Sinnsbevegelse.

I dag gråt jeg. I dag gråt jeg så mine øyne ikke hadde flere tårer å miste og mine tanker ikke ville slutte å spinne rundt og rundt. Da fortsatte jeg å hikste. Jeg fortsatte å riste. Og den vonde, fæle følelsen i magen ville aldri slippe taket.

Jeg innså noe; jeg er ikke viktigst for noen. Jeg er ikke best for én eneste person. Jeg er likt av mange fordi jeg er glad, men i dag var jeg ikke glad. Ville folk fortsatt ha likt meg? Hvis jeg ikke hadde vært noen solstråle, ville da mitt eneste særtrekk være borte og jeg ville være uinteressant for hele verden? Jeg kunne ikke tenke meg noen i hele verden som jeg ville ha der sammen med meg for å trøste meg. Mamma har jeg løyet alt for mye til i det siste, skolen går det dårlig med, ghanakomiteen driter jeg i, lillebror forstår meg ikke og vennene mine har andre de egentlig liker bedre.  

Derfor gråt jeg i dag. Mer enn på fryktelig lenge.