Varme på boks med frøken olajakke. Reklame for fair trade-sjokolade med en verdensstjerne. Kortspill med lillebror, med Norah Jones og Melissa Horn som dronninger over musikken. Med telys og pepperkaker. Nøtter og iskrem.
Så – rød kåpe på, musikk i lommene og ut for å nyte kveldsluften. Ut, forbi vannpipegutten, ned mot skolen, rundt det fine, lille tjernet uten gatelykter, nesten til gitarfyren, gjennom skolegården og hjem. Inn. Med alle sangene som minnet meg om han. Med alle sangene jeg hørte på for et halvt år siden, for ett år siden. Men nå – uten de vonde følelsene. Dét var alt som skulle til! En natt med han, en natt med kontroll over han. En natt med «ha det, da», og så var det ferdig. Borte.
Vel, nesten, i alle fall.
jeg relaterer til det du beskriver når jeg ser tilbake til de gangene jeg har følt meg underlegen. du veit, når du føler at noen andre har mer makt over deg og du skjønner ikke hvorfor. man trenger dem ikke, men man tenker på dem. savner dem ikke, men tenker på dem.
SvarSlettda er det faktisk ganske viktig å få det unnagjort på sin måte. noen ganger må det to mennesker til. det er litt dumt. andre ganger er det bare du selv som må innså hvor god du er. jeg tror det er det siste som gjelder i tingen med gitardusten.