I'm a fool who thinks it's cool to fall in love.

Det slår meg at kjærlighet ikke er så rosenrødt som det ofte fremstilles.

De aller fleste er bare kåte. Jeg mener, russ som er fulle og kåte og knuller folk de ikke kjenner. Folk de ikke har interesse i å bli kjent med. Folk de knapt har pratet med før de ligger der i skogen med de røde buksene på knærne og lommelykter fra vakter som sjekker at sexen er frivillig. De fleste er bare kåte.

Så finnes det de som utnytter andre over tid, de er gjerne mer ensomme. I de kåte russens situasjon er det i alle fall et gjensidig forhold - begge parter vil bare ha seg et ligg. Utnytterne vet hva de holder på med, vet hvordan å manipulere og få den andre til å handle i utnytterens favør. Den andre er som regel hjelpesløs i sin forelskelse. De fleste utnytterne er ikke onde, de spør seg ikke "hmm, hvordan kan jeg utnytte han/henne på verst mulig måte?". Det går mer ut på at de bryr seg mer om seg selv enn om de andre. Tenker at "nå har jeg det fint" og glemmer eller ikke gidder å forstå situasjonen fra begge sider. De er som regel dumme, eller bare egoistiske. Kanskje også usikre - på seg selv eller på hva de egentlig føler.

Noen er også håpløst forelsket i personer de vet de ikke vil få. Kanskje i den homofile bestevennen, eller hun på skolen som er så himla pen, men som har vært sammen med samme gutt i tre år. For dem forblir forelskelsen i tankene, drømmene. Kanskje er ikke håpet borte, men troen har aldri vært der heller.

Så finnes det jo de få menneskene som finner hverandre, blir kjent med hverandre, blir forelsket i hverandre og forblir forelsket helt til de virkelig elsker hverandre. Det finnes jo de som har vært gift i femti år, og som fortsatt går turer hånd-i-hånd. Det finnes jo de som, til tross for titusener av krangler, holder sammen. De med voksne barn som stikker på backpacking sammen. De finnes jo de også, men er svært skjeldne i livet mitt.

Derfor tenker jeg at det noen ganger er helt greit å se The Talented Mr. Ripley, for så å sikle over karaktererne. Noen ganger er det ok å leve i illusjonen. Vente litt. Drite i kjærligheten. Kanskje har jeg gitt opp kjærligheten for en stund, men jeg tror jeg vil oppleve den i løpet av de åtti neste årene. Det er vel ikke en så grusomt tanke?