Vondt i hjertet og kjærlighet på armen.

Kosemorgen med fem fine venner. Mas fra frøken blomstreskjørt og sykling til Strømmen så fort jeg bare kunne, med såpebobler og kjærlighet på pinne i veska. Jeg satt ved siden av frøken blomstreskjørt og så hvordan han formet bokstavene på armen hennes. K. Hun sa det ikke gjorde så vondt som hun trodde det ville gjøre. J. Jeg gratulerte henne ordentlig med dagen. Æ. Hun kunne egentlig ikke tro at hun gjorde dette. R. Hun var egentlig ikke sikker på om hun turte dette. L. Hun hadde ikke sagt noe til foreldrene sine. I. Og hun kom heller ikke til å si noe før hun var nødt til det. G. Da hadde de hadde prøvd å stoppe henne. H. Men så var det for sent. E. Bokstavene sto der nå. T. Og de ville aldri gå bort igjen. KJÆRLIGHET. På armen. Vi måtte feire.

Jeg kjøpte smultringer, frøken blomstreskjørt kjøpte rødvin. Amigo. Vi fant oss en benk ved elva og feiret. Hurra for livet, hurra for tatovering, hurra for vin, hurra for bursdagsbarnet! Siden det fortsatt var morgen, og vi ikke hadde spist annet enn to smultringer hver, ble vi begge både tunge i hodene og glade i hjertene av vinen. Sånt trenger man en fredagsmorgen i høstferien.


Frøken blomsterskjørt kjøpte lotto, og vant sju tusen. Jeg syklet på jobb, fortsatt litt småbrisen – men ikke så mye at andre enn meg merket noe. Gratulerer med dagen og kos deg med familiebursdag.


Etter jobb møtte jeg frøken olajakke, og vi tok buss til Oslo. Vi gikk forbi Bare Jazz, den fineste kafeen i hele Oslo, og hun fortalte at hun aldri har vært der før. Jeg dro henne i armen og snudde rundt – vi skulle inn på Bare Jazz. Der var det like fint som alltid. Like fine folk som satt med pledd, vin og stearinlys ute og like koselig musikk og mange intellektuelle samtaler inne. Vi satte oss inn, jeg kjøpte to glass vin til oss. Ingen spurte om legitimasjon, selv klokka var åtte på en lørdag. Fett. Vi prata, lo, drakk og smilte fint. Jeg tenkte at jeg dreit i at det aldri ble noen kafé med gitarfyren på dette stedet. Frøken olajakke er mye koseligere uansett. Det var da vi så på klokka. Den var kvart over åtte, og vi hadde ikke lenger så god tid til å finne konserten – som vi egentlig ikke visste hvor va. Vi knotet litt rundt, og fant den til slutt. Rockefeller. Legitimasjon, takk. Ok, velkommen. Ikke noe problem. Vannjenta er god å ha når man ikke er atten, men ligner på et sjuendeklassebilde av henne. Inne var det ikke noen folk, så etter å ha fått en cd og et håndskrevet brev av Honningbarna, gikk vi ut igjen, satte oss på en kul bar som frøken olajakke alltid hadde hatt lyst til å sitte på og drakk enda et glass rødvin. Røykte og fortalte om vår første gang. Ble overasket over hverandre. Dette var fint. Jeg fortalte hvorfor jeg ikke oppførte meg helt som jeg pleier for to-tre uker siden. Jeg fortalte om pillen bak disken. Jeg fortalte om alt, og det samme gjorde hun.


Etter glasset var drukket opp og tjue menn med naglebukser og elvishår hadde passert oss, gikk vi tilbake til konserten. Allerede før vi hadde kommet fram hørte vi hvem som sto på scenen – jentene som er så fantastiske. De som ikke kunne ha ordlagt seg bedre for hvordan jeg følte det i vår. Eg er nødt til å forstå at mellom oss er det slutt. Ta jakken min og gå, finne meg en annen gutt. Vi gikk fram og så, hørte og dansa som vi ville. Etter en konsert med fire jenter som virka helt vanlige, men som likte å skrive sanger som handler om det samme, var det pause. Vinpause. Røykepause. Ida Maria-pause. De andre tok bilder med henne, vi ga en sigarett til en tigger i stedet. Så gikk vi inn igjen, og Honningbarna kom på. Det var nesten dobbelt så mange i salen nå, og de lagde liv. Jeg ble kjent med han i helsetrøya for to år siden! ropte jeg, selv om hun nesten ikke hørte hva jeg sa. Vi dansa, de skreik, og jeg tok en titt så på alle de andre kule menneskene som dansa. Kult. Ekstranummer – RagaRockers. Herlig. Kunne ikke ha blitt bedre. Men så ble det bedre.


Da vi skulle gå, møtte vi helsetrøyefyren. Impuls, ikkje sant? Eg tenkte på det då eg såg deg på Lørenskog, at eg hadde sett deg før, men så kom eg ikkje på kor det var. Men det var Impuls, ikkje sant? Ja, det var Impuls. Og ja, jeg husket han også. Så vi prata i ti minutter, med avbrytelser av fan-jenter som dyttet til han, blunket og fortalte hvor sykt bra konserten var! Kult at han husket meg. Kult at livet er så bra.


Så dro vi hjem. Frøken olajakke skulle til England, og jeg skulle på jobb dagen etter. Klem og hils og lykke til, og så satte jeg meg på toget. En ung mann spurte hva jeg skrev. Det er dagboka mi, svarte jeg. Får jeg lese i den? Han satte seg på setet ved siden av meg. Ja, det kan du vel. Så ble han med meg til min verden, hvor mine ord regjerer. Hvor jeg ikke trenger å ta hensyn til andre, men hvor mine meninger og tanker får flyte fritt. Slik ble han kjent med meg på en helt annen måte enn de fleste andre. Så prata vi. Om meg, om han, om Gud og om livet, før han reiste seg og gikk av toget. Kanskje vi prates! sa han idet han forsvant. Sannsynligvis ikke. Det har jeg ikke behov for heller. Jeg vet ikke hva han heter, men det var en mer spennende togtur enn de fleste andre togturer hjem fra Oslo.


Med to setninger surrende rundt og rundt i hodet mitt og en hel drøss av fine opplevelser i bagasjen, gikk jeg hjem fra togstasjonen. Prata litt med mor og far, og gikk og la meg. Sov. Sov. Sov. Og drømte om alt som venter på meg.

Er det ikke deilig å slå dem flate? Er det ikke deilig å ha noen å hate?