Mor og fars likør var gjemt i skapet. Gulvet var kosta. Pleddene var bretta. Alt var klart. Så ringte det på døra. Vannpipegutten. Vi hørte på Chet Baker og lagde mat. Fløte, chilisaus, kylling, bacon og peanøtter. Vi var begge enige – det smakte overraskende godt.
Vi hadde god tid, så vi rydda og satte på en barnefilm. Så ringte det på døra igjen. Flere gjester. Til slutt må vi skru av filmen og finne vinopptrekkeren i stedet. Sette ut høytalerne og finne flere stoler. Herr hippiebånd og herr afrikaskjorte. Frøken olajakke og frøken haremsbukse. Herr six-pence og gitarfyren. Prellemann og teorikursjenta. Han uten dreads og gatemusikantjenta. Frøken desember og vannjenta. De kom alle sammen. I hula mi tente gitarfyren stearinlys og tente på vannpipa. Rommet var ommøblert siden sist han hadde vært der. Han spilte gitar for de andre fikk satt på LP-spilleren. Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og til slutt: Bob Marley.
På stua satt musikerne og prata om trommer og gitarer, mens resten satt ute. Det var så helsikes stjerneklart. Alt var fint med pledd, sigaretter og prat om første gang. Øl her og vin der. Skrillex her og Louis der. Fint her og finere der.
Det var latter, det var prat, det var dans og det var fint. Jeg sovna i armene til en fin en og våknet av at radioen ville intervjue han. Kjendis. Så gikk vi opp til resten av de fine folka som lagde frokost. Vellykka? Virkelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar