Irritasjon.

Hva har hun å klage over, hun med den deiligste jobben og de beste jobbtidene? Hun med så fine venner og med tusen milliarder muligheter. Hun som ikke lenger gidder å trene fordi hun vet at hun blir gladere av å gjøre noe annet som gir henne lykke i stedet for en fettfri kropp. Hun med den beste togkarmaen, og som generelt har veldig flaks i livet. Hun ville begynne på dramalinja – det fikk hun til. Hun ville ha hovedrollen i oppsetningen på skolen – det fikk hun til. Hun ville til Ghana  og ville bli ghanaleder – det fikk hun til. Hun ville begynne å jobbe i resepsjonen – det fikk hun til. Så ville hun ikke lenger gå på dramalinja, men ville bytte til studiespesialisering – og hun fikk det til. Hun fikk til å bli kjent med nye mennesker og hun fikk til å komme inn i den spennende jazz-gjengen som hun tenkte så mye på i sommer. Hun fikk oppleve så mye, og er den heldigste jenta hun vet om. Likevel klager hun. Likevel er hun misfornøyd når bussen er ti minutter forsinket, slik at hun ikke rekker jobben. Når hun ikke blir elsket av alle, blir hun forvirra. Og når livet plutselig ikke lenger bare er godt, blir hun fortvilet. Irritert. Frustrert.

Men det er egentlig unødvendig. Og hun er egentlig forferdelig egoistisk og bortskjemt. Fordi alt ordner seg, og dama som jobber før henne blir ikke engang irritert når hun kommer sju minutter for seint til jobben.