Det var det året hvor fremtiden var usikker, den vårmåneden hvor dagene var varmere enn de varmeste i juli, en av de dagene hvor jeg luktet solkrem, ikke parfyme. Det var da lærerne var mennesker, og lot oss være ute og helle vann i munnen på hverandre i stedet for å lese norsk litteraturhistorie. Da jeg gikk til klinebrygga med min bestevenn fra barne- og ungdomsskolen. Da vi drakk iste og sovna under et tre.
Det var en av de kveldene da Oslo luktet gress og engangsgrill, hvitvin og sigaretter. Det var vår, eksamenstid og grilling i Frognerparken.
Parken var full av mennesker den kvelden hvor sommeren kom så plutselig. Det var musikere med afrikanske instrumenter, japanske turister og middelaldrende damer på joggetur. Blant statuene og romfolket som samlet tomflasker, satt vi med øl og veggispølser i veskene. I vår sirkel satt gutter som hadde eksamen morgenen etter og jenter som sølte ut sine første vinglass. Gutter som virkelig ikke kunne grille og jenter som så solnedgangen ved Monolitten. Det var den kvelden hvor vi heller valgte å se solnedgangen og kysse hverandre forsiktig på halsen fremfor å løpe rundt med de andre. Da vi tok bilder av hverandre og gikk barbent tilbake. Noen klatret i trær for å hente frisbeen, andre kysset ved bekken. Noen røyka Blue Master, andre spiste stekt paprika. Og da klokka ble elleve og sola ikke lenger var å skimte, dro vi hjemover. Hørte på Louis Armstrong, Edith Piaf og Razika høyt på trikken, ga hverandre støt med en innsektsdreper. Kysset hverandre i smug.
Så pratet vi lenge om grafittien i undergangen og hvordan jeg lignet på Elvira Nikolaisen, før jeg syklet hjem. Tok en titt på rommet. Jeg bør virkelig rydde i morgen. Og jeg la meg til å sove.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar