Hvis jeg ser det utenifra, hvis jeg er et romvesen som ser ned på dette lille mennesket som kun lever i 80 år - skjønner jeg da hva livet egentlig handler om? Jeg mener, bør jeg virkelig bruke så mye energi på å stå imot? Bør jeg ikke bare ligge med dem jeg vil, kysse dem jeg vil, gjøre det jeg vil? Bør jeg ikke bruke min tid til å bli mest mulig lykkelig? Oppleve masse, forstå masse, føle masse, le masse, gråte masse? Få venner, miste venner? Kysse en fremmed på et dansegulv, en jeg aldri vil se igjen? Hva er galt i det?
Sålenge jeg får mest godt ut av det, ser jeg ikke hva som skal hindre meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar