Etter å ha gått en halv tur med sparken, møtte jeg gitarfyren og vannpipegutten. De var også på tur, så vi tok følge resten av veien. Gitarfyren hadde potetgull med seg, og vi gikk til barneskolen og lagde snøengler, prata og huska. Vi sparket hverandre på sparken og avtalte en vannpipekveld hos meg. Vannpipegutten, gitarfyren, meg.
Vi pratet om personlighetstester og filmer fra 60-tallet, om fingre som er operert på magen og om Cartoon Network. Så gikk vi forbi vannpipegutten på vei hjem, sa ha det til ham og gikk til meg. Jeg og gitarfyren sto utenfor – han satt på sparken, jeg sto ved siden av. Vi pratet om oss, om han og litt om meg. Jeg forstår mer nå, han forstår mer nå. Både om hva som skjer inne i hodet hans og hvor bra (og vondt) det er å komme seg bort. Være sterk, være fri, være uavhengig. Det er målet.
“Vil du at jeg skal gå?”, spurte han.
“Ja”, svarte jeg. Han gikk. Jeg er sterk. Ærlig, glad og sterk. Det siste er det viktigste nå. Det siste og det første.
“Ja”, svarte jeg. Han gikk. Jeg er sterk. Ærlig, glad og sterk. Det siste er det viktigste nå. Det siste og det første.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar