Han: ”Jeg fikk plutselig lyst til å besøke deg.”
Meg: ”Gjør det da.”
Meg: ”Gjør det da.”
Han: ”[…] Rundt tre?”
Meg: ”Ok.”
Han var ganske full, han satt seg ved siden av meg i sofaen og han fortalte at han føler at han ikke kjenner meg lenger. Du har forandret deg. Jeg fortalte at det var fordi han ikke lenger prater med meg, og at det er omgivelsene rundt meg som har forandret seg. Jeg har fått nye muligheter, noe som har resultert i at jeg gir et annet uttrykk enn før. Likevel er jeg den samme. Han forsto, og jeg fikk han til å le. Jeg elsker virkelig å få han til å le. Han ler ikke for å være hyggelig.
Vi prata, vi hørte på Lykke Li og vi sovna til slutt. Så våknet vi da det begynte å bli lyst. Da klokka ble åtte, dro han. Hentet jakka si, kysset meg og gikk ut døra.
Forresten var han helt enig. Vi vil aldri være bare venner – vi vil alltid være enten mer eller mindre. Om dagen er vi alltid litt mindre, om natten er vi alltid litt mer.
Noen ganger gråter jeg når jeg leser det du har skrevet. Noen ganger fordi jeg er trist, noen ganger fordi jeg er glad og andre ganger så bare vet jeg ikke hvorfor.
SvarSlettwhat maria said. seriøst linnea, du har talent.
SvarSlett'om dagen er vi alltid litt mindre, om natten er vi alltid litt mer.'