Jeg ligger på sofaen, stille. Vi sier ingenting. Jeg ligger og tenker, ser på de røde tåneglene mine, på håret på leggene som jeg ikke gadd å barbere, på de to fluene i vinduet som prøver å komme seg ut. For første gang på mange, mange uker ligger jeg og slapper av, gjør ingenting bortsett fra å tenke deilige, fredfulle og gode tanker. Med tusen sommerfugler i magen.
Han som har vært kjæresten min i to år har også ligget på sofaen i hele dag. Han er bakfull som faen etter en fantastisk avskjedsfest i går. Han har ligget i sofaen i hele dag, og lastet ned kart over Havanna til telefonen sin. Tre dager igjen. Det er faen meg bare tre dager igjen.
Jeg har spilt kabal og hørt på Sommer i P2 med Sylvia som fortalte om viktigheten i ærlighet, lidenskap og særegenhet, og som spiller fantastiske Edith Piafs "Non, je ne regrette rien". Jeg har hørt Lindis Hurum fortelle historien om hvordan hun gikk fra å ha et trygt liv i Norge til å bli nødhjelpskordinator i Leger uten grenser. Jeg har stekt ris og ellers ligget på sofaen med sommerfugler i magen.
Jeg har ligget og tenkt på om vi har husket å pakke alt vi trenger; myggmiddel, reisebøker, lakenposer, solkrem, hengekøya vi fikk av frøken haremsbukse, kvikklunsjen vi fikk av frøken indiaski, myggnett, kortstokk, truser, adapter. Jeg tror vi har alt. Jeg tror vi er klare.
Vi sa ha det til alle våre kjæreste i går. Feiret vennskapet, dansa, lo, prata, fniste, sølte rødvin, spiste pølser, hadde det flott. Så det er greit å være bakfull, det er greit å ligge på sofaen når det regner og er grått ute - og når det som venter er sol, sol, og et kontinent jeg aldri har vært i før. Og når det bare er tre dager igjen.
Han som har vært kjæresten min i to år har også ligget på sofaen i hele dag. Han er bakfull som faen etter en fantastisk avskjedsfest i går. Han har ligget i sofaen i hele dag, og lastet ned kart over Havanna til telefonen sin. Tre dager igjen. Det er faen meg bare tre dager igjen.
Jeg har spilt kabal og hørt på Sommer i P2 med Sylvia som fortalte om viktigheten i ærlighet, lidenskap og særegenhet, og som spiller fantastiske Edith Piafs "Non, je ne regrette rien". Jeg har hørt Lindis Hurum fortelle historien om hvordan hun gikk fra å ha et trygt liv i Norge til å bli nødhjelpskordinator i Leger uten grenser. Jeg har stekt ris og ellers ligget på sofaen med sommerfugler i magen.
Jeg har ligget og tenkt på om vi har husket å pakke alt vi trenger; myggmiddel, reisebøker, lakenposer, solkrem, hengekøya vi fikk av frøken haremsbukse, kvikklunsjen vi fikk av frøken indiaski, myggnett, kortstokk, truser, adapter. Jeg tror vi har alt. Jeg tror vi er klare.
Vi sa ha det til alle våre kjæreste i går. Feiret vennskapet, dansa, lo, prata, fniste, sølte rødvin, spiste pølser, hadde det flott. Så det er greit å være bakfull, det er greit å ligge på sofaen når det regner og er grått ute - og når det som venter er sol, sol, og et kontinent jeg aldri har vært i før. Og når det bare er tre dager igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar