Smellvakker.

Alt skjedde så fort, og det var så himla mye på en gang. En dag krabbet jeg til slottet sammen med sekshundre andre rødbukser, og blant alle skrubbsårene på knærne og de japanske turistene som tok bilder, så jeg han jeg ikke hadde sett siden jeg arrangerte kysseleken og løp etter han som seksåring.
«Linnea?». Han kjente meg igjen!
«Hei! Vent litt, så skal du få en svett klem.», svarte jeg og var endelig ferdig med krabbinga. Vi akte ned slottstrappa, klemte hverandre og drakk en øl.
«Vi prates, da!», sa han og ga meg en klem. Og det gjorde vi. Tre dager senere var han med på Verdens Fairtradedag. Vi tok verdensrekord, vi drakk te, vi lekte på lekeplassen, vi var på konsert – og han kom så jævlig godt overens med alle vennene mine. Vi spiste kebab, og bestemte at han kunne sove hos meg. Alt var bra og morgenen etter lagde han den beste frokosten på flere uker. Faens bra fyr! «Håper vi kan treffes flere ganger.».

Og da jeg endelig hadde fått av meg den røde buksa for siste gang, og feiret nasjonaldagen med rømmegrøt og to fine jenter, fikk jeg melding av han. «Kan jeg komme på besøk?». Jeg var innstilt på at han ikke kunne likevel, at noe kom i veien, at han ville være med vennene sine. Så da han sa han var på vei, ble jeg nesten syk. Akutt forelskelse? Fascinasjon? Lengsel? Jeg skjønte ingenting, bare at jeg var nervøs til tusen. «Og så vil jeg gjerne snakke litt med deg.».

Vi var hos vannpipegutten, spiste bløtkake i bunad og spilte sjakk. Han vant, jeg tapte. Han tenkte fremover, jeg tenkte på hvor heldig jeg var som satt med to av de mest intelligente personene jeg visste om. Og spilte sjakk. Og tapte heftig.

Så vi dro hjem, spiste is med lillebror og la oss.
«Dette har jeg lengtet etter siden du dro.»
«Jeg også.»
Han kysset meg og jeg druknet i øynene hans.

Vi snakket om følelser og fornuft, det store bildet og detaljer.
«Det er som sjakk.», sa jeg. «Jeg klarer bare å tenke ett trekk om gangen.».
«Jeg tenker alltid minst tre.». Han tenkte på utdanning og barn, jeg tenkte på følelsene jeg har rundt ham. På håret hans, på øynene, på hvor flink han er i alt mulig.
«Er det noe du ikke kan?»
«Ja. Kvantefysikk.». Og jeg prøvde å tro på at han var kjedelig da han fortalte at han like gjerne som å være impulsiv kunne sitte inne i flere dager. Spille sjakk og lese gamle bøker. Og jeg forsto jo at jeg ikke var den han lette etter. Jeg forsto jo at det ville gå lang tid til neste gang vi ville møtes. Jeg kan ikke like mye fysikk, kjemi og film som han, men jeg forstår mennesker og tolker stemninger.

Det sluttet som det ofte slutter. Med «ha det, da» og med et skuffet smil. Men det er bedre å bli skuffet enn å bli såret. Det er bedre å bli skuffet enn å bli såret.