Alt og ingenting på samme tid.

Så jeg dro til kirka igjen, det var første gangen på mange måneder - nesten år. Jeg tror det handlet om å fylle tomrom, at jeg håpet av fellesskapet eller Gud eller ett eller annet skulle fylle tomrommet. Skulle gjøre at jeg ville føle noe. Gud? Jeg veit ikke. Eg vetkje. Jeg sang med på lovsangene, fordi de betydde så mye for meg for tre år siden. Nå tror jeg ikke en dritt på det lenger. Og jo, det var jo koselig, men samtidig krevende, å møte de gamle, gla'kristne folka igjen. De er så.. hyggelige. Mot alle. Og det får meg til å innse hvordan jeg ikke lenger er hyggelig mot alle. Slitsomme greier. Falske greier. Små-kvalmende greier.

Og når folk spør om jeg har det bra, så svarer jeg at ja, det går veldig fint. Litt mye å gjøre på skolen kanskje, og det er jo dumt at det er dårlig vær. Men blomstene gjør meg glad, og snart er det sommerferie! Og jeg skjønner ikke helt om jeg snakker sant eller ikke, fordi det er jo ikke løgn. Likevel klarer jeg ikke sette ord på hvordan det egentlig er, og hvorfor jeg er blitt lunka. Nummen. Midt mellom alt.

"Verken glad eller trist. Verken her eller der. Verken full eller tom. Eller kanskje alt på samme gang. Følelsene mine forvirrer meg, men jeg prøver å godt jeg kan å holde på de gode," skrev jeg i oktober. Er jeg tilbake der? Fordi jeg er jo ikke trist, jeg er jo ikke lei meg eller sint eller spesielt glad eller noe som helst.

Og jeg blir så sint på meg selv - sint for å ikke være lykkelig. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å være verdens lykkeligste, og innimellom er jeg verdens lykkeligste, men nå - nei. Jeg har nettopp hatt en fantastisk påskeferie. Jeg vet at folk rundt meg elsker meg. Jeg vet at alt ordner seg. Jeg har vært sterk ovenfor en dust og jeg hadde sommerfugler i magen over en annen. Snøen smeltet, det ble vår - og jeg hadde absolutt alle forutsetningene for å være verdens lykkeligste. Jeg aner ikke hva som mangler. Jeg aner ikke hva som skjer.

Og det slår meg at det er sånn her han hadde det, eller har det - jeg vet ikke, jeg prater ikke med han lenger. Og jeg hater det. "Jag vill aldrig, aldrig, aldrig bli som du". Faen. 

Men herregud, jeg kommer meg ut av dette. Det er sikkert bare kjipt når det er regn og dårlig vær og lite morsomt å finne på. Ikke sant? Det blir snart bedre, ikke sant?