barneskolen og ned mot stasjonen, pep det i mobilen min. Sikkert bare pappa som maser om jobb og cv igjen. Du blir bare skuffa.
Han: «Gjerne. Og sorry for seint svar, jeg sovna.»
Å, hvor deilig det var å være Linnea. Våte, kalde Linnea som kunne dra hjem, legge ølen i kjøleskapet og skifte før han kom kjørende. Å, hvor deilig det er å være Linnea.