Usikkerheten kommer og spiser meg opp innvendig. Jeg prøver så hardt å bli likt av de nye menneskene at jeg mister meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne meg selv igjen. Det er sannheten, selv om jeg hater det. Jeg vil ikke prøve. Jeg burde ikke prøve. Jeg burde bare være, men det er så himla vanskelig!
Jeg trenger bekreftelse. Vite at jeg er bra nok. At jeg er fin nok. At det som betyr mest er at de viktigste liker meg like godt som før. Jeg klarer ikke lenger å tro at de gjør det. Jeg trenger å vite at vi fire er de vi alltid har vært, og at dere ikke liker noen andre bedre enn meg. Selv om jeg vet at det ikke er sant. Faen. Usikkerheten kommer og tar meg.
Kjære, redd meg før jeg blir spist opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar