Mai.

Og nå har bladene på trærne blitt grønne, og jeg har vært på dikt-lesning. Altså, jeg har hørt på andre lese opp, ikke lest opp noe sjæl.

Og da jeg gikk mot togstasjonen fra Ingensteds, hadde sola gått ned. Det var overskya, og det begynte å bli mørkt (det er vel det man kaller skumring), gatelysene hadde skrudd seg på – men man hadde sett like godt uten dem. Jeg sa ha det til venninna mi, og gikk langs Akerselva mot Schous' plass – forbi Syng og Rice Bolle. Det var så deilig å kjenne at jeg kunne gå ute med kåpa mi om kvelden uten å fryse. Det blåste, men det var greit. Skyene fløy nesten urovekkende fort forbi, men en fugl i et tre sang som bare det – og endene hadde funnet en brødskive hver, så livet var fint for alle involverte (som jeg kunne se).

Jeg og kjæresten har fått studentbolig, og jeg kjenner at jeg kommer til å bli glad i denne byen. Jeg kjenner at denne byen kommer til å bli min, på ordentlig. Jeg gleder meg så sjukt.