Så jeg knuste et
speil, men jeg føler at lykken likevel er på vei til å snu. Min lykke er på vei til å snu. Det gleder meg.
Etter dager og
netter med frøken olajakke, ring i nesa, russisk ballett, amerikanske pannekaker og
en togkonduktør som kjedet seg, ble jeg glad. På en måte tilbake, på en måte der jeg ville være hele tiden. Så jeg dreit
i det som holdt meg tilbake og dro til hovedstaden for å feire frøken
verdensforandrer. Sammen med de andre changemakerne, selv om de innerst inne følte at
jeg hadde svikta dem med dårlig oppmøte på møtene. Vi drakk øl og spiste kake og snakket om
ferier og nye land, opplevelser og russefeiring.
Jeg var glad, og
kvalm av for mye kake, på toget tilbake - og møtte
vannpipegutten da jeg skulle hjem. Er det én gutt det gleder meg å være rundt,
så må det være vannpipegutten. Raring. Og så var mamma ferdig med oppussingen i
kjellerstua, var glad og stolt og fornøyd - og som den veloppdratte datteren
jeg er, støttet jeg henne og var imponert over hvor fint det var blitt. Drink i
det nye rommet og endelig opplevelser i hverdagen. Og i helgene. Hele tiden.
Det er kanskje dumt at jeg er sånn, men jeg er sånn. Blir så fort rastløs. Og er jeg
rastløs blir jeg uglad. Og er jeg uglad, blir jeg lat og umotivert og gidder
ingenting og føler ingenting. Jeg går i perioder - opp og ned og opp og ned,
men de fleste minner er gode og hver gang jeg ser tilbake på livet ser jeg det
rosenrøde, ikke det som var fælt og vondt eller bare kjipt og kjedelig. Om det
er sunt for meg eller ei, vet jeg ikke riktig, men når jeg har det bra har jeg det ordentlig bra.
Jeg kan føle. Jeg kan føle at jeg er fri. Ordentlig
fri. Og jeg kjente det på toget for noen timer siden. Selv om jeg tråkket på et speil så det knuste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar