Vart jag mig i värden vänder står jag här med tomma händer.

Jul er familie, jul er et juletre som er hogget fra tomta, jul er mat, jul er bursdag. I 2011 har jula vært:
- host og nys og masse papir med snørr i.
- "Kalle Anka och hans vänner", som alltid.
- å lage rim på rim fordi jeg fikk fire mandler i grøten.
- å se lillebror være oppspilt da vi åpnet hans hjemmelagde gaver.
- storm uten søvn og å ligge på sofaen, fordi alt var bedre der.
- hovedstaden med en mann jeg er glad i.
- feire å gå fra å være sytten til å bli myndig og gammel nok til å komme inn på et utested jeg senere ble kastet ut fra.
- å drikke vin med mamma så jeg ble fin i hodet, ærlig og glad.
- ny sang på grunn av en ny jente.
- kake, kjoleprøving og prat om ekle taximenn med de fineste jeg vet om.

Trikkesafari 2.

En sigarett for å feire livet. Julegata, Lykke Li og en sigarett. Jeg var sultensulten og hadde ikke røyka på noen dager, så jeg kjente svimmelheten spre seg i kroppen. Nå er jeg fri.

På toget skrev jeg i dagboka og smugkikka på han gutten som var så altforfin med krøller, men som jeg aldri vil se igjen. Jeg gikk av toget, og gikk sakte bort til trikkestoppet. Tok en tilfeldig trikk til et tilfeldig sted og endte opp på et utkikssted hvor jeg hadde utsikt over hele hovedstaden, fjorden og solnedgangen. Jeg sto og balanserte på et gjerde mens jeg kjente at jeg hadde verden under mine føtter. Alt var slik det var ment til å være. Kafé Utsikten med byens beste vafler var stengt, men gåturen var det verdt likevel.

Jeg gikk rundt i Oslos gater, julegatene, med skøytebanen, julebodene og Bare Jazz. Jeg gikk inn i lokalet, drakk et glass vann, så på de forferdelig kule menneskene som drakk kaffe og tegnet for seg selv eller pratet om kjærlighet sammen med gode venner. På vei mot domkirken, møtte jeg julenissen, og fikk gløgg, pepperkaker, cola og pølse. Og bilde med julenissen, såklart. Jeg og smilejenta, fine og søte og glade på grunn av høyballene og bålet på Stortorget.

Etter verdens mest fantastiske danseforestilling, satt jeg på toget hjem. En mann snudde seg til to andre menn. Er dere fra Sri Lanka? Dere skjønner, jeg var i Sri Lanka i 1982, så jeg kjente igjen språket. Så begynte de å prate, og jeg kunne ikke la være å følge med på samtalen. Mann nummer én snudde seg mot meg. Hva – har du også vært i Sri Lanka? Kom og sett deg her med oss! Så satte jeg meg sammen med dem, og fortalte at jeg hadde gått på skole i Sri Lanka. Jeg fortalte om tanntempelet i Candy og vi pratet om Aluthgama helt til de måtte gå av toget. Takk for praten, og god jul! Så var det tilbake til det vanlige livet og det norske samfunnet hvor ingen lenger prater med fremmede. Så var det tilbake til det stille tettstedet hvor stjernehimmelen snakker for seg selv og til hula som har fått Carolina Wallin Pérez som ny sjef for musikken.

PS. Vilken färg har själen, älskling?

Positivitet.

Inspirasjonen min er borte, akkurat som motivasjonen min. Rommet mitt er rotete, akkurat som hodet mitt. Akkurat som meg. Men det er helt greit, fordi alt ordner seg til slutt.

Vennskap er:

- å drite i hvem som skylder penger til hvem, og å kjøpe vin på vin og shot på shot til hverandre.
- å bli med på verdensrekordforsøk selv etter kun å ha sovet én time, bare fordi det ville gjøre fairtrade-pappen hennes stolt.
- å låne venninnas klær, fordi venninna spydde ned klærne hennes dagen før.
- å lukke øynene og danse akkurat slik man ønsker på en pub i utlandet.
- å feire navnedagen med hjertekaffe og gode venner.
- å snike seg ut midt på natta for å ta et nattbad.
- å kræsje et julebord sammen og etterpå krype sammen i dobbelsenga til venninna.
- å bade i kaldt vann med en gutt en sommernatt bare for å oppholde venninna som kysser en annen.
- å gå en lang tur klokka halv fire på morgenen for å se på soloppgangen.
- å leke sirkus i en park midt i Stockholm.

Vennskap er det fineste i verden akkurat nå.

Godmodig?

Hun gråter i bilen med kjørelæreren, hun hikster innelåst på offentlige toaletter, hun gråter stille i timen og hun tårene triller bak resepsjonen når det ikke er noen kunder på jobb. Men mest av alt gråter hun i hula si, i senga si. Og hun skjønner ikke hva det er med henne for tida, men noe er ikke slik det skal være.

Sinnsbevegelse.

I dag gråt jeg. I dag gråt jeg så mine øyne ikke hadde flere tårer å miste og mine tanker ikke ville slutte å spinne rundt og rundt. Da fortsatte jeg å hikste. Jeg fortsatte å riste. Og den vonde, fæle følelsen i magen ville aldri slippe taket.

Jeg innså noe; jeg er ikke viktigst for noen. Jeg er ikke best for én eneste person. Jeg er likt av mange fordi jeg er glad, men i dag var jeg ikke glad. Ville folk fortsatt ha likt meg? Hvis jeg ikke hadde vært noen solstråle, ville da mitt eneste særtrekk være borte og jeg ville være uinteressant for hele verden? Jeg kunne ikke tenke meg noen i hele verden som jeg ville ha der sammen med meg for å trøste meg. Mamma har jeg løyet alt for mye til i det siste, skolen går det dårlig med, ghanakomiteen driter jeg i, lillebror forstår meg ikke og vennene mine har andre de egentlig liker bedre.  

Derfor gråt jeg i dag. Mer enn på fryktelig lenge.

Fargestiftar.

Eg høyrde ein gong at "å leve er som å teikne utan viskelêr". Då tenkte eg at mitt ark allereie no er halvfullt av små regnskyer og blomar, og at eg er spent på korleis teikningen vil sjå ut når eg er åtti.

All that jazz.

Eg hadde berre ete middag med han ein gong før. Kaffi hadde vi drukke fleire gonger, men den førre gongen vi åt middag saman var ein gong i sommarferien. Eg hadde laga spagetti, og sjølv om den ikkje var noko god, lét han som om han likte det. Bassemann er ein slik person, ein som lèt som om han likar maten - berre for å vere høfleg.

I dag var det ikkje eg som laga maten, så i dag trengde han ikkje å late som om han var god. "Brodern's BBQ" med rømme og vatn med isbitar. Nomnom. Vi prata om jazz og saksofonar og vi prata om hendelsar. Om Martin's og om ølkveldar og om folka mine og om folka hans. Vi prata og vi åt og vi hadde det jævlig bra. Og medan vi venta på toget, varma han meg med jakka si. Så var det hei og ha det og jeg ser deg i morgen. For det gjer eg jo, eg ser han i morgon.

Hus.

Det er rart å tenke på at de bor sånn – at gatemusikantjenta bestandig bor i huset ved snegleveien, med fisker og sterk mat, at frøken olajakke bestandig bor i det smale, høye huset med smugrøyking ut av vinduet og why doesn’t everybody like everybody i skapet, at frøken englandsmodell bestandig bor i huset med egen inngang til hennes del av kjelleren og med røde lys utenfor døra og at herr six-pence bestandig bor i huset med den beste garasjen og med isbitkjøleskapet. Jeg synes det er rart å tenke på at de bor der hele tiden, når jeg bare bor der i noen få døgn i løpet av livet.

To av fire lys er tent.

Jeg satt på morgenbussen på vei tilbake til jobben – med en wienerpølse i den ene hånda, en pepsi max i den andre og med tre sjokoladeboller i veska. Jeg smilte fordi jeg kjente hvordan maten ga meg energi. Jeg smilte fordi jeg hadde overnattet hos frøken englandsmodell. Jeg smilte fordi jeg kjente meg igjen da bussen kjørte forbi busstoppet til både frøken olajakke og gatemusikantjenta, og jeg smilte fordi jeg kjente at livet var så bra.

Selv om jeg jobbet til klokka seint dagen før, fikk jeg like mye ut av dagen som hvis jeg hadde vært hjemme. Jeg kom meg til stedet som minnet om mitt eget sted. Jeg fikk nesten en veibeskrivelse, men før jeg egentlig forsto noe som helst gikk mobilen ut for strøm, så jeg ble stående alene på en bussholdeplass på et pisskaldt sted jeg aldri før hadde vært. Heldigvis tok det ikke lang tid før de andre kom – soljenta, frøken englandsmodell og de andre.

Selv om det bare ble et seksmannsparty, var det det beste seksmannspartyet jeg noen gang har vært med på. Klaging på do, røyking på terrassen, dansing i sofaen og stoler i ansiktet på kjøkkenet. Jeg og frøklen englandsmodell sang hvor skal du gå? du trenger en ny vei nå! så høyt vi kunne, og soljenta satte på en cover av Kent som vi danset fint til.

Så gikk vi hjemover, fant en hjulkapsel og et julebord som begynte å gå mot slutten. Vi løp inn, spiste litt kylling og sang og dansa til DDE sammen med femtiåringene og den unge gymlæreren frøken englandsmodell hadde på ungdomsskolen. Etter litt det går likar no og roi roi og E6, gikk vi hjem, pusset tennene, krøp under dyna og sov i noen timer.

Derfor smilte jeg på morgenbussen. Derfor tente jeg to av de fire lysene og tenkte at livet er akkurat sånn det skal være. Livet er akkurat så bra at jeg føler meg lykkelig. I dag.

Syskenkjærleik.

Eg og litlebror har så mange fine minne saman. Sjølv om han er bortskjemd, sjølv om han kan vere utakksam og sur og sjølv om han er gjerrig, er han den guten i verda eg liker aller, aller best. Eg dreg han med meg på teaterførestellingar og konsertar, eg tar han med på kino. Viss eg vil bake eller spele kort, blir han med. Viss eg sit i hula mi, kjem han inn og speler dei to grepa han kan på gitaren. Han vil som oftast vere med på alt, og det likar eg så godt. Eg tar initiativ, han smiler og seier ok, jeg blir med.

For nokre veker sidan, drog vi på kino saman. Det blei ein kveld med makronar, nudistcamp og ordlekar på toget. Denne veka såg vi ein teaterførestelling av Shakespeare saman, krangla, klemde kvarandre og blei vener igjen, og på torsdag bakte vi peparkaker saman. Det var fyste desember, vi hadde spist pizza og pynta huset. Så tok vi på oss forkle, sat på julemusikk og bakte peparkaker. Eg var lukkeleg, litlebror var glad.

Han er fem år yngre enn meg, og kan gjere meg så glad og så sint som ingen andre. Det er det bare lillebror, og ingen fler som kan!

Eg likar dei som:

- Hoppar, sjølv om dei ikkje veit kor dei vil lande.
- Lever, sjølv om det er kvardag.
- Dansar, sjølv om det ikkje er noko dansegolv.
- Snakkar sant, sjølv om det kostar meir enn ei lygn.
- Syng, sjølv om nokon kan høyre dei.
- Smiler, sjølv om dei ikkje veit at dei gjer det.

Vanlige ord blir til setninger med stor betydning.

1. Har dere tenkt over at dere faktisk lever? - frøken haremsbukse

2. Lykke er å tegne en blå gris. - vannpipegutten

3. Jeg sier ja til å leve. - frøken blomstreskjørt

4. Og det er det som er så fint! - frøken olajakke

5. Tell us something we don't know! - frøken englandsmodell

6. Du er en mekaniker. Fixers gotta fix. - månemannen

7. Det er ikke noe som er mer ensomt enn å høre sitt eget hjerte banke høyt. - gatemusikantjenta

Snøkrystaller.

Da den første snøen kom i år, satt jeg inne og gjorde en psykologi-oppgave. Jeg ble så glad da jeg så ut av vinduet at jeg løp og smilte og var tre år igjen. Jeg danset og sang «alle snakker sant» og pustet. Kald røyk kom ut av munnen og jeg var lykkelig.

Nå er snøen smeltet og energien gått ut av kroppen. Musikken har ikke den samme effekten som før. Jeg har begynt å bry meg om skole igjen. Jeg har innett at røykinga kanskje ikke er så lurt. Jeg har påtatt meg masse jobb for å tjene penger. Jeg er ikke like fri og jeg er ikke like lykkelig. Fornuftig? Vel, ja, men det er ikke det som betyr noe.

Snø, kom og la meg bli tre år igjen!