Nattevakta.

Det er tredje nattevakta på rad nå. Det er endelig juleferie fra skolen, og jeg er så sjukt tilfreds. I går hadde jeg juleverksted hele natta, hvor jeg lagde håndskrubb, bakte pepperkaker, skrev julekort og pakket inn julegaver. Ferdig med eksamen, ferdig med julegavene. Skal bare en tur på biblioteket, så er alt i boks (hvorfor kjøpe når du kan låne, sant?).

Jeg, som de fleste, får en sånn trang til å oppsummere når året nærmer seg slutt. Og jeg tror det er sunt å se på hva man har fått til, og hva man ønsker å få til i året som kommer. Hva man har savna og hva som har gjort en vel.

Fra å ha bodd i en studenthybel midt på Grünerløkka til å eie en leilighet på Kværnerbyen. Jeg har jo fortsatt verken tatt timer i vokaljazz eller kjøpt meg kontrabass, men jeg valgte musikk som valgfag på skolen - så jeg har spilt i band, og spilt både stavspill, keyboard, gitar, trommer og güiro på konsert. Jeg har ikke lært å danse swing med typen, men har lært både reinlender, gangar og springar på Ole-Bull-akademiet på Voss.

Overrasskelsesturen fikk jeg også til, da vi dro til Praha i desember i fjor. Jeg har laget knekkebrød, jeg kjøpte meg sykkel og jeg badet som bare pokker i sommer. Jeg har blitt kjent med flere folk, og jeg har (i alle fall nesten) kommet fram til hvor mye tid og krefter jeg vil bruke på skolen.

Og jeg har reist masse. Jeg har vært på to turer med bruttern, både til Warsawa og til Thailand. Jeg har vært i Montenegro med familien, og jeg har vært i Lithauen med typen. I tillegg skal jeg søren meg til Berlin før året er over, også.

Så selv om det kan føles ut som pengene ikke strekker til mer enn øl og mat i hverdagen, har jeg klart å spare penger til en hel del reising. Og sparing, sånn at leilighetsdrømmen ble virkelighet (med hjelp av muttern, såklart).

Men jeg vil fortsatt på telttur. Og jeg vil på sopptur. Jeg ønsker å lage mer mat, og jeg skal søren meg ta den pokkers korketrekkerturen med kjæresten i år.

Desember.

Herregud, det snør. Eksamen er over, og det er bare noen få skoledager igjen før det er juleferie - og jeg hører på julemusikk og har åpnet luke to i sjokoladekalenderen.

Jeg husker at det var vondt og jeg var usikker, sårbar og følte meg innesperret for et år siden. Det er et år siden vi var i Nicaragua og nesten mista passene våre fordi politiet hadde sendt passene til feil by - men det ordna seg, det tok bare litt tid. Det er et år siden jeg nesten mista kjæresten min fordi jeg hadde lukket hjertet mitt - men det ordna seg, vi måtte bare forstå hverandre og prate sammen.

Og nå har jeg pynta til jul og satt opp julelappene jeg skrev til han for to år siden. Alt som står på lappene stemmer fortsatt, jeg måtte bare endre på den ene lappen hvor det sto "nå som vi har vært sammen i 1,5 år". For vi har vært sammen i 3,5 år nå. Og jeg har aldri hatt det bedre. 

Fornøyd.

Jeg er så fornøyd, jeg er så glad.

Det kan ikke sies nok hvor deilig det er å studere. Jeg bor på Grünerløkka, går over Akerselva, opp Telthusbakken hver dag på vei til skolen, forbi Gamle Aker kirke og de samme, pene, gamle bilene som er parkert langs veien.

Og nå sitter jeg her, jeg har tent stearinlys i hele leiligheten. Leiligheten er fantastisk. Jeg jobber mye, så jeg kan fortsatt drikke øl og vin, og kjøpe det pålegget jeg vil på butikken.

Og vi har den beste utsikten i hele Oslo. Jeg vet aldri om det er minifest med kjæresten, månemannen og herr sixpence eller ikke, når jeg kommer hjem fra jobben. Det er greit. Jeg elsker at leiligheten vår lever, at folk er her, at vi spiser middag og drikker øl og vin og portvin og cherry og sprit. Jeg elsker at så mange av vennene mine er i nærheten, at jeg kan spørre om vi skal ta en øl sammen klokka halv ti på en onsdag, og alle kommer. Jeg elsker studentlivet - jeg elsker livet.

Oktober.

Dette har faktisk vært den peneste høsten jeg kan huske. Gåturen til og fra høyskolen er vanvittig vakker. Bladene på trærne er enda gulere, rødere og mer oransj enn jeg hadde forventa. Høsten er jo ikke trist, høsten er en fargeklatt.

Jeg tror jeg aldri har vært så lykkelig som dette halvåret, det føles så godt å bo midt i Oslo. Det føles så godt å være student og kunne disponere tid selv, ringe venner klokka halv ti for å dra og drikke pils sammen. Jeg skal (prøve å) aldri klage på studenttilværelsen. Det er fine folk i klassen, jeg har allerede vært på praksis på en barneskole - og alt går som det skal. Det er straks november, og jeg er full av drømmer, som vanlig, men jeg er glad for at jeg klarer å stoppe opp og nyte litt. Litt hver dag.

Og i går fant jeg en femtilapp på bakken, og smågodt var på supertilbud, så jeg kjøpte ekstra mye - så satt vi i senga og så på "Nightmare before Christmas". Topp mandagskveld.

19. juni 2015 - og sommerferien er igang.

Jeg lager meg superdeilig frokost, og sitter ute og spiser. Rundstykket var så varmt da jeg skjærte det opp at det steg røyk opp fra det idet jeg tok på smør og gulost og agurk på den ene halvdelen og smør og brunost på den andre delen. Jeg skjærer opp jordbær, putter bitene i en skål med melk og strør over sukker. Nå er det sommer!

Når jeg setter meg ute, lukter det gress. Pappa klipte gresset for noen dager siden, den lukten er den beste i hele verden - lukten av klipt gress og oppskjærte jordbær.

Nå er det sommer på jorda!

Jeg måtte hente meg et pledd da skyene dekte for sola, men nå er den tilbake (sola, altså). Og Linnea-koppen med den siste skvetten av kaffe står over Erlend Loe-boka som ligger over armlenet på stolen min. Kjæresten var ute en tur for å spise frokost, men han gikk inn igjen for å pakke - han skal på hyttetur (mens jeg skal jobbe) - og jeg skjønner og håper at dette blir sommeren 2015. Jeg skal jobbe hver dag, jeg har ikke en dag fri før skolen starter - men jeg skal flytte og jobbe og passe hund og lære å lage god mat og nyte så mange solstråler jeg bare greier (noe som jeg tror blir ganske uproblematisk i og med at jeg jobber i barnehage). Jeg tror det blir bra, og det er litt deilig også at familien skal bort litt - sånn at det bare blir meg og kjæresten, sånn som det var første sommeren da vi var sammen. Dette blir bra.

Karmerarull.

Jeg skulle ønske at jeg alltid hadde med meg et analogt kamera, sånn at jeg kunne ta bilder. De bildene jeg ville ha tatt, hadde vært:

1. Ute på gressplenen til småsøsknene til kjæresten, med boblebadet, grillen og trampolina. Og sola bak trærne.
2. Ute-teateret på Blaker Skanse med mamma, vaffel og kaffe (+ svaler, solnedgang og cola life). Vi spiste snickers og snadwich før forestillingen.
3. Da vi var i Sofienbergparken, drakk 3,5% øl og så på hippie-line-gåing-folka rundt oss.
4. Et bilde av lavvoen, med sola bak trærne. Og et bilde mens jeg smører solkrem i ansiktet til et av barna i barnehagen.
5. En kveld med ost, kjeks og rødvin med kjæresten.

Morgentur.

Gresset glitrer fordi det har regna i hele natt, men nå stråler morgenen med sol, morgendis og fuglekvitter. Det lukter sommer, regn, nyklipt gress og våte blomster. Jeg går en morgentur med hunden før jobben, og nyter, nyter, nyter. Skulle ønske det var så stille og rolig hver morgen, dette var virkelig verdens beste start på dagen.

Juli.

Jeg har aldri før spist en så perfekt moden avocado, men jeg gjør det nå. Jeg tar annenhver bit av avocado og annenhver bit av sitron. Det smaker deilig, og sitronen gir meg grimaser hver gang.

Det er sommer, og dette er sommeren 2015 sålangt: Jeg jobber, jobber, jobber - men det føles ut som jeg nyter late dager likevel. Jeg har bada to ganger, spist ganske mye is, drukket masse øl og vin i sola, spist vannmelon og jordbær og gått turer i skogen. Jeg har passa hund og hus, jeg har flytta, båret pappesker og kurver fulle av ting - og jeg har spist tre middager i den nye leiligheten.

Det jeg ennå vil gjøre mens det er sommer: Gå mer barbeint. Gå tur i øsepøseregnvær uten regntøy en dag hvor det er varmtvarmt. Bade i Oslofjorden, hoppe fra stupebrett. Ta med middagen i parken. Flytte. Finne et nytt yndlings-brettspill.

Og i august vil jeg plukke blåbær.

Når mai blir til juni, og enda en bok er lest.

Mamma, jeg og lillebror var på kino i dag. Vi så på noe som kanskje skulle være en fremtidsfilm, med masse krigsbiler som kjørte om kapp i ørkenen. Det var en skikkelig kino-film, med 3D-effekter og masse eksplosjoner. Vi hadde kjøpt smågodt og ostepop, mamma satt i midten - og jeg følte meg som et barn igjen. Jeg liker det - når vi i familien gjør som vi pleide da jeg og lillebror var små, jeg får vel en følelse av at ting fortsatt er som det var i familien - at vi fortsatt er glad i hverandre og hverandres selskap, selv om vi er mer selvstendige.

Ellers leser jeg mye om dagen, det er så deilig. Jeg håper jeg kan forsette med det når jeg studerer, at jeg fortsatt kan nyte å slappe av med en historie, selv om jeg bruker mange timer på å lese side opp og ned om pedagogikk og utdanning. Jeg har nemlig funnet ut at jeg skal bli lærer. Tror det blir bra.

De siste dagene har jeg lagt merke til noen antydninger til rynker som jeg har fått rundt øynene. Jeg er veldig fornøyd med de rynkene, de vitner om at jeg har smilt mye. Det er fint. Jeg lurer en del på hvordan jeg vil se ut når jeg blir gammel, om jeg vil ligne på mormor eller bare bli meg selv med en hel masse rynker og flekker og grått hår til alle kanter.

Mai.

Og nå har bladene på trærne blitt grønne, og jeg har vært på dikt-lesning. Altså, jeg har hørt på andre lese opp, ikke lest opp noe sjæl.

Og da jeg gikk mot togstasjonen fra Ingensteds, hadde sola gått ned. Det var overskya, og det begynte å bli mørkt (det er vel det man kaller skumring), gatelysene hadde skrudd seg på – men man hadde sett like godt uten dem. Jeg sa ha det til venninna mi, og gikk langs Akerselva mot Schous' plass – forbi Syng og Rice Bolle. Det var så deilig å kjenne at jeg kunne gå ute med kåpa mi om kvelden uten å fryse. Det blåste, men det var greit. Skyene fløy nesten urovekkende fort forbi, men en fugl i et tre sang som bare det – og endene hadde funnet en brødskive hver, så livet var fint for alle involverte (som jeg kunne se).

Jeg og kjæresten har fått studentbolig, og jeg kjenner at jeg kommer til å bli glad i denne byen. Jeg kjenner at denne byen kommer til å bli min, på ordentlig. Jeg gleder meg så sjukt.

April.

Jeg elsker Norge for årstidene våre. Jeg elsker våren, de lysegrønne bladene på trærne. Hestehov, hvitveis og til og med løvetann overalt.

Jeg elsker dagene hvor det plutselig er sommer, hvor vi må smøre barna i barnehagen med solkrem og ha på solbriller.

Vepsen står på veggen og vasker seg, armene og følehornene og rumpa. Og jeg skal gå tur i skogen med hunden, mens alt jeg ønsker meg er en Lollipop-is. Stikker kanskje innom Coop Mega etterpå. Namnamanm.

Jeg har fri fra jobben, så jeg sitter ute og leser. Jeg har lest ut boka om den fantastiske Elsa på snart åtte år - og hennes utrolige mormor. Jeg har lest 155 grunner til å være feminist, og funnet ut at bøker skal bli min nye gave. Bursdagsgave, julegave -  jeg skal begynne å gi bort gode bøker til vennene mine.

Våren er her på ordentlig, og det er så sjukt deilig!

Mars.

Vi har det så bra nå. Vi er så glade, så forelska. Vi fletter hender, vi tuller, vi kysser og leker. Vi danser mer enn før, og jeg ser at han er lykkelig nå. Jeg er lykkelig nå. Han legger en kvikklønsj i veska mi og skriver en lapp til. Jeg lager luksusfrokoster til oss - med smoothie, avocado, egg og tropisk juice. Vi kjører rundt i det fine været i den fine micraen, med åpne vinduer og hører på en av jazz-cd'ene mine. Vi ligger tett inntil hverandre om natten, og hvisker fine ting til hverandre i halvsøvne.

Vi er lykkelige, og jeg tror jeg alltid vil tenke tilbake på denne våren, hvor han fikk jobbe i en ølpub og jeg undret meg over hvilken yrkesretning jeg skal velge, denne våren hvor vi funderte over fremtiden og omfavnet både den og hverandre, jeg tror jeg alltid vil tenke tilbake på denne våren med et smil.

Ås.

Tenk at for under en uke siden satt vi i bilen med åpne vinduer og sang til "Everybody wants to be a cat", mens vi suste forbi åkre og grønne sletter. Tenk at jeg gikk uten strømpebukse på lørdagen, fordi det var så fint vær at det føltes ut som sommer. Tenk det!

Vi kjørte micraen på vei hjem, og vi kjørte forbi et stort hus med veranda og store vinduer. Frøken fuglekjole pekte på det hvite herskapshuset og strålte. Der skal vi bo! ropte hun og smilte. Det er dit vi flytter når vi blir gamle! For vi har lagt en plan om å flytte sammen når vi blir pensjonister, frøken haremsbukse, frøken fuglekjole og jeg. Vi skal skaffe oss en stor hage hvor vi planter og sår - og drikker saft med en liten shot med sprit i. Vi skal finne en solvegg, med tre solstoler, og vi skal sitte der med solbriller og se at gresset gror - mens vi prater, tuller og danser litt.

For vi var på besøk hos frøken haremsbukse i Ås. Vi hadde med oppblåsbar madrass og øl, vi var klare. Og det ble bygdefest - vi var på konsert hvor det krydde av cowboy-hatter og rutete skjorter. Vi var med - og vi danset, men da det ble litt mye banjo gikk vi til bodegaen og drakk øl med bergensere og australiere. Så stengte baren, og vi dro hjem og hadde 90-talls nach, dansa som sandwicher og røyka ut av vinduet.

Det var godt å være på besøk i kollektivet til frøken haremsbukse. Det var deilig å kjøre micraen i vårvær, det var deilig å få se hvor hun har holdt til det siste halvåret - men det beste var å være oss tre igjen. Vi har det bra sammen.

Og morgenen etter, før vi kjørte micraen hjem, lagde vi banan-pannekaker, og ble så oppslukt av en dokumentar om løshunder at det førte til jubel i bilen da vi fikk en sms av frøken haremsbukse hvor det sto at hunden var kommet tilbake til riktig eier til slutt.

Tenk, det er bare en uke siden. Og nå er det vinter og snøstorm igjen, og jeg burde ha ta akt med kjelken ned til togstasjonen istad. Tenk at det er snø igjen, så jeg går og lager meg en ekstra kopp med kakao. Med ingefær og chili!

Sånn som jeg har det.

"Hvis jeg får velge, er det sånn jeg vil ha det. Og tenk, det rare er at sammen med deg er det sånn jeg har det. Det er sånn jeg har det." - Trang Fødsel

Vi har flytta hjem, altså hjem på ordentlig. Jeg bor på rommet jeg bodde i da jeg møtte han, og i dag har jeg kjøpt en ny lys-lenke til taket. Jeg har kjøpt stearinlys og har denne fantastiske rolige, deilige følelsen om at sånn jeg har det nå - det er sånn det skal være. Det er sånn jeg skal ha det nå i den siste kvelden av februar.

Og jeg har begynt på sangtimer, og jeg elsker det. Jeg vet ikke hvor det leder til, forhåpentligvis kan jeg få synge litt med garasjegutta. For herr månefjes kan spille saksofon nå - han studerer og har det fint i rommet han leier i leiligheten til vannpipegutten. Og herr six-pence spiller trommer som før, og har kjøpt seg egen leilighet i Oslo. De vil starte band - og jeg vil være med. Jeg forteller sanglæreren at jeg helst vil synge jazz, og på neste time skal vi øve på scatting.

Jeg er lykkelig, for jeg har kjøpt en vase og stjålet fire tulipaner fra stua for å pynte opp på rommet  vårt. Scrach-mapet har endelig ankommet i posten, og vi koste oss da vi skrapte fram de landene vi har vært i mens vi planla sommerferier hvor vi tar den transibirske jernbanen til Bejing, kaffe- og safari-ferier i Tanzania, noen måneder i Asia og biff+rødvin i Argentina.

Og jeg har kjøpt en myrt, og virkelig satt meg inn i hvordan den skal stelles. Dette er min første planteprøve. Hvis jeg klarer å holde myrten min i live i to måneder, skal jeg kjøpe meg en større, dyrere, flottere plante - og jeg skal greie å holde den i live. Det gjør meg glad av å ha levende planter og blomster på rommet.

Endelig har jeg begynt å jobbe igjen - og jeg tjener penger, slik at jeg endelig kan kjøpe disse tingene (jævla materalist, men det får så være) som jeg har ønsket meg for å gjøre rommet vi bor i koseligere, finere, mindre 'mamma&pappa-rom' og mer 'linnea&odin-rom'.

Jeg får en så god følelse. Jeg omfavner denne våren. Denne våren kommer til å bli dødsbra - jeg kjenner det på meg.

Fint.

Har du sett noe så vakkert? Det snør med så små snøkrystaller at hele lufta glitrer. Det ser ut som verden har bestemt seg for å drysse litt konfetti over denne dagen.

Kjærlighetsdagen.

Det var en dag av kjærlighet.

Flyet hjem ble forsinket, og da jeg sto og ventet på bagasjen, skalv jeg nesten fordi jeg gledet meg så mye til å se dem igjen. Og da vi endelig fikk bagasjen, og gikk gjennom tollen, og fikk se mamma, pappa og lillebror, var det som en eksplosjon inni meg. De sto der med flagg og roser, og ropte og gråt. De var så glade for å ha oss tilbake, og vi var så glade for å være hjemme igjen.

Jeg hadde ønsket meg vafler, brunost og syltetøy i forsinket bursdagsgave - og da vi hadde kommet oss helt hjem, sto vaffelrøra klar. Vi spiste så mye vafler at vi nesten ble kvalme - og det var så fint. Lillebror sto på kjøkkenet, stekte vaffel etter vaffel etter vaffel, og fikk til slutt spist noen selv også. Da vi hadde spist hundreogfemti vafler hver, gikk vi alle sammen og hvilte oss et par timer.

Senere var det bursdagsfest, og vi var invitert, selv om alle regnet med at vi var for slitne til å komme. Det var vi ikke. Allerede da vi gikk ut av bilen, kjæresten og jeg, hørte vi roping og skriking og "Linnea!!!!" fra en innglasset balkong så doggete at man nesten ikke kunne se inn. Jeg har sjeldent, hvis ikke aldri, kjent meg så elsket som da de løp ned trappene og ropte og gråt og klemte og var i ekstase da vi kom inn i blokka. Jeg var overøst av kjærlighet - og så sinnsjukt glad for at vi valgte å dra på festen selv om vi nesten ikke hadde sovet på 36 timer. Og alt var som det skulle. Vi tre jentene satt ute på balkongen og prata, vi dansa, vi klemte, vi var så glade.

Og nå sitter jeg ved kjøkkenbordet, hjemme, det er så fint ute som det bare kan være når det er vinter, snø, kaldt og sol. Det kommer røyk ut av pipene, og sola har akkurat stått opp. Bilene er kledd i et tjukt snølag, og i senga mi ligger tre av yndlingspersonene mine. Jeg er så glad for at mamma sa hun kunne betale for taxien hjem, og jeg er så glad for at to av de beste venninnene mine valgte å sove tett sammen i en dobbelseng sammen med meg og kjæresten i natt.

Jeg er så overøst med kjærlighet i dag at jeg har sommerfugler i magen. Og jeg er ikke bakfull engang!

Klar.

Om en uke er jeg tilbake i Norge, og jeg er klar for å komme hjem nå. Jeg er klar.

Jeg er klar for å kle meg i tre lag med ull, jeg er klar for å fryse, jeg er klar for å jobbe som barnehagevikar, jeg er klar for å komme hjem. Jeg er klar for å drikke kakao med chili, jeg er klar for stearinlys, jeg er klar for å lære å lage deilig veggis-mat. Jeg er klar for rutiner, klar for taco og beat for beat på fredager og jeg er klar for å ta sangtimer. Jeg er klar for å skli på isen, jeg er klar for å ake og klar for å stå på skøyter. Jeg er klar for å gå tur med hunden, klar for å løpe og kjenne at kroppen blir sterkere. Jeg er klar for å danse med verdens beste folk og prateprate om alt som er viktig og alt som ikke er viktig.

Å reise er noe av det mest inspirerende som finnes, men nå jeg er klar for å komme hjem.

New Orleans.

Vi er i en eventyrby, omringet av jazzbarer, antikvitetsbutikker, gamle murbygninger i sterke farger, musikere på hvert gatehjørne, Mississippi river, damer som spiller på sag, menn som spiller på vaskebrett, gamle trikker som er like vakre som maten er god og spådamer som vil lese fremtiden i håndflatene mine.

Det er kaldt, men jeg har kjøpt meg varme sko, knestrømper av ull og skjerf. Det har vært et eventyr, det er fortsatt et eventyr, og jeg er lykkelig i den nye kjolen med et glass Abita Amber i hånda. 

November i varmen.

Jeg har alltid elsket havet. Jeg elsker at jeg ofte kan lukte havet før jeg kan se det. Jeg elsker å sniffe inn lukten av havet, det er lukten av sandslott og badeballer, solbrente neser og våte håndklær. 

Jeg elsker lyden av bølgene, elsker havet som lister seg opp for å kysse stranda igjen og igjen. Bølgebrus og sollys er jordas egen vekkerklokke, og jeg er verdens heldigste menneske som ikke trenger noen annen alarm. 

Og her ligger jeg, i en hengekøye med Jostein Gaarder i hendene og med sand mellom tærne. Det drypper fra håret mitt ned på side 134, og hvis jeg er heldig vil det krølle papiret en smule - sånn at jeg neste gang jeg blar opp på side 134 vil bli dratt tilbake til denne dagen.

Sola går ned i havet og de rosa skyene seiler sakte forbi. Månen smiler som katten i Alice i Eventyrland, og dette er himmel på jord.

Formidable.

Jeg pakker tingene våre i esker, for etter to år er vi fortsatt sammen; og vi skal på eventyr - sammen. 

Jeg pakker ned gruppebildet fra barnehagen, mitt første og kanskje eneste år som barnehageansatt, og tenker på alt det har gitt meg. All glede, all frustrasjon, all mestringsfølelse og all denne kjærligheten for og fra atten små barn. Jeg har vært så heldig som har fått jobbe i Norges beste barnehage, og har fått vært med på et år med lesing, prat, kjefting, sang, tull og fanteri. Jeg er heldig som har blitt fortalt hemmeligheter til og som har fått se utviklingen fra et ordforråd på "mamma", "pappa", "hei" og "ha det" til "'Nea, jeg har en sparkesykkel hjemme. Kan ikke sykle i barnehagen med den, vet du". Jeg har fått sett magi i barnehageforestillinger og magi i hverdagen. Jeg har fått satt på utallige mange plaster på fingre og knær, sunget utallige mange nattasanger og ledd med (og av) barnehagebarna en million ganger. Jeg har grått av glede, frustrasjon og stolthet ovenfor barna. Og jeg har nok lært like mye som dem i løpet av året.

"Og tidlig, tidlig er det på sommer'n, men rop på høsten, så kommer'n!"