Tic-tac-tur.

For noen måneder siden hadde jeg ingen anelse om hvor stor betydning disse menneskene skulle få for livet mitt.

Herr afrikaskjorte, som blir så himla glad og entusiastisk av småting at jeg smiler stort inni meg. Herr tamburin, som synger høyt sine egne sanger under treet ved elvebredden. Gatemusikantjenta, som elsker å danse til all slags musikk sammen med meg. Frøken haremsbukse, som er så dyrisk og fri at jeg blir både misunnelig og litt bekymra på samme tid. Frøken olajakke, som bryr seg om meg, smiler og spanderer flere shots når vi egentlig har fått nok begge to. Stråhattjenta, som har vært i livet mitt en evighet i forhold til disse nye menneskene. Han uten dreads, som er en rar kombinasjon av snill, ryddig, drittsekk og kjærlighetssyk. Vi åtte, fine menneskene hadde bare hverandre – og alt gikk fint. Med unntak av et sykehusbesøk på grunn av et skadet ben, rullestol på flyplassen, Jack Daniel’s i døråpninger og blod i sengene gikk alt fint. Vi drakk champagne, vi spiste tictac, vi tissa i bakgater, vi skaffet oss piercinger, vi tok verdensrekorder – og sammen hadde vi en helsikes bra tur til London!