Dagen var like grå som jeg var. Jeg hadde ikke energi til noe som helst, alt jeg ville var at dagen skulle bli ferdig. Jeg var teit, han var teit, de var teite, livet var teit og jeg ville ikke gjøre noe annet enn å krype tilbake til hula mi. Jeg var på vei til det store bygget, sklei og mistet alle bøkene mine på bakken. En fremmed kom forbi, plukket opp bøkene, ga de til meg, smilte og gikk videre. Med ett var ikke dagen så ille likevel. Mellom skyene kunne jeg skimte noen solstråler. Bare det sluttet å småregne, kunne jeg smile. Ville jeg smile. Fordi livet fortjente det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar