Okei, jeg skjønner ikke helt hva som skjer med tankene mine, med følelsene mine og med deg for tida. Er dette bra?
Når du ikke lenger tar like mye initiativ, og etter at du har fortalt at du har gjenopptatt kontakten med ei gammel venninne, det er da du blir interessant. Det er da jeg vil kysse du når jeg ser deg bite deg i leppa. Det er da du blir fryktelig kjekk med skjegg. Det er da jeg vil si "nei, ikke gå" når du foreslår at du skal dra hjem etter kaffen. "Bli med hjem til meg istedet, sånn at alt ikke blir så stivt som alt blir på kafeer. Sånn at jeg kan hinte litt og sette meg i armkroken min. Sånn at du kan kose mer med håret mitt, fordi jeg likte det så himla godt!". Men jeg sier ikke det. Jeg sier "ja, det høres bra ut" og gir deg en klem når vi går.
Kanskje er det mest fornuftige å la det passere. Du stikker jo snart langt fra meg og jeg blir her et år til før jeg stikker enda lenger bort.
Kjære Kent, jeg veit ikke helt - det om at kjærligheten venter, mener jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar